Ta ikke livet så alvorlig. Du kommer uansett ikke levende fra det.
Hvis fortellinga på utsiden kan tilpasses enhver tid og ethvert sted, er det på innsiden viktig at en vet hvem som er født av hvem, hvem som arver hvem, hvem som forbanner hvem og hvem det er som kan forbli en person i fortellinga, altså at det kan fortelles om ham selv etter at han er død. Når det gjelder det siste, er Hviskingenes bok uansett uvanlig, for i motsetning til andre historier er døden her bare en detalj, og viktigere enn døden, og dermed livet, er hukommelsen.
Noen ganger blir man i beit for passende ord når ei bok skal omtales. Dette er ei slik bok. Jeg tror jeg må ha brukt mer tid på denne leseopplevelsen enn på noe annet jeg har lest i mitt liv. Vosganian er en rumensk forfatter med armensk bakgrunn og skriver om folket sitt slik han fikk historiene "hvisket" fra besteforeldegenerasjonen da han var barn. Alt kretser egentlig om det som skjedde i 1915, som de fleste kaller folkemord. (En betegnelse som er svært omdiskutert også blant historikere, etter det jeg har skjønt.) Fakta er i alle fall at armenere ble "utvist" fra det Ottomanske riket med makt og ført i "konvoier" ut på lange ørkenvandringer der de færreste overlevde. De som kom tilbake, fortalte sine historier, som levde videre gjennom de neste generasjonene som armenernes kulturarv.
Vosganians beretning er mangfoldig. Jeg skjønte etter hvert at det var uoverkommelig å huske alle de navngitte personene, og konsentrerte meg om dem som opptrådte hyppigst. Alle bar på minner, både sine egne og forgjengernes. Noen ganger glir minnene over i det jeg vil kalle magisk realisme. Beskrivelsene er detaljerte; her berettes det om fugler, matretter, klesplagg og sko, alt som har med hverdagslivet å gjøre for armenere i diaspora.
Også nyere historie er med: Armenias stilling som sovjetrepublikk og Sovjetunionens innflytelse i Romania, som også fikk ubehagelige følger for det armenske folket der.
Republikken Armenia er jo dagsaktuell på grunn av den pågående konflikten med nabostaten Aserbadsjan. Den gamle storhetstida som mektig kongerike under Ararat kommer neppe tilbake. Varujan Vosganian bidrar i denne boka til en bedre forståelse for et folk som gjennom de siste århundrene aldri har "hørt hjemme" noe sted. (Ett av bestefar Vosganians visdomsord gikk ut på at "hjemme" er den jorda der forfedrene dine ligger begravet ...)
Hviskingenes bok anbefales varmt - men les den sakte og med tålmodighet! (Den er forresten bannlyst i Tyrkia.)
Henning Mankells Kvikksand handler ikke bare om kvikksand i bokstavelig forstand, egentlig svært lite om slike sandstrender.
Det handler mer om kvikksand i overført betydning.
Det handler om tanker og følelser han fikk etter å ha fått en alvorlig kreftdiagnose. Det handler om livet og om døden.
Som han selv skriver om de følelsene og tankene, minnene og assosiasjonene i det kapitelet som heter Kvikksand, side 27 til side 37:
"Plutselig var det som om livet smalnet. Denne tidlige morgenen, like over nyttår 2014, da jeg fikk kreftdiagnosen: Det var som om livet krympet. Tankene ble få, et slags ødslig landskap bredte seg inne i hodet.
Kanskje våget jeg ikke å tenke på fremtiden. Den var usikker, et minelagt område. I stedet vendte jeg gang på gang tilbake til barndommen."
Henning Mankell døde i 2015, så selv om han fikk mange cellegiftbehandlinger, uten altfor mange negative bivirkninger, så hjalp det ikke på den aggressive krefttypen han hadde fått.
Interessant.
Ser at den boka du har skrevet om her, er fra 1997.
Jeg fant for noen år sida ei lita bok i en papircontainer, av Herman Bang, tittelen er Excentriske noveller, er på dansk, og er fra 1914.
Har ikke klart å finne den her inne på bokelskere. Ikke mange andre steder heller.
Den er antagelig ikke førsteutgaven, siden Herman Bang levde fra 20.april 1857 – 29.januar 1912.
Jeg syns alltid det er moro å finne slike gamle bøker, noe jeg har gjort flere ganger i løpet av de siste åra. Ser ut som mange bare kaster gamle - og nyere - bøker i papircontaineren, særlig etter dødsfall i familien.
Litt synd at ikke bøker blir bedre tatt vare på i dag, men desto mer interessant for meg som en uforbederlig boksamler å finne ...
Det blir selvsagt for mange bøker i huset, men jeg klarer ikke la være å plukke med meg.
