Bokelskere.no

Hehe... det med såkalte vaniljeprodukter er noe jeg har blitt mer og mer oppmerksom på. Da jeg vokste opp synes jeg alltid at vaniljeisen var den kjedeligste isen på jord, og skjønte ikke at noen synes den var god eller gadd å bruke penger på den. Den er jo smakløs. Så ble jeg eldre, og oppdaget plutselig ekte vanilje. Og ble inspirert til å sjekke hva den typisk norske vaniljeisen inneholdt: og fant ut at det ikke er ekte vanilje i isen. Er det rart den ikke smaker? Og hvis den har en smak, er det i hvert fall ikke vaniljesmak. Har i ettertid både laget vaniljeis hjemme (hvor jeg har hatt ekte vanilje i isen), og funnet fram til istyper som faktisk bruker ekte vanilje, og de smaker så mye mye bedre. Det er verdt den ekstra prisen.

Svært gamle andeegg og seanser har en sentral rolle i denne boka fra 1995. Hvilken?

Som jeg skulle ha sagt det selv, Mari. De fine bøkene mine med gullkanter er også omtrent de eneste jeg tar av smussomslaget på når jeg leser dem. Ellers er de på, selv i vesken, kofferten etc. Bøkene mine er ikke ment for utstilling, de er ment for å leses - gjerne mange ganger. Og skal se sånn ut også.

I pensumbøkene jeg har lest gjennom årene er det mye rare skriblerier. Markørpenner, post-itlapper, blyant - og pennenotater. Spørsmål til forfatteren, utfyllende kommentarer og egne tanker/diskusjoner om saken.

Skjønnlitteratur skriver jeg ALDRI i, er noe flott skrevet, markerer jeg med post-itlapp eller i egen bok. Eselører er også helg ok, så lenge det er en paperback (betyr jo bare at boka er godt lest og likt), men aldri i hardcover. Er det pene utgaver får de bøkene ikke engang en post-itlapp på seg.

Uff, filmene har jeg et rart forhold til. Så Ringens Brorskap mellom 15 - 20 ganger på kino (og har sett den flere ganger siden, det er en herlig film), men de to andre filmene; ikke så veldig imponert. Jeg ser jo de er flott laget, men jeg tror universet jeg lagde da jeg leste bøkene som fjorten-åring slo seg vrangt når jeg så film to og tre. Dessuten ble jeg overordentlig irritert når de fjernet viktige scener, og la til ting som aldri skjedde i bøkene.

Jeg innser forresten nå hvor gal jeg høres ut når jeg sier jeg så en spesifikk film så mange ganger på kino. Det er jo fryktelig dedikert. Men er man fan, så er man fan. Og det er jo ikke uten grunn at jeg skrev masteroppgave om film heller.

Les den selv, og gjør opp din egen mening. Det er en relativt kort og lettlest roman, skrevet for barn (Tolkein skrev den ned etter å ha fortalt den som sengeeventyr for sine barn). Om du leser en av praktutgavene, får du også veldig flotte malerier til, og faller ikke boka i smak kan du i hvert fall se på dem.

Hehe, jeg mente det ikke som en kritikk, jeg ble bare så nysgjerrig. Hihi... blir det når slike ting blir sagt om bøker/filmer jeg elsker. Fantasy er selvfølgelig ikke for alle, og det meste innen den sjangeren pleier å kjede vettet av meg. Samtidig synes jeg denne (og Ringenes Herre) er noe av det flotteste og vakreste som noensinne er skrevet. På mange måter ser jeg likheter mellom Hobbiten og enkelte av bøkene til Astrid Lindgren (som Mio min Mio og Brødrene Løvehjerte. En liten helt som blir slengt inn i hjertet av en kamp som er altfor stor for ham. Samtidig er naturskildringene virkelig vakre, og karakterene synes jeg er fulle av sjarm og humor.

Uansett, jeg skal ikke prøve å omvende deg :)

Når du ikke utbroderer blir jeg selvfølgelig nysgjerrig. Hva var det du ikke likte ved den?

Herlig! Har både lest boka og sett filmen mange ganger, elsker begge to kjempemye. Og hver gang jeg tenker på historien, og leser boka, får jeg sangen fra filmen på hjernen: en fantastisk sang, som jeg synes har mye av essensen fra boka i seg: Gemini: mio min mio

Oi, det var faktisk en veldig god tatoveringsidé. Det høres jo flott ut.

For meg er det et litt billig triks om historien kun er hovedpersonens fantasi. Det tar mye av spenningen fra historien. "Det skjedde egentlig ikke, så alt er egentlig trygt. Farlige drager finnes ikke." Jeg synes også tanken om at alt er fantasi fjerner håpet om at det finnes noe som kan bli bedre i verden/livet. Nangijala og Nanglijama finnes, og det er kunnskapen om at han skal komme dit (og få det bedre) som gjør det mulig for Kavring å kjempe videre. Helt enig i, også, at dette er en av verdens vakreste barnebøker. Den er høyt der oppe, sammen med bl.a. Den Uendelige Historien og Allerkjæreste søster for meg.

Apropos... Har pratet med noen som hardnakket mener at alt som skjer i Rosemary's Baby også kun er i Rosemarys fantasi; altså en ung, usikker og frafalt katolikks reaksjon på et mislykket ekteskap, kombinert med fødseldepresjoner. (Jeg spoiler ingenting her, om du ikke har lest boka). Det synes jeg er å fullstendig overse bevisene på det motsatte, som hele veien finnes i boka. Dessuten fjerner det også den fantastisk skumle brodden av historien, om hvor mange fullstendig skrudde, gale og farlige mennesker som faktisk finnes der ute.

Veldig rart hvordan livet på Karl Johan ble beskrevet.

Det er så flott det diktet her.

Et av mine beste påskekrimminner er Knut Nærums Døde menn går på ski. Nå er riktignok det en krim-parodi, særlig på André Bjerkes krimbøker, men den er også utrolig god. Og morsom.

Ellers synes jeg aldri Christie er så feil i påsken. En av hennes noveller som jeg kun har lest i påsken er Tre blinde mus, som ble til teaterstykket Musefellen. Antageligvis fordi den er satt til et hus som er værfast i en snøstorm, og det passer jo påskefjellet og hyttefølelsen.

Husker ikke lenger om jeg gikk på ungdomsskolen eller videregående da jeg leste denne her. Men den traff skikkelig, og sitter ennå. En utrolig sterk bok.

Merker i større og større grad at det er på tide å lese boka igjen. Har glemt utrolig mye av den.

De på kinakroa var noe av det som gjorde mest inntrykk på meg da jeg leste den. Fy flate, for en trist historie og skjebne de sitter på. Fikk enorm sympati for hele gjengen.

Vet ikke om dette er riktig, for jeg har ikke lest boka siden jeg var liten, men har et minne om at der var det en slange som slukte en elefant og derfor ble seende ut som en hatt i Den Lille Prinsen.

Jeg er en person som lærer og husker ting etter assosiasjoner på en veldig sterk måte, og duft er en del av det. Blant annet var jeg mye på sykehuset som barn, og den dag i dag kan jeg ikke fordra lukten av sykehus. Selve lukten av stedet, framfor noe annet, gjør meg skikkelig uvel.

Lukt i forbindelse med bøker synes jeg er interessant. Parfyme er jo et eksempel. I Sofi Oksanens bok Utrenskning beskrives karakteren Martin som en som stinker løk, noe som tas opp støtt og stadig, og gir ham inntrykk av å være urenslig og ufyselig.

Samtidig lukter jo bøker i seg selv veldig godt. Særlig liker jeg lukten av gamle bøker. Også enkelte tegneserier har sin egne lukt. Fra jeg var liten kan jeg huske hvordan de utgavene jeg hadde av Tintin og Alvefolket hadde sin helt spesielle duft, og jeg kunne sitte lenge og bare lukte på dem.

En ting jeg kom på når det gjelder tv-serier/bok-serier: Jeg har et veldig rart forhold til film og tv-serieversjonene av Poirot og miss Marple.

Jeg har vokst opp med å se disse karakterene på film og tv, og har et veldig sterkt forhold til dem. Samtidig fant jeg ut på et tidspunkt at særlig tv-serien med David Suchet som Poirot og de miss Marple-historiene som går oftest på NRK er grovt omskrevet for tv. Jo flere Christie-bøker jeg leser jo mer irriterer jeg meg over det. Hvilket er synd, for Suchet er jo en fantastisk Poirot; han lever seg virkelig inn i rollen. Men jeg har opplevd flere ganger at historiene er så omskrevet at de ikke har noe igjen å gjøre med Christies historier. Grem! Derimot er tv-serieversjonen av Miss Marple fra 80-tallet, med Joan Hickson i rollen som Marple, dønn trofast. Skikkelig fin er den og, og akkurat slik jeg ser for meg bøkene.