Noen ganger blir jeg overveldet av thrillerforfatteres fantasi. Dette viste seg å være ei bok der forfatteren virkelig henter fram alle mulige (og ikke så få umulige) finurligheter for å illustrere hovedpersonenes egenskaper og eskapader. Og det bare fortsatte og fortsatte. Jeg begynte å kjede meg allerede på et tidlig tidspunkt, men holdt ut - man vil jo gjerne vite "hvordan det ender". Og det endte med et mageplask. Dette var mitt første og siste bekjentskap med Gillian Flynn.
Tale ved båra til ein vestlandssmåbonde
Far verka oftast glad.
Derfor burde eg ikkje stå her å gråte.
Eg hugsar kalde vintermorgnar då vi var små
at vi høyrede han synge medan han kveikte i omnen
så kunne vi stå opp.
Han kunne ikkje synge, men han sang.
Han hadde aldri ferie.
Arbeidsdag frå tidlige morgon
til langt på natt.
Sovna ofte over avisen før han la seg.
Det var for oss han streva,
men vi reiste bort. Slik måtte det vere.
Det er ikkje levebrød for oss i Hjørundfjorden.
Vi kom på avstand i samtalar også.
Skolane la ord og tankar i oss
som ikkje høyrde dalen til.
Vi gløymde namn på fe-rasar og potetslag,
kunne ikkje styra dei nye maskinene.
Han song ikkje so ofte etter at vi reiste.
Det er for seint å takke.
Eg vil berre legge kransen på båra
fra oss tretti.
Fem barn med ektefeller og tjuge barnebarn.
«Hadde våre medborgere, eller i alle fall de av dem som hadde lidd mest under atskillelsen, vent seg til situasjonen?
Det ville ikke være helt riktig å si. Det ville være bedre å si at de ble uttæret, både følelsesmessig og fysisk. I begynnelsen av pesten husket de godt ansiktet til den elskede, latteren, de husket dagen de nå i ettertid innså at de hadde vært lykkelige, de forsøkte intenst å se for seg hva den elskede holdt på med i akkurat dette øyeblikket, der i det fjerne. Kort sagt, på dette stadiet hadde de erindring, men utilstrekkelig fantasi. På pestens andre stadium mistet de også erindringen.»
Laxness er faktisk med på lista med Sin egen herre, men den er oppført med William Heinesen som forfatter, av en eller annen grunn.
GJENFØDELSE
Søvnen tar meg på ansiktet
med milde hvite hender
blodets hete bølgeslag
stilner i mitt skjød.
Sval fred dekker kroppen min
som dryssende blomsterblad.
NATTSTROFE
Natten eier sine egne tårer.
Den som lette etter Gud
fikk et billig sakrament.
Den som lette etter kjærligheten
fant en styrtet engel.
Mennesker klumper seg sammen
på de halvmørke gatene
hvor lukten av ferskt brød og trykksverte
stiger mot den spotske månen.
Snart skal morgenen åpne seg,
smile som et sår under den fiolette skorpen
hvor alle linjer til og fra et hjerte
beskriver ensomheten.
Du har ikke fått svar på forespørselen om beste bok fra de "bokløse" forfatterne, så langt jeg kan se. Jeg har forslag til noen, selv om det for et par av dem ble nesten umulig å prioritere:
Formidabel jobb du har påtatt deg. Du burde kanskje sette en tidsfrist for å komme med nye forslag?
Godt poeng. Men et avgrensa tidsrom bør vi vel ha i alle fall, ellers eser denne øvelsen ut over alle proporsjoner, og hele greia må kanskje starte på null igjen.
Ved nærmere ettertanke: De mest minneverdige av Selma Lagerlöfs verker kom vel også ut før 1917. (Her skal man holde tunga rett i munnen!)
Gode forslag. Men både Tolstoj og Turgenjev er vel for gamle i denne sammenhengen?
Prøv her.
STORTINGSVALG
Hvis bønda tok over,
vart det rene ulykka,
sa de voksne.
I klassa
var det mange som skulle ta over heme,
sa vi.
Det var ikke noe hvis.
Kanskje du aldri slutter å føle deg som en åtteåring sammen med foreldrene dine. Du bestemmer deg for å opptre voksent, for å reagere veloverveid og ikke primitivt, puste rolig, helt fra magen, og behandle foreldrene dine som likemenn; men i løpet av fem minutter er alle gode hensikter som blåst bort og du uttrykker deg like uartikulert som en rasende, liten unge.