Straff for apostasi er en vedvarende trussel mot muslimers religiøse frihet og personlige sikkerhet. Ikke bare har mange land lovforbud og strenge straffer for apostasi. Undersøkelser utført av Pew Research Center i muslimske land, viser også nedslående funn om holdninger rundt behovet for slik straff blant muslimer.
Man skal tro fordi man frykter Gud og ikke fordi man frykter menneskene. Forbudet mot å forlate troen fremstår som absurd, siden dette i realiteten ikke er noe man selv kan kontrollere i særlig grad. Det gir imidlertid mening om man innser at det handler mindre om tro og mer om å kontrollere et forestilt fellesskap gjennom å forme og holde fast ved en identitetsgruppe.
Dette ser etter hvert ut til å bli et kraftig avvik fra den opprinnelige tråden. Jeg har fortsatt Allesjele liggende ulest, men tenker at jeg i alle fall skal begynne på den om noen dager, når jeg omsider blir ferdig med den ganske krevende Hviskingenes bok. Men innlegga om tysk litteratur er blitt mange og interessante, så jeg henger meg på med en kommentar.
Så langt jeg kan se, er det foreløpig ingen som har nevnt nobelprisvinneren Gunter Grass. Han vokste opp i Danzig, og flere av bøkene hans gir bra innsikt i Tysklands forhold til en del nabofolk, for eksempel i Blikktrommen, som vel er den best kjente av dem.
I tillegg til de bøkene som er nevnt her, har dessuten Remarque skrevet romaner fra eksil-/flyktningmiljøet i Europa i mellomkrigstida, blant annet Triumfbuen og Natt i Lissabon. Ikke nødvendigvis store mesterverk, men lesverdige og informative tidsbilder fra ei urolig tid i Europas historie.
Siden jeg har skjønt at Allesjele ikke bare handler om Nederland og Tyskland, men beveger seg en del rundt i Europa, vil jeg nevne *Stefan Zweigs Verden av i går*, som også forteller om turbulente tider i forholdet mellom folk og stater.
Jeg kunne nevnt flere, men Vannflaske er vel allerede overveldet av gode forslag. Lykke til!
Ingen ønsker å møte tragedien, men den er en uunngåelig del av livet.
Livet er en stor tumult med stadige kast mellom det som skremmer og det som gir glede. I beste fall greier vi å skape gode minner i løpet av livet. Selv om det i vår verden finnes altfor mange mennesker som er nødt til å glemme for å leve.
Vanskelig å bedømme, siden du er helt ny her og vi ikke kan se hva slags bøker du ellers liker eller har lest, men søk på Santa Montefiore i søkefeltet "Finn en bok" øverst til høyre, så får du opp flere bøker av samme forfatter. Sikkert med liknende innhold.
Hartvig Kiran var en makeløs stemningsskaper! Her kaller han fram tårer og klump i halsen uten å bruke store og høytidelige ord!
Den største utfordringen er viljen til å prøve nye tanker. Å ikke nøle med å sette spørsmålstegn ved andres sannheter og å gå andre veier.
I grunnen er vår eksistens en tragedie. Livet igjennom søker vi å utvide våre kunnskaper, vår viten, våre erfaringer. Men til slutt kommer alt dette til å gå tapt i et ingenting.
Jeg respekterer dem som tror på andre liv etter dette. Men jeg forstår dem ikke. Det ser ut for meg som om religionen ikke blir annet enn en unnskyldning for ikke å akseptere livets vilkår. Her og nå. Ingenting mer. I dette ligger også det unike i det å leve, det vidunderlige.
Arkiver er til for at vi ikke skal glemme vår historie. Ikke bare hva som har skjedd og hvordan det har skjedd. Vi skal først og fremst se hvordan vi reagerte på ulike hendelser.
Mot og redsel er alltid flettet i hverandre. Det krever mot til å leve og mot til å dø.
Man kan være rykende uenig i sak, men likevel avstå fra personangrep. Denne replikken din synes jeg var ugrei.
Sivilisasjon er ganske enkelt en serie med seire over naturen.
Moses Harvey, 1886
Jeg må nesten le. Det er antakelig det nest siste eksemplaret jeg har fått, da. Med følgende hilsen fra lagersjefen:
Hei kjære kunde,
Vi har lett høyt og lavt på lageret vårt etter boken du bestilte, og vi fant den til slutt. Beklageligvis ser den ikke like fin ut som vi skulle ønske. Den bærer dessverre preg av å ha ligget på lageret vårt en stund.
Og det gjør den faktisk - utenpå. Ingen slitasje, men en del misfarging i kantene tyder på at den må ha ligget på lageret i årevis. Innmaten ser helt grei ut, men jeg venter nok enda et par dager før jeg begynner å lese.
Sannheten om tilværelsen vår er alltid provisorisk. Det vi visste i går, blir overtruffet av det vi vet i dag. For de aller fleste mennesker handler livet om noe som forblir uavsluttet.