Og et ørlite element av krim får du jo også ...
VINLAND VELSIGNET
I skyggen under morbærtreet satt jeg
og velsignet elementenes magi
og bondens arbeid. Hans tunge sko
og lette harv forvandlet jordens overflate
Jeg velsignet arbeidet og hvilken etter arbeid
Jeg var i vinlandet, der vinden lekte
i mitt eget vinløv, og jeg blomstret
og bar frukt i tunge klaser. Mitt glass
var rødt av ild og jord, av vann
som fine røtter fant i mørket. Jeg var
av luft og jord og ble til vin, jeg høstet meg
og fløt fra grønne flasker
En liten rød fole
i galopp over blåsorte pløgsler!
Å jubel, støvets triumf!
Mitt hjerte springer i brystet,
springer og jubler over min sjels
blåsorte marker
som en rød, rød fole!
Se, den krummer halsen,
vrir seg i luften som et spørsmålstegn,
Lykken rumsterer i den,
den steiler og planter sine små hover i jorden,
ellevild.
Så kaster den vrinskende på hodet
og vet ikke hvordan den best
skal nyte sitt mirakel.
Du dansende glans av guds åndedrett,
lille levende sol,
stans din lek, stå stille nu
så jeg kan legge hånden på din side
og kjenne deg skjelve og selv skjelve
så jeg kan trykke pannen mot din hals
og velsignes!
Spring nu, spring!
I galopp over blåsorte pløgsler
over høstmuld og vissent gress
farer en levende gud!
Mitt hjerte springer i brystet
springer og jubler
over min sjels blåsorte pløgsler
som en rød, rød fole.
Nå har jeg lest ferdig den engelske versjonen, og terningen landa på en firer. Mordmysteriet og arbeidet med oppklaring er både spennende og interessant, men som helhet synes jeg ikke boka fortjener toppkarakter, av flere grunner.
For det første ble persongalleriet altfor omfattende for meg. Det tok atskillige sider før jeg ble noenlunde fortrolig med hvem som var hvem av elever, pleiere og mer perifere personer av betydning. For det andre: Bakgrunnshistorien er i overkant kompleks og blir presentert litt seint i hendelsesforløpet. For det tredje synes jeg Ms James har falt for fristelsen til å legge inn dramatiske hendelser som egentlig bare forsinker utviklinga, uten at det har noen annen hensikt enn å framheve Dalgliesh som en eksepsjonelt utholdende og samvittighetsfull person. Det får vi ellers såpass mange bevis på ellers i boka at dramatikken hadde vært unødvendig.
En annen åpenbar grunn til at jeg strevde litt, var språket, med et ordforråd som langt overstiger den engelsken jeg er komfortabel med. Jeg har tidligere lest James-romaner på originalspråket og kan ikke huske at det var så avansert. Mulig hun modererte seg litt med alder og visdom?
En "uventet krise" er et velkjent grep i maktmisbrukende politikeres manipulasjonsregister. En slik krise kan for eksempel bety at man må oppløse opposisjonspartier, oppheve ytringsfriheten og arrestere opposisjonelle.
Fornuft og følelser, den evige konflikten. Hva var verst? Et hjerteløst hode eller et hodeløst hjerte?
Jeg hadde alltid vært en løgner. Løgn er for sjelen det mark er for et lik. Men så hadde jeg jo alltid vært fascinert av forråtnelsen.
Assalamu alaikum har visse krimroman-element og thriller-trekk. Men boka byr på noko langt meir og er på fleire måtar ei stor leseoppleving.
Handlinga i boka er, som i dei tidlegare bøkene i Teksas-serien, nokså ellevill. Det er temmeleg drøyt det som foregår, og enkelte lesarar kan nok bli støtt av visse detaljerte skildringar. Det handlar om vald og drap, narkotika og porno - og Renberg pakkar ikkje akkurat inn det han vil fortelja om.
Me møter enkelte bikarakterar frå tidlegare bøker og vert presentert for nokre nye. Alle har sine spesielle eigenskapar og særtrekk og det er ikkje vanskeleg å sjå dei for seg.
Boka er prega av sprudlande forteljarglede og sær fantasi. Ho er svært underhaldande, men også gripande og til tider ganske motbydeleg.
Eg anbefalar, så sterkt eg kan, lydbokversjonen. Tore Renberg er ein fantastisk opplesar av sine eigne bøker.
Du kom meg i forkjøpet, Gretemor! Jeg ble også nysgjerrig og bestilte faktisk originalen fra Bokklubben, siden jeg lenge har vært Dalgliesh-fan og faktisk ikke hadde lest denne boka før. Så langt har jeg konstatert at Ms James bruker et avansert språk (eller at jeg er ute av trening i å lese engelsk) - jeg må iallfall lese sakte for å få med meg alle detaljene, og ikke minst ironien, som er ganske bitende iblant!
Mulig jeg ser den leie oversettertabben i etterpåklokskapens lys, men jeg ville tvilt på at en oversetter tok det for god fisk hvis en pasient ble tiiført melk intravenøst?
Det er lenge siden jeg leste denne, men den sitter som spikra i hukommelsen. Slutten husker jeg spesielt godt - der man kan velge hvilken historie man vil tro på. Genialt og kreativt!
Vi har altså ulike preferanser når det gjelder litteratur. Det betyr ikke at jeg "avfeier" de bøkene som ikke appellerer til meg.
Boka ble oversatt og gitt ut på norsk i 1951, samme år som den ble skrevet. Jeg har den i samlinga mi og har lest den som hyttelektyre et par ganger. Ok som ferieunderholdning, men den er ingen favoritt hos meg.
Det er skrevet så mange begeistra omtaler og delt ut så mange seksere her tidligere, så ytterligere jubel skulle være unødvendig. Likevel kan jeg ikke la være å uttrykke min begeistring -
og ikke minst beundring - for et enestående mangfoldig verk. Her får vi historie, geografi, politikk og personlige opplevelser og vurderinger vevd sammen til en vellykka enhet, med "Den russiske bjørnen" som sentrum.
Tankevekkende og interessant, kanskje spesielt i disse tider da folkeflyttinger er et hett tema. Vi har nok visst det lenge, men Erika Fatland gir oss ei sterk påminning om at folkeslag og nasjoner er blitt hersa og herja med fra de tidligste tider, og at flyktningproblematikk og fremmedhat har eksistert så lenge det har bodd folk på jorda.
Den kronglete vegen til de nåværende grenseavtalene mellom vårt eget land og Russland/Sovjetunionen var et kostelig kapittel!
Den største utfordringa for meg mens jeg leste, var geografien: Hvor ligger disse tidligere sovjetrepublikkene i forhold til hverandre og til naboene, spesielt i Sentral-Asia? Der er jeg fremdeles på tynn is, men det er ikke Erika Fatlands skyld. I likhet med mange andre gir jeg denne en soleklar sekser!
Bok
Eg ser ei open bok.
over det brune tunet
på første side går du.
I neste avsnitt dei blanke trea.
Nedst på sia ei grind.
Øvst på neste røyken
frå gamle hus.
Seinere kjem eg gjennom grinda.
Skjora i tuntreet skvatrar.
Du stoppar og ser på meg
og håret ditt
løfter seg i vinden.
Boka let seg att.
Eg står att på ei svidd tuft.
«Jeg er den nye eieren på Kveli.
Det gikk som et elektrisk støt gjennom samvirkelaget. De
eneste som ikke skjønte noe, var barna. De så på hverandre og
fniste igjen. Alle andre i lokalet fikk noe mekanisk og stivt over
bevegelsene sine. Mannen ved kassaapparatet begynte febrilsk
å famle etter flere plastposer under rullebåndet. Bernhard Muus
studerte reaksjonene med interesse. Det var tydelig at flere enn
ham selv var overrasket over at gården til gamle Johannes Muus
skulle skifte eier innenfor slekten.
- Ja dette blir vel den nye nærbutikken min, tenker jeg. Ikke
akkurat ICA på Frogner, så vidt jeg kan se.»
Det er ikke sikkert det blir med det første. Leselista er lang.
Denne boka fikk jeg lyst til å lese etter å ha lest omtalen din. Men hvorfor har du bare gitt den en treer når du omtaler den så positivt?
Hestepsykolog
Han kom fra Montana
med Stetsonhatt og sporer på støvlene,
Redwoodgitar og en Bourbonklunk å jodle på,
en Papageno for røde og blakke hester
med vrinskende latter og vampyrtenner
og Boticelliøyne som har møtt ørkenenglers blikk,
renessansekuer og indianerhøvdinger.
Vi spilte Trivial Pursuit, drakk tequila,
sang "Roll on Colombia" og "Do-re-mi",
svermet for nattens gjester og skrøt
av hva vi hadde bedrevet av poesi og galopp,
og han beskrev araberhopper som ungpiker
med lender månen klynget seg til
som en syk jockey bestukket av spillets Gud.
Solstol på terrassen, med fuglesang og insektsurr som komp i bakgrunnen. Det var nok ikke rette settingen for Shakespeare-tragedier. Men jeg prøvde seriøst.
Dramalitteratur krever nok en god del mer fokus enn annen skjønnlitteratur. Jeg gikk meg vill i navn, forkledninger, hvem som svikta hvem, og lot meg stadig forstyrre av rollefigurer som kom og gikk. Prøvde å visualisere scenene og kulissene, men fikk ingen bilder på netthinna. Klarte ikke å engasjere meg i moralen heller - det ble reint for mye maktkamp, svik, skyld, intriger, feiltolkinger og misforståelser undervegs.
At de fleste personene får et sørgelig endelikt, tyder jo på at de alle har gjort seg skyldige i ett eller annet, men noen overlever altså - og dermed har vi det gående igjen. Hva det er mesteren vil fortelle oss, går meg hus forbi - hvis det da ikke er så enkelt at han råder oss til å ta lærdom av historien.
Beklager, William - jeg burde antakelig ha sett dette på en scene før jeg ga meg i kast med det på prent. Kanskje en annen gang ...
Denne skulle jeg gjerne ha lest -hvor får man tak i den?