Bokelskere.no

Det er ikke langt mellom geni og gærning. Alle har hørt om professorer som det plutselig har rabla for.

Jonas Petter hadde sagt til ham: "Ta deg en kone ! Da får du så mye å gjøre om natta at du verken orker eller trenger å drikke brennevin om dagen".

Gi en kvinne nål og tråd og det tøy hun trenger, og hun forvandler seg selv til en dronning, og hjemmet ditt til et slott !

For det åndelige hadde det ingenting å si hvordan en kirkens tjener gikk kledd. Kristus selv hadde ingen fine klær, bare en simpel manns kjortel å svøpe om seg, han hadde verken støvler eller sko eller noen slags fottøy, men måtte gå barbent som en tigger.

Det lot seg ikke gjøre i en håndvending for noe menneske å bytte fedreland og gjøre borte til hjemme.

Ribbet for vinterens hvite dekke, trådte veggenes tømmer frem i all sin ufliddhet. Og da lignet hjemmet deres et tarvelig uthus, en utløe, et skur. Det manglet noe utenfor stueveggen som kunne vise at det var en bolig for mennesker. Det manglet et blomsterbed.

For meg handler debatten om frihetens fundament; om forholdet mellom toleranse og frihet, mellom frihet og likhet, ord og handling, individ og fellesskap, makten og de maktesløse, mindretall og flertall. Mellom friheten som en rettighet og friheten som et instrument som kan underlegges andre hensyn.

Byens befolkning kan grovt sett deles inn i tre: palestinerne, de ultraortodokse jødene og de mer eller mindre ortodokse jødene. Her finnes også sekulære lommer med restauranter som ikke er kosher, for de sekulære jødene i byen. En tredel av byens innbyggere er palestinske. Etter verdenssamfunnets syn er Øst-Jerusalem, der palestinerne og bosetterne bor, okkupert. Det offisielle israelske standpunktet, derimot, er at de østlige arabiske delene av Jerusalem som lå under Jordan før 1967, er annektert, og at den hellige byen nå er jødenes evige og udelelige hovedstad. Det internasjonale samfunnet representert ved FN anerkjenner verken Israels anneksjon eller Jerusalem som Israels hovedstad, derfor ligger alle ambassadene i Tel Aviv og ikke her. Som den kanadiske tegneren Guy Delisle illustrerer så godt i sin bok Jerusalem, må alle vi som dykker ned i denne byen, selv oppdage situasjonen. Vi må erfare, se og oppleve alle konfliktlinjene, dag for dag, lag for lag, for å forstå sammenhengene. Med mye humor og forundring formidler Delisle den bisarre virkeligheten med sin strek fra det året han bodde med barn og kone utsendt for Leger Uten Grenser. Men Jerusalem kan aldri læres fullt og helt. Du oppdager noe nytt hele tiden.

• Jeg tror det finnes en masterplan, sa han lavmælt og alvorlig. - En langsiktig plan som går ut på å etablere så mange jødiske kolonier som mulig i raskt tempo. Slik skaper israelerne nye fakta på bakken. Se på alle bosetterkoloniene nå! Det er jo snart umulig å bygge noen palestinsk stat.

Og når en hadde bodd her så lenge uten å komme i berøring med andre mennesker, så slo det seg på sinnet. Hun visste hvordan det var, nå etter disse tre årene. Hun løy ikke når hun sa: Menneskene klarte ikke å være uten andre mennesker.

Innvandrerne var sine hjemlands ulydige sønner og døtre, og nå tok de i besittelse et land uten øvrighet.

Ordet okkupasjon kan være vanskelig å bruke når vi som utenforstående snakker med israelere fordi de lett tror vi tar stilling. Som reporter er jeg avhengig av at folk åpner seg. Okkupasjonen blir kamuflert som «kontrollen over palestinerne», «problemet med araberne» og «situasjonen», alt etter hvem jeg snakker med. Ord er ladet, og vi som beveger oss i alle leire, må kunne kodene til fingerspissene. Det finnes ingen nøytrale steder her. Vi må vite hvordan vi skal ordlegge oss hvor og hos hvem. Og noen ganger går det galt.

Mange spør: «Hvorfor liker ikke Norge oss?» eller «Hvorfor hater alle i verden oss?» Det kunne være fristende å svare «It's the occupation, stupid ...» fritt etter president Bill Clintons påminnelse om nøkkelordet i valgkampen i 1992: «It's the economy, stupid.» Men jeg nøyer meg med å svare at motviljen skyldes en kombinasjon av okkupasjon, arroganse, byggingen i bosettingene og mangel på troverdig vilje til å skape fred. Når reaksjonen er «What occupation?», er det vanskelig å fortsette samtalen.

Det som må være kompasset i NRKs dekning, er folkeretten og internasjonale lover. NRKs reportere kan ikke ha Mosebøkene som kompass for ordvalg og vinklinger. Vi kan heller ikke bruke charteret til Hamas som journalistisk rettesnor.

Når Hvermansen sikter hageslangen mot millionæren, er det klassekamp.

For hva sier man etter å ha fått huset delt i to ?

Det kan være verd å merke seg at i vårt angloamerikanske samfunn tjener utbrudd som "Herregud" , "Å himmel" eller tilsvarende grimaser som en innrømmelse fra den opptredendes side om at han midlertidig har satt seg i en situasjon hvor han ikke kan spille sin rolle. Disse uttrykk er ekstreme former for kommunikasjon i strid med rollen, men samtidig er de blitt så innarbeidet at de på sett og vis brukes som en bønn om tilgivelse ut fra det synspunkt at vi alle er noen elendige skuespillere.