Bokelskere.no

Å navigere i erindringen, er som å sitte i en båt i tett tåke. Plutselig åpner et gjenkjennelig landskap seg, for igjen å forsvinne i den samme tåken, hvis ikke samtalen, eller ordet, blir fyrlykten som viser vei.

Noen ganger sitter stillheten i hodet, mellom ørene et sted. Men andre ganger, ytterst sjelden, blir det stille i hele kroppen. Som om også magen, hjertet og åndedrettsorganene trekker seg tilbake noen minutter.
Da er man nesten død.

Hvem er ulykkelig ? - Den som har nået en mørk hemmelighet at bære.

Hegelianeren Ludwig Feuerbach levde fra 1804 til 1872. Han arbeidet med religionenes utviklingshistorie, og var inspirert av den greske filosofen Xenofanes, som 500 år før vår tidsregning hevdet at mennesket har skapt gudene i sitt eget bilde. Med kristendommens seier ble slike tanker forvist til de mørkeste kjellercellene i Vatikanet. Først etter opplysningstiden kunne de fremmes i offentligheten igjen, med fundamentale spørsmål som:

Hvem har skapt skaperguden som har skapt alt?

Ludwig Feuerbach snudde problemstillingen på hodet. Han mente at den Gud som kristenfolk tilber, egentlig er dem selv. Religiøsitet utgjør en narsissistisk forståelse av menneskets plass og betydning i verden. Feuerbachs radikale kritikk av kristendommen fikk stor betydning for andre tyske filosofer, deriblant Friedrich Nietzsche, Karl Marx og Friedrich Engels.

For kongsemnene i vikingtiden var det viktig å påberope seg et slektskapsforhold til gudene. For å beholde makten, måtte de vise at de hadde gudenes gunst. Skjebnetroen sto sterkt, og nornene utstyrte hver enkelt med en skyts- eller verneånd. Høvding- og kongemakten var basert på ustabile allianser. Det var ikke nok å vise til et guddommelig slektstre, man måtte også vise at man seilte i medvind gjennom livet, at man hadde gudene på sin side i all sin ferd. Disse trosforestillingene lå bak erobrings- og eventyrlysten som preget vikingene.
Den norrøne religionsutøvelsen var som den gresk-romerske først og fremst et familiært anliggende. Der den enkelte bonde, jarl, høvding eller konge sørget for at det ble blotet når og på den måten det skulle. Det vanlige var å holde høstblot, midtvintersblot og sommerblot. De velstående bøndene og stormennene satte opp hov på gårdene sine. Det fantes også større, felles hov i kaupangene.

Gud, hvor de har ræt, disse moralister som advarer de unge piger mot forranglede mandfolk. Der skulde være offentlig mandfolkmønstring hvert år; og alle sådanne fyrer der ikke mere kan andet end fordærve racen og gjøre sine koner hysteriske, de skulde stikkes og kastes i en kalkgrube.

Kultur er hvordan ulike grupper mennesker forstår, fortolker og anvender bestemte perspektiver, og hvordan de gjør det på måter som skiller dem fra andre grupper, og søker å overføre det fra en generasjon til en annen.

Mødre

Når vi elsker våre barn
med ride ranke og kosedyr
sandkasser
eventyr og byggeklosser
pølser og brus
danseskoler.

Når vi elsker våre barn
med skjerf og gensere
trippelvaksiner
tran og flour
flytevester og refleks
sykkelhjelmer.

Når vi elsker våre barn
så blindt
at vi gir dem alt
uten å se
hvilket samfunn vi gir dem
- da elsker vi ikke våre barn.

Fyrst Jesus, frels oss, Du som rangt kan rette,
la ikke helvete sin sult få stette,
det skyr selv vi som lot så dypt oss falle.
Gjøn ikke, godtfolk, det er alvor dette -
og be til Gud at han oss tilgir alle.

Hvis du vil forstå livet, må du holde opp med å tro på hva folk sier og hva de skriver, men rette søkelyset mot deg selv - og tenke.
Anton Tsjekov

Når Fanden blir gammel, går han i kloster.
Fælt rimeligt;- hvad skulde stymperen ellers ta seg til ?

Disse arme ægtemænd ! Allesammen begynder de med at være overlegne; de " behøver ikke lenger" de gamle venner; tar afstand altså, eller bryter overtvert. Men hvem ved ? , om et par år kommer de kanske igjen; - de må dog tilsidt have nogen " som de kan tale med" .

Det er umulig å leve særlig lenge uten håp. Selv når alle drømmene mine er blitt knust av et tilbakeslag eller en skuffelse, er det alltid en liten spire av håp som kjemper seg frem bakerst i bevisstheten min, slår røtter, suger næring fra tårene mine og langsomt vokser opp og erstatter hva det nå enn er som er gått tapt. Hvert eneste nytt håp gir meg en grunn til å fortsette kampen.