......og som du sikkert vet så er Henry Chinaski - Charles Bukowski's alter ego. :)
The eternal hourglass of existence is turned over and over, and you with it, a grain of dust.
She reread Nietzsche less for consolation than for confirmation of her sorrow.
Death would never grow inside them so long as they stayed in motion, swift and happy as a ray of light - a phrase of Nietzsche's Marya had always liked. Swift and happy as a ray of light.
Ava siterer A Literary Education and Other Essays av Joseph Epstein
11:54, 8. august 2014* Ingen har det som favoritt.
My friend Edward Shils, one of the great sociologists of the past century, read Dickens, Balzac, Conrad, and Cather over and over; and there can be little doubt that his having done so made him a better social scientist. I shall never forget Edvard telling me one evening how much he admired Milton Friedman, George Stigler, and other free-market economists who were his colleagues at the University of Chicago.
"They are highly intelligent," he said, " and subtle and penetrating and have intellectual courage. Yet with all that, Joseph, I fear that they are insufficiently impressed with the mysteries of life."
Ava som svar til Monica Carlsen :
16:53, 7. august 2014 Diskusjon: Monica Carlsen om Colorless Tsukuru Tazaki and his years of pilgrimage av Haruki Murakami av Haruki Murakami
Den ser jeg også frem til - i tillegg blir Margaret Atwood's Stone Mattress - Nine Tales - hennes første samling med noveller siden 2006 - lastet ned på Kindle'n nesten samtidig.
Godsaker. :-)
hellec siterer How to be Good av Nick Hornby (side 111)
08:30, 24. juli 2014 Ingen har det som favoritt.
It seems to me now that the plain state of being human is dramatic enough