Det finnes så mange kurer mot kreft at det er helt ubegripelig at det fremdeles finnes mennesker som dør av en sykdom som såpass enkelt kan kureres med aprikoskjerner, noen teskjeer karbamid og en positiv holdning - samt selvfølgelig, en diett bestående av hvetegress og bær. Jeg vet ikke hvor mange tilbud vi har fått.
Følelser er ubegripelig primitive. Oppstått en gang lenge før Sokrates og Alice Miller og Bill Gates lærte oss å bli sofistikerte og reflekterte, produsert et sted bakerst i hjernen hvor forskjellene mellom mennesker og dyr er minimale - for å sikre at vi beskytter oss selv og våre nærmeste fra alt ondt og trives godt nok til å formere oss, begge deler i høyere tempo enn vi blir utryddet.
Et brudd er vanskelig, enten du er gift eller ikke.
Det er lett å virke fornuftig når du har penger nok mellom hendene.
"Stakkars mora mi (Julie)", sier Sunniva og klemmer henne. "Du skull ha vært bekymringsminister, du"
Et menneske må få lov te å leva slik det e skapt.
Nylig hjemkommet fra Kreta og synes det er på tide med en gresk forfatter denne gangen, så hvorfor ikke en kreter? Jeg foreslår enkelt og greit Fortell, Zorbas, fortell av Nikos Kazantzakis. Mange av oss litt tilårskomne husker filmen, og "alle" Hellas-turister kjenner til musikken av Theodorakis, men hvor mange husker boka?
Kazantzakis var en bereist, belest og kontroversiell person, så kontroversiell at han ble ekskludert fra den gresk-ortodokse kirken og fikk en grav utenfor kirkegårdsmuren i Heraklion, mest på grunn av romanen Jesu siste fristelse. Men jeg velger altså å foreslå et gjensyn med Zorba.
Følelser kan du ikke styre, men du kan bruke fornuft og tøyle dem. Så enkelt og så vanskelig er det.
Dette privilegium som tilfaller barn som vokser opp på en gard med besteforeldre vegg i vegg. Å ha noen å gå til som har tid til å lytte, en klagemur når de føler seg urettferdig behandlet av foreldre eller søsken, berettiget eller ikke, å få medhold, få stukket til seg en godbit.
Menighetsfakultetets professor Hallesby besøkte kirken vår på det som ble kalt hans landsomfattende "helvetesturne". Da han stod på prekestolen i vår kirke, pekte han ut på kirkegården og tordnet mot menigheten: " Er det ikke en fryktelig tanke at de fleste av deres pårørende som er gravlagt der ute er havnet i helvete ?".
Kirken var fylt til siste plass av alle som ville lytte til den berømte professoren, en blanding av trofaste kirkegjengere og mer lunkne sådanne. Hallesbys utsagn forferdet de fleste, menge reiste seg og forlot kirken, deriblant onkel Ingvar. Alle var opprørt. Hvilken kristendom var dette?
Omsider litt roligere på værfronten etter en stormfull og våt periode, så det blir litt utendørsaktivitet denne helgen. Innimellom leser jeg videre i Anne K Elstads "Hjem" og "Fri". Sistnevnte er siste bok i serien om Julie. Elstad skriver som vanlig godt og engasjerende. Leser også litt faglitteratur. Har ellers lånt noen bøker som skal leses de kommende uker, og står dessuten på venteliste til ytterligere noen bøker.
God lesehelg :)
OM LIDT
Om lidt blir her
stille
Om lidt er det
forbi
Fikk du sett det du
ville
Fikk du hørt din
melodi
Om lidt, om lidt
er vi borte
Vi ses måske igjen.
Kim Larsen
I dag har Nadia Murad fått fredsprisen, sammen med Denis Mukwege.
Dette er en beslutning det står respekt av.
Nadia har vært igjennom umenneskelige opplevelser som sexslave for IS.
Denis Mukwege er lege og lapper sammen ødelagte kvinner, som er blitt voldtatt i et av verdens mest voldelige land: Kongo.
Nå skal jeg endelig lese boka til Nadia Murad, som har stått i bokhylla mi ei stund.
Få ting gjør meg mer opprørt enn mennesker som synes andres få år på jorden er lite verdt når de selv mener de skal tilbringe hele evigheten i lykke.
Holmenkollbakken lignet en overdimensjonert sko med stiletthæl, gjenglemt i skogen.
I kveld kommer en ny storm til Vestlandet ( dog ikke ekstremvær, slik Sør og Østlandet har i vente) , så det blir gode forhold for innendørsaktivitet i form av lesing. Jeg avslutter Anne Karin Elstads bok "Hjem" (om hennes egen barndom under krigen), og håper på starte på samme forfatters "Fri" som er den fjerde og siste boka i serien om Julie.
God lesehelg :)
Hun hadde googlet sjalusi i smug og lest at det bunnet i en grunnliggende usikkerhet. Som om det var en bombe.
Det ble mange møter med oberst Masenga, lederen for det militære fengselsvesenet. Hans tunge øyelokk dekket noe av øynene hans. Øynene kalles sjelens speil, men jeg hadde ikke ønske om å se inn i denne mannens sjel. Det er mye mørke der. Han er en farlig mann.
Tiden synes å være et abstrakt begrep i Kongo. Jeg har hørt ordtaket "Tiden går ikke, den kommer" som et uttrykk for hvordan afrikanere ser på tiden. "Tiden kommer" kan jo høres romantisk ut for folk i et land som Norge, hvor man sliter med "tidsklemma". Men etter mine år i Afrika (inkludert Nigeria og Sør Sudan) opplever jeg at mangel på respekt både for ens egen og andres tid er et stort problem.