Bokelskere.no

Enig. Som Per Kristian sier jeg bokomslag. Synes det er et mer passende og beskrivende ord.

En av de ytterst få bøkene jeg aldri gadd å fullføre. Alt det kvasiintelektuelle vrøvlet ga meg mark.

Morsomt! Hadde helt glemt bort denne siden. Men nå har jeg registrert meg, og jeg heter WillowGoblet20777.

Men.... hvor finner man nøkkelen til Gringotts?

Dato notert, så skal jeg forsøke å komme! :)

Veldig godt sagt!

Ja, han og Marigull er noen skikkelige enigmaer. Husk, Gandalv som er en maia, er livredd for ringen, og vet at ringen kan får altfor stor og ond makt over ham. Tom har ikke den frykten i det hele tatt, og det er vel en av de aspektene som gjør at jeg tror han ikke er maia, han er noe annet. Han tilhører ingen andre og ingen tilhører ham, på et vis. Hobbitene spør Marigull på et tidspunkt: hvem er Tom Bombadil. "Han er" svarer hun. Det i seg selv gir gude/bibel-assosiasjoner, men jeg tror ikke det er helt riktig svar når det gjelder Tom. For meg virker det som han er i ett med skogen rundt seg, han nekter å forlate Gammelskogen, og jeg har mine tvil om han og skogen kan eksistere uten hverandre. På samme måte som jeg har mine tvil om Marigull og elven/vannet/regnet kan eksistere uten hverandre. Tom, Marigull, skogen, jorden, elven, regnet er i evig harmoni med hverandre. De er, og de tilhører der de bor. Men kan ikke beskrives utover det.

Jeg tror Tom har ekstremt sterke krefter. Når ringen ikke påvirker ham, bør jo det si sitt, etter som ringen påvirker selv maiaene. Han står utenfor alt, og derfor kan ingenting påvirke ham. Men jeg lurer også på om mye av hans makt og magi er begrenset til skogen og dens nære omgivelser. Han virker svært lite interessert i det som skjer utover det, og da har han kanskje ikke brydd seg om å lære så mye om det?

En maia er beskrevet i Silmarillion som noen slags halvguder eller tjenere til gudene. Dvs, gudeaktige, men av lavere rang. Kanskje engler/demoner er en passende beskrivelse. Balrogen i Morias miner er også en maia, på samme måte som Gandalv. De er derfor i lik rang, og i lik styrke: det er derfor Gandalv frykter Moria, da han vet at en kamp mellom de to er farlig.

Hvorvidt Tom Bombadil er en maia; jeg vet ikke, men jeg tror ikke det. Riktignok virker han svært gudeaktig, men hadde han vært en maia, som Gandalv, ville han vært mer bekymret for ringen, tror jeg. Jeg har mer troen på ham som en manifestasjon av naturkreftene og jorden (som en slags naturånd), på samme måte som Marigull er en manifestasjon av vann (som i en vannånd).

Har sett den en gang for mange mange år siden. Tror jeg likte den, men husker svært lite av den.

Skrues liv og levnet, ja. Husker den kom som føljetong i Donald-bladene for mange år siden, må være rett etter at Don Rosa skrev den, tror jeg, ganske tidlig på 90-tallet. Jeg gledet meg hver uke til Donald-bladene kom i butikken, slik at jeg kunne få meg meg et nytt kapittel av Skrues liv. Det er en fantastisk jobb Don Rosa gjorde der, særlig med tanke på at alle detaljene er hentet fra informasjon Carl Barks opprinnelig ga oss.

Så bra! Svært mange tegneserier kan definitivt sidestilles med bøker; grafisk roman har blitt et etablert begrep. For min del handler det først og fremst om god historie og gode karaktertegninger. Og bilder sier jo mer enn ord på mange måter.

Don Rosas detaljkunnskap og -rikdom skal heller ikke kjimses av.

Det er da visserlig attraktivt og viktig også? ;)

Elsker Don Rosa! Fyren er dødmorsom. Sidestiller ham med Carl Barks.

Uff, dette må være en av rareste og kjedeligste bøkene jeg har lest. Tematikken var interessant nok: et Europa en gang i framtiden, som nå har blitt Eurostat, og mennesker kan velge å skaffe seg evig liv. Men språket var følelseskaldt og distansert, og hverken hovedpersonen eller de andre karakterene engasjerte.

Jeg har nok elektroniske duppeditter som det er. Bøkene mine vil jeg ha i arkaisk form.

Han er utrolig morsom. Notes from a Big Country er en av de artigste og finurligste bøkene jeg har vært borti.

Hahah... det å le høyt av bøker man leser kan være en plagsom affære. Min kjære leser mye Bill Bryson og ler masse. Og etterpå må jeg lese hele kapittelet, for kun en setning eller et avsnitt gir ofte ikke helt mening for å forklare hva som er morsomt.

Selv satt jeg og leste i Hobitten her om dagen, og fikk latterkrampe. Og min kjære skjønte ikke hvorfor. Men jeg kunne ikke forklare hvorfor det var morsomt uten å forklare hele kulturen og væremåten til hobitter først.

Nå vet jeg ikke hvor gammel sønnen din er, men er han liten, er det jo flott at han vil lese Farvel Rune. Boka bidrar jo til å gi små barn et mer "avslappet" forhold til døden. Og den er jo skikkelig flott og, selv om maleriene i boka alltid gjorde meg lettere depressiv i min barndom.

Prøvde du hatten og pipa hans som ligger på et av bordene på museet? Skal innrømme at de effektene ikke gjorde meg så mye smartere, men nå er jeg helt urealistisk smart i utgangspunktet ;)

Nesten som jeg skulle sagt det selv (med unntak av strekene), men alt annet stemmer. :)