Bokelskere.no

Erik the Vikig, ja :) Den filmen hadde jeg glemt. Artig liten og tullete sak av en film!

Selv om jeg sjelden har det problemet, skjønner jeg hva du mener. For meg er det f.eks. bare en Sherlock Holmes jeg klarer å akseptere på tv/film, og det er Jeremy Brett, som spilte Holmes for britisk tv i en årrekke. For meg er det bare han som kan ta detektivens eksentriske sider på en god og seriøs måte.

Langballe ville jeg ikke ta opp en gang, var redd folk her skulle tro jeg var en anelse pervers :) Men ja, jeg har undret meg stort over den norske oversettelsen der.

Enig i flere av bøkene som er nevnt, særlig vil jeg alltid slå et slag for Roald Dahl. Klaus Hagerups Markus og Diana likte jeg også.

I den alderen husker jeg også at jeg likte Torill Thorstad Haugers bok Varulven og Iselin. Kjempespennende. Men det er lenge siden jeg har sett bøkene hennes i butikkene, er hun fremdeles lett å få tak i? Husker hun ble regnet som en stor norsk barnebokforfatter da jeg var liten.

Ellers var jeg vel i den alderen da jeg leste en del Nancy Drew-bøker.

Maria Gripe-bøkene er også kjempeflotte.

Og kanskje Pelle og Proffen-bøkene til Ingvar Ambjørnsen passer? Tror jeg var i femte eller sjette-klasse da jeg leste dem.

Og hvis de er leseglade nok for store bøker, vil jeg anbefale Michael Endes Den uendelige historien og Momo - eller kampen om tiden.

Ordet "sin"/"min" er fint, men jeg blir oppriktig irritert når jeg ser oversettere sette det foran ordet det peker på, og ikke etter. Vet faktisk ikke om det blir gjort i disse bøkene, men det er et problem jeg ser i større og større grad. Som f.eks. om jeg skulle snakket om "jeg setter meg i min sofa" eller "jeg snakker med min bror" i stedet for "sofaen min" og "broren min", da sistnevnte flyter bedre på norsk, særlig i muntlig språk. Førstnevnte ser også ut som det har blitt oversatt direkte i google transelator.

Rumpeldunk er også noe som irriterer meg i de norske oversettelsene. Mens quidditch for meg høres ut som et ordentlig ord (selv om det er oppdiktet), gjør ikke rumpeldunk det - for meg blir det en "barnsliggjøring" av et ord som ikke er ment som barnslig, samtidig som jeg assosierer det ordet "rumpe". Ordet "gullsnopp" er også noe som får meg til (gjennom assosiasjonsmetoden) å tenke på deler av menneskets anatomi, noe jeg definitivt anser som uheldig - særlig med tanke på bøkenes målgruppe. Jeg ville nok valgt andre ord om jeg skulle oversatt.

Nei, den er jo ikke så kjent i Norge, og man må nok være litt interessert i Brontë-søstrene for å ha hørt om den. Men det er jo en veldig god bok :)

Helt riktig.

Er litt uenig i at krim ikke skal være skjønnlitteratur. Slik jeg alltid har definert og "lært" det, er alt som ikke er faktabøker skjønnlitteratur. Krim er ikke faktabøker, ergo er det skjønnlitteratur.

Denne feministen dro til Skandinavia i et forsøk på å redde et skrantende forhold. Resultatet ble en reiseskildring og romantisk selvbiografi. Hva heter boka, forfatteren og elskeren? Forfatterens ene datter skrev en av verdenslitteraturens største romaner, hvilken?

Språket i oversettelsen blir nok mest lagt merke til av de som har lest bøkene på engelsk. Jeg har flere bekjente som har vokst opp med bøkene, og derfor kun lest dem på norsk; jeg har ikke opplevd at de har reagert kraftig. Men vi som leser på originalspråket og tripper av dårlige oversettelser vil reagere sterkt.

Riktig Kirsten, og en svært god oversettelse er det og, så vidt jeg husker. I hvert fall ikke preget av visse språklige feil Cave gjør; boka er skrevet i jeg-person, men som australier insisterer Cave bl.a. på å bruke ordet "lorry" når han skriver om lastebiler. I USA, som Euchrid bor i, sier man "truck". Men siden jeg er Cave-fan, er jeg nesten villig til å tilgi ham.

Gleder meg stort til å lese denne boka. Din anmeldelse ser ut til å stemme godt med hva andre har sagt om den og.

Jeg har vært borti navn som Tjodleif og Hurleif, og skjønner tullenavngreia. Men poenget mitt er jo: hvorfor oversette virkelige navn til tullenavn? Jeg synes det er poengløst, og forstår ikke hvorfor det er gjort. En ting er å fornorske de rare, oppdiktede trollmannsnanvnene (Dumbledore/Humlesnurr synes jeg er en bra oversettelse) til noe som klinger litt bedre på norsk. Men om de ønsker å oversette Dudley, som er et virkelig navn båret av en ikke-magisk person, burde de oversatt det til et virkelig navn. Har samme reaksjonen når det gjelder Dean Thomas. Dean Thomas er et helt ordinert navn på engelsk, hvorfor må de da oversette det til Tommy Ding på norsk, når Ding er et navn som ikke eksisterer? Hvorfor ikke bare bruke Dan Thommesen eller noe sånt? Synes Høverstad virkelig får vanlige navn til å høres teite ut, i situasjoner der det ikke er meningen fra Rowlings side. Og dermed skapes jo en litt smådårlig humor fra noe som ikke var der i utgangspunktet.

Hva slags varselskilt skulle Dudleif være? Det er jo ikke noe ordentlig navn (i motsetning til Dudley), så for meg blir det bare merkelig. For meg virker det som om han har skapt navnet for å ikke fornærme noen barn som eventuelt skulle hatt et norsk, snobbete navn. Men ærlig talt, jeg hadde foretrukket Preben eller noe.

Nå har ikke jeg lest alle bøkene på norsk, men jeg har lest utdrag histen og pisten for å få en følelse av hvordan oversettelsene er. Og jeg er helt enig. Stort sett har jeg måttet legge fra meg de norske bøkene fordi jeg blir irritert. Hva er for eksempel poenget med å oversette et høyst reelt, ekte og ganske vanlig navn som Seamus Finnigan til et oppdiktet tullenavn som Jukum Finnimann? Og i de engelske bøkene er ikke replikkene hans skrevet på dialekt, så hvorfor er de norske det?

En liten rettelse jeg må komme med til deg, forresten: Hagrid er ikke skotte, men snakker en eller annen vest-engelsk dialekt, i følge folk som har peiling. Tror Cornwall er det forslaget jeg har hørt mest når det gjelder hans hjemsted.

Skjønner hva du mener :) Og ja, hvis du skal lese en vampyrbok her i livet, er Dracula tingen. Mange har riktignok reagert på at den er litt lang i perioder hvor lite skjer, men de gangene det skjer noe er det kjempespennende. Og den virkelig kontrasterer de overnaturlige mytene med det vitenskapelige, moderne og lite overtroiske menneske.

Helt riktig!

Har ikke tilgang på Klassekampen, så får ikke sjekket der. Men synes dette var litt interessant. Dahl skriver jo i Boy at alt han skriver er sant (men vi kan jo ikke vurdere om det er hundre prosent sant, eller kun slik han husket situasjonene). Men han skriver jo også at når han gikk på skolen hadde de brevskriving en gang i uken, hvor brev til familien ble skrevet. Lærerne gikk da rundt og leste hva de skrev, offisielt for å sjekke skrivefeil. Dahl teoriserer at lærerne egentlig leste brevene for å hindre at negative omtaler av skolen/lærerne ble sendt til familiene. Hvor vidt dette stemmer er umulig for oss å si, men det gjorde det i hvert fall umulig for Dahl å skrive hva han ville hjem til moren - og slik sett kan man jo ikke legge for mye vekt på hva som står i de brevene der.

Er det noe han kan bevise? Eller er det påstand mot påstand? Roald Dahl hevdet at alle historiene er sanne.