Du går hele livet og betrakter foreldrene dine som noen slags knusende, beskyttende uhyrer med ubegrenset makt over deg, til du en dag snur deg og uventet tar dem på fersken der de står og ikke er noe annet enn to svake, engstelige mennesker som forsøker å komme ut av det med hverandre.
"Har du virkelig sagt opp lærerstillingen din?" spør han.
Jeg nikker.
"Hvorfor gjorde du nå det da?"
Jeg trekker på skuldrene. Hvordan skal jeg greie å forklare ham det? Vi er to vidt forskjellige mennesker og har hittil kommet godt ut av det med hverandre - nettopp fordi vi aldri har forstått hverandre.
De unge ønsker slett ikke å bli forstått; de vil fortsette å være som de er. En voksen som forsøker å trenge inn på dem, gjør seg bare latterlig, like latterlig som om han gikk med barneklær. Vi kan føle med ungdommen, men ungdommen føler ikke med oss. Og det er det som redder den.
Er man ikke pasifist fra før, så blir man det når denne boka er lest. Dette er oppfølgeren til Intet nytt fra vestfronten - hva skjedde med de tyske soldatene etter våpenhvilen i november 1918? Etter fire år i skyttergravene har de utviklet et kameratskap som er blitt sterkere etter hvert som flokken av overlevende blir mindre og mindre. Og så skal de hjem. Det første de opplever der, er at "hjem" ikke er det samme som da de dro. Ernst, som er fortelleren, kommer til et tomrom han ikke forstår. Kameratskap går i oppløsning på grunn av gamle klasse- og interesseforskjeller, myndighetene har ingen planer for hvordan "kompetansen" deres kan brukes og lar dem for det meste seile sin egen sjø.
I disse dager snakkes det mye om at unge mennesker har mista ungdomsåra sine på grunn av pandemirestriksjoner. Her blir vi kjent med unge menn som virkelig har mista ungdommen sin - og ikke på grunn av et uforklarlig virus, men på grunn av menneskelig maktbegjær. Sånt setter tankene i sving og vår egen tilværelse i perspektiv.
Jeg var i tvil om terningkast her og endte til slutt på en svak femmer. Etter lang tid med prøving og feiling, nederlag og tap av enda flere kamerater, skaper nemlig Ernst til slutt sin egen livsfilosofi, og den ble i overkant idyllisk-utopisk i mine øyne. Nå må jeg lese Tre kamerater enda en gang, skjønner jeg.
Takk for tilbakemelding, Lillevi - her var det en del å ta fatt i!
Først Väinö Linna: Det er nok noen flere enn jeg som har "Polstjernen" i samlingene sine, men kanskje ikke så mange. De tre bøkene har jeg lagt til sjøl, siden de ikke finnes i databasen her inne. I bokhylla mi står Høyt mot nord, Opprør og Sønner av et folk, utgitt på Cappelens forlag i 1960 - 63. Merkelig at de har gått under radaren, synes nå jeg.
Pussig at du skulle nevne Tider som fulgte; den leser jeg nå og veit ikke helt hva jeg skal mene ennå, men den har iallfall satt i gang en del tankevirksomhet hos meg så langt.
At du setter spørsmålstegn ved Jensen, Morante og Mistry, kan jeg godt forstå, men jeg har altså plukka bøker fra mitt toppsjikt, som ikke nødvendigvis stemmer overens med andres preferanser. Og så skrev jeg et innlegg da jeg hadde "strippa" denne lista til ett verk per geografisk område.
Å skulle arrangere avstemning ut fra de forslaga som er kommet til nå, anser jeg som en halsbrekkende oppgave. Nå har jo gretemor lagt ut lenke til New York Times' framgangsmåte, der det viser seg at alle forslaga de fikk inn, ble silt ned til 25 bøker (tror jeg det var), som leserne kunne stemme på. Om noen her inne vil gi seg i kast med noe sånt, hadde det vært interessant, men det overgår dessverre min kapasitet.
Boka står på vent i "skal lese-hylla". Da den kom i hus, bestemte jeg meg for å lese Det sjuende møte i reprise først, og dermed ble oppfølgeren litt borte for meg. Den skal hentes fram igjen snarest - takk for påminnelsen!