Jeg ser du har mye bra på "skal lese"-lista di, så da er det vel OK å starte der?
Det ser ut til at du liker best krim og serielitteratur, så slikt regner jeg med du finner fram til sjøl. Her er mine forslag hvis det er slik at du vil prøve deg på litt ukjente sjangrer.

Harper Lee: Drep ikke en sangfugl
Gert Nygårdshaug: Mengele Zoo (Må helst suppleres med resten av trilogien: Himmelblomsttreet og
Afrodites basseng)
John Irving: Garps bok
Joyce Carol Oates: Graverens datter
Arto Paasilinna: Harens år
Herbjørg Wassmo: Dinas bok
John Steinbeck: Om mus og menn

For øvrig kan jeg sterkt anbefale de fleste av Lillevis forslag. Lykke til med leseåret 2017!

Bare for å holde tråden "varm": Litt maori på en sein mandagskveld.

Høres interessant ut. I forlagets omtale står det at vi blir kjent med Lise Lindbæk, Ingrid Bjerkås, Elsa Laula Renberg, Ellisif Wessel, Radka Toneff, Synnøve Finden og "56 andre gode kvinnfolk".
Etter rask hoderegning skulle det bli 62. Er det noen som har regnet feil?
Eller er det kanskje tatt med to ekstra, som man helst ikke skulle ha møtt?

Takk for en fyldig og god omtale! Jeg er foreløpig bare kommet til 1963 og er ikke sikker på hva jeg mener om koblingen mellom verdensbegivenheter og svært personlige/private minner. Men jeg er mektig imponert over detaljrikdommen i framstillingen av en del historiske hendelser som jeg husker fra seksitallet, men der detaljene må ha gått meg hus forbi. Romfartskappløpet, for eksempel, sitter jo i minnet, og både Gagarin og Glenn er fortsatt navn jeg husker, men Titov hadde jeg glemt, og bortsett fra Laika var da ikke navn på hunder, mus og aper særlig langt framme i nyhetsbildet?

Det hoper seg opp med gode bøker som må leses om igjen! Samt nye bøker som må leses for første gang. Livet er for kort.

Spenstig tittel, iallfall!

Vi kan vel koste på oss en fødselsdagshilsen til poeten par excellence. Som sjøl sier at han har minst 14 bøker igjen å skrive. Dagens 77-åring var den fremste av dem som viste oss fordomsfulle ungdommer vegen inn i den moderne lyrikken, for eksempel gjennom dette diktet:

FUNNY
Tenk at jeg er født
- hvor urimelig
det er at jeg skulle bli født, jeg
født i Oslo den attende oktober nittenhundreogniogtredve
etter Kristus, på Vor Frues Hospital, jeg
født som gutt, veiende
4100 gram, sunn og frisk, født
medio oktober (visstnok
på en onsdag) og altså unnfanget i
januar bør det bli, at det ble jeg
som ble født, jeg som ble unnfanget da, min sædcelle
som fant veien fram og var først (eller den foretrukne
om nå eggcellen, min eggcelle, hadde noe valg), det er da
til den rene usannsynlighet
grensende at det var jeg, nettopp jeg og ingen annen enn jeg
det skulle nedlegges grunnstein for
der og da, hvem skulle ant noe slikt januar 39? jeg Jan Erik
Vold blindt umælende allerede i gang
med å samle sine bokstaver og celledele seg
gjennom morula og blastula til et froskevesen
sprengende mot mavens labyrinter, altinnsugende, for så
oktober samme år være klar
til å presse seg ut til et menneske - har jeg forresten fortalt
vi ble tatt med keisersnitt, min søster og jeg, februar 44
oktober 39, i soldrakt et bredt dobbeltarr
nedover moderens mave, det var på grunn av hennes smale
bekkenparti, derav vår smukke hodeform
(sies det) - at denne statistiske så godt som
umulighet, sjansene mindre enn én til en milliard, har gått bort
og gjort virkelighet av seg: DET BLE MEG! - dette
tenker jeg på i stunder det ikke faller helt greit
å være født, jeg strammer meg opp og tenker høyt:
SORRY BRØDRE DET BLE MEG
JEG FÅR PRØVE Å GJØRE SÅ GODT JEG KAN

Rått om en skilsmisse

Monica Isakstuen (f. 1976) kom nylig ut med sin tredje roman - "Vær snill med dyrene". Hun debuterte med diktsamlingen "Sånn, borte" i 2008. Jeg har ikke lest noe av henne tidligere, og hadde derfor egentlig ingen spesielle forventninger da tilfeldigheter førte meg til denne boka.

Bokas jeg-person heter Karen, og hun har datteren Anna sammen med mannen hun nettopp har valgt å forlate. De som elsket hverandre så høyt, men som ikke fikk det til ... "Vær snill med dyrene" handler først og fremst om tiden etter bruddet, og selv om vi får mange tilbakeblikk til fortiden, berøres ikke årsaken til bruddet i særlig grad. Handlingen snurrer rundt barnet, Anna, som "ble født under romjulssalget på Christiania GlasMagasin" ... Forfatteren trekker underveis en del paralleller til dyrenes verden, og dette setter menneskenes måte å forholde seg til sine avkom på i et perspektiv. Dette er også med på å forsterke bokas humoristiske undertone, som ligger der tross det veldige alvoret.

Allerede i løpet av de første setningene i boka skjønner vi at Karens mor er spesiell. Karen har nettopp født Anna, og moren er kun opptatt av noen julekuler hun har kjøpt til dem på salg da hun ankommer fødeavdelingen.

"Hun hadde fremdeles kåpen på. Hun knipset forsiktig mot en av de røde kulene, ville vise oss hvordan den fanget opp lyset. Faren til Anna smilte. Praktfullt, sa han. Siden Anna ble født, hadde han satt i sirkulasjon adjektiver jeg ikke engang visste at han kjente til: vidunderlig, bedårende, sublimt, mirakuløst, himmelsk, overveldende, magnifikt. Moren min nikket. Det beste er, sa hun, at man kan bruke dem over vuggen hennes nå, og senere løsne dem fra pinnene når hun blir stor nok til å håndtere dem selv. Da kan hun og jeg pynte juletreet sammen. Om dere får plass til et tre, vel å merke." (side 9)

Dialogene mellom Karen og moren er preget av morens mange stikk, særlig etter at Karen flytter fra mannen sin. Moren har riktignok selv vært gjennom en skilsmisse, men den var "helt annerledes" enn Karens skilsmisse. Hun ble nemlig forlatt, mens Karen selv har valgt å gå. Karen har fra før av elendig samvittighet overfor datteren, og moren gjør sjelden noe annet enn å legge ytterligere stener til byrden. Dette kommer ikke minst frem i måten de begge ser på Karens far, han som en gang forlot moren. Faren som for alle andre enn moren faktisk var en fin fyr ...

"For alle andre enn moren min var han en uklandelig mann. Det gjorde henne fullstendig gal, hun sa at hun skulle ønske at de andre visste. Visste hva da, spurte jeg. Knusktørr ved til det rødglødende sinnet hennes." (min understrekning) (side 144)

Tankene Karen gjør seg og måten hun observerer det som skjer, er mildt lattervekkende samtidig som det rommer mye sårhet. Hun vil så gjerne gjøre det som er best for barnet, og må ta seg i det når hun drømmer om at barnet skal fortrekke henne og ikke faren. Ønsker hun virkelig at Anna ikke skal ha det bra når hun er hos pappaen sin? "Jeg vet, jeg vet, jeg vet. Dette er ingen konkurranse. Men jeg vil vinne den." Gjenkjennelig for de fleste som har vært gjennom en skilsmisse ... Også gjennom følelsen av å være med i en konkurranse man aldri har meldt seg på ...

"Om Anna er et usikkert barn, en usikker tenåring, et usikkert voksent menneske, må jeg forsøke ikke å forakte henne. Jeg må forsøke å se noe annet i henne enn alt jeg synes likner på mitt eget. Det bor så mye mer der inne, må jeg si til meg selv. Dypene, hvelvene i henne. Helt andre dyp, helt andre hvelv enn mine. Jeg må huske at de finnes. Jeg må la henne få vite at jeg vet at hun er noe annet, at hun er mer. Jeg må tro på det. Jeg må ikke være redd." (side 81)

Ja, hva gjør en skilsmisse med et barn, tenker Karen. Hun engster seg for dette, og selv om tankene av og til er grumsete og også ekle, klarer hun likevel å innse hva som er best for barnet - selv om hun altså ønsker å vinne det som egentlig ikke er en konkurranse, men likevel ...

Hva var det som gjorde denne romanen så sterk for meg? For det var nettopp dét den var: sterk! Romanen er først og fremst svært godt skrevet, og observasjonene som beskrives i et meget presist språk er så dyptpløyende at det mange ganger gjorde vondt å lese. Særlig gjelder dette når vi kommer ordentlig dypt inn i Karens egoisme, der hun drømmer om å være den eneste foretrukkede i datterens liv. Innimellom måtte jeg også le, for det er ikke til å komme bort fra at en skilsmisse også har sine komiske og patetiske sider, særlig når man betrakter dette utenfra og med litt distanse. Man trenger ikke å ha opplevd en skilsmisse med barn involvert for å kjenne igjen mange av situasjonene. Det holder lenge å kjenne en del mennesker som har vært gjennom en skilsmisse, være gift eller samboende med en som har et samlivsbrudd bak seg eller å være et skilsmissebarn selv. Eller man kan som denne leser ha en fortid som mekler i barnefordelingssaker. Mange av situasjonene som et samlivsbrudd fremkaller, er universelle og dermed lett gjenkjennbare. Det samme gjelder selvmedlidenheten som mennesker i en skilsmissesituasjon svært ofte føler. Det er mer regelen enn unntaket. Akkurat dette får Monica Isakstuen svært godt frem.

Noe av det jeg ellers synes det er viktig å trekke frem er at fortellingens form er original - i alle fall når vi snakker om romansjangeren. Noen ganger står det bare En setning i et kapittel, andre ganger et kort avsnitt. Sinne, avmakt, sorg, kjærlighet og besluttsomhet preger disse korte kapitlene, som har mye undertekst. Her er det rikelig med anledning til å tenke selv. Akkurat dette er viktig for meg. Jeg ønsker ikke å få alle svar og eventualiteter ferdig uttenkt fra forfatterens side.

Det er en del sprang frem og tilbake i tid, men dette opplevde jeg som helt uproblematisk. Noen lesere synes at dette gjør historien litt rotete og forvirrende. Selv tenker jeg at forfatteren får frem hvor rotete og forvirrende et samlivsbrudd faktisk kan være. Dessuten får hun frem mange fasetter i det såkalte hellige moderskapet, hvor det lenge har vært opplest og vedtatt at mor alltid har barnets interesser fremst i hodet når viktige valg skal gjøres. Mor har ikke alltid det, dessverre ... Dette temaet belyses på en glitrende måte i boka, og det hele er gjort på en litterær måte, gjennom et skarpt observerende blikk og en like skarp penn. Noen ganger rått og brutalt, andre ganger ømt og kjærlig. Denne boka er virkelig god, og jeg er helt sikker på at svært mange kommer til å elske den når de bare oppdager den! Den er høyaktuell i en tid der skilsmisser og samlivsbrudd dessverre er så altfor vanlig. For hvor finnes den familie som ikke på et eller annet vis er berørt av tematikken?

Etter å ha lest "Vær snill med dyrene", føyer jeg enda et forfatterskap til listen over dem jeg må følge med på i fremtiden.

Jeg velger meg siste vers fra dommedagsprofetien, skrevet i 1963 (?) og mer aktuell enn noen gang.

And what'll you do now, my blue-eyed son?
And what'll you do now, my darling young one?
I'm a-goin' back out 'fore the rain starts a-fallin'
I'll walk to the depths of the deepest black forest
Where the people are many and their hands are all empty
Where the pellets of poison are flooding their waters
Where the home in the valley meets the damp dirty prison
And the executioner's face is always well hidden
Where hunger is ugly, where souls are forgotten
Where black is the color, where none is the number
And I'll tell it and speak it and think it and breathe it
And reflect from the mountain so all souls can see it
And I'll stand on the ocean until I start sinkin'
But I'll know my song well before I start singing
And it's a hard, it's a hard, it's a hard, and it's a hard
It's a hard rain's a-gonna fall.

Hmmm ... Det er noen år siden jeg skrev denne omtalen. Beklager faktafeilen. Den skal jeg umiddelbart rette opp. Jeg er fullstendig klar over at handlingen både i Sue Monk Kidds roman og for den saks skyld Barnepiken foregår på 1960-tallet. Når jeg nevnte disse romanene var det for å si noe om en opplevd "inflasjon" i Sørstadsromaner.

Jeg har for øvrig stor respekt for mine lesere. Fant du mer enn denne ene feilen? Det virker som om jeg har begått en stor forbrytelse her ...

Nå begynner mysteriene å bli i overkant fantasifulle. Men Kinsey Millhone farter omkring som før, og den aldrende husverten er still going strong. Bare to bøker igjen - håper Grafton rekker det!

Mitt eksemplar har stått i bokhylla i 25 år eller så og bare vært berørt av menneskehender ved sporadisk støvtørking.
Jeg ser at Ruuds antikvariat på Mysen har et eksemplar, og engelske versjoner er lett tilgjengelige.