Bokelskere.no

Nord

Se oftere mot nord.
Gå mot vinden, du får rødere kinn.
Finn den ulendte stien. Hold den.
Den er kortere.
Nord er best.
Vinterens flammehimmel, sommernattens solmirakel.
Gå mot vinden. Klyv berg.
Se mot nord.
Oftere.
Det er langt dette landet.
Det meste er nord.

Rolf Jacobsen, Nattåpent (1985)

Hvis det er èn kampsak jeg har, så er det at Norge skal være et trygt samfunn. Det gjelder om du er gammel og trenger hjelp, om du er kvinne som er redd for å gå ute på kveldstid, eller om du er en arbeidsledig mann som trenger at sikkerhetsnettet stiller opp for deg. Trygghet er grunnleggende for oss alle, og vi må ikke gi slipp på det som har gjort Norge til et trygt, fredelig og rikt samfunn. For det skal vi være stolte over, og respektere. Vi må ikke kimse av det når vi hører ord som "norske verdier".

Once in a lifetime
you live and love
once in a lifetime
you die
once in a lifetime
the sun goes down
protect and survive

C. MacDonald - Runrig

Om alle drapssaker i Norge hadde vært omgitt av et så massivt mediekjør som Orderud-saken, ville jeg ha omskolert meg til snekker.

Det plager meg at det et sted går en gjerningsmann løs som ikke er blitt stilt til ansvar for det han gjorde. Jeg tror ikke det er bra for et samfunn at slike handlinger får gå ustraffet hen. Det er rett og slett ikke riktig. Det strider mot alt jeg tror på, og har trodd på gjennom hele mitt liv.

Å skrive en roman er en forferdelig opplevelse. Ofte faller håret av hodet, og tennene råtner opp. Jeg blir alltid irritert av folk som påstår at å skrive fiksjon er en flukt fra virkeligheten. Det er et dypdykk i virkeligheten, og det er sjokkerende for hele systemet.

FLANNERY O'CONNOR

Jeg antok at han ikke var så interessert i en gåte som ikke hadde noe svar, en historie hvor heltene var upålitelige og tvilsomme og skurkene var ofre og sannheten var blitt borte i en jungel av giftig informasjon.

Det er nesten alltid mengdetrening som skal til for å oppnå gode resultater.

Ved å se syn for saken gjennom Inger-Johanna hadde han på et vis fått øinene op, iallfall anelsesvis, for muligheten av, at et kvinnemenneske dog nok allikevel kunde bli ulykkelig ved et godt gifte.

Hun kan nok, og det temmelig hedt, ville efterstræbe at herske i en fin Salon; men er vist ikke endnu bragt til at begribe, at hun da ogsaa maa tage Herren, som eier den, med.

Og nordmenn identifiserer seg politisk og med klart sekularisert innhold. Muslimene identifiserer seg religiøst med verdier fra middelalderen. Forestillingen om individet finnes ikke i vår dominerende muslimske kultur. Jeg mener at tanken om det fritt handlende individ er en typisk moderne, vestlig forestilling. Individet i islam identifiserer seg med forpliktelser overfor fellesskapet. Individet i Vesten identifiserer seg med sine individuelle rettigheter. Og det er motsetninger mellom den kollektive identiteten og den individuelle identiteten.

Mens jeg holdt på, kom naboens fire år gamle datter på besøk og lurte på hva jeg holdt på med? Jeg fortalte at jeg lette etter stjernestøv, og hun ble henrykt. Om bare vi voksne kunne være like fordomsfrie og kjappe i oppfattelsen. Med alderen har vi en tendens til å tro at vi har sett alt, gjort alt og at vi kan alt. Denne tankegangen sløver årvåkenheten og kan snyte oss selv for små, viktige detaljer i tilværelsen.

Det er ingen hemmelighet at enkelte musikere på turne iblant døyver hjemlengselen med kjemiske substanser som kan føre til krabbing i veibanen.

Det er ikke alt som finnes i et bibliotek, på nettet eller som det i det hele tatt finnes svar på. I så måte er kunst og forskning to sider av samme sak. Så snart man beveger seg utenfor en opptråkket løype, må man forsøke å finne veien på egen hånd. Bruke sanseapparatet og stole på empirien.

Stikk i strid med allminnelig oppfatning er det fortsatt hvite områder på kartet. Steder der forskernes måleinstrumenter ennå ikke har sondert. Vi mennesker tenker fjernest alt er oppdaget og oppfunnet, men det er naturligvis ikke sant. En oppdagelse kan til overmål befinne seg rett foran øynene våre. Kun kamuflert av vår egen vanetenkning.

Jeg skjønte snart hvorfor ingen på E-avdelingen hadde potteplanter. Ofte kunne det gå måneder mellom hver gang etterforskerne var innom kontorene sine. Selv kaktuser ville ikke hatt en sjanse.

Å jobbe som narko-etterforsker kan være frustrerende. For hver langer man får tatt, har man følelsen av at det dukker opp to nye. Det blir en daglig kamp mot vindmøller.

En anselig del av livet mitt som politimann har gått med til å lese, få referert og lytte til løgner. Det er noe som hører faget til. Ifølge loven har en siktet full anledning til å forklare seg uriktig. Likevel har jeg ikke kunnet unngå å bli slått av hvor lite troverdig den gjennomsnittlige drapsmannen forklarer seg. Ofte, langt oftere enn man kanskje skulle tro, kan det synes som om den avhørte lar alle hensyn til sannsynlighet fare. Noen løgnhistorier er så hjelpeløse at man nesten får vondt av den som forteller. Som avhører kan man iblant få lyst til å smelle neven i bordet og rope: "For svingende, menneske! Er dette virkelig det beste du kan koke sammen?"

Hvordan forteller man en mor eller far at barnet deres er blitt utsatt for den verst tenkelige forbrytelse?
Jeg tror det må være den tyngste oppgaven en politimann kan ha.
Det er en oppgave som de fleste av oss ikke har noen opplæring i å takle. Vi har ikke annet enn vår egen livserfaring å støtte oss til, vår menneskekunnskap, og det tafatte ønsket om å være til hjelp. Vi leter fortvilet etter de rette ordene. Et galt kan gjøre vondt verre. Det er så lett å trå feil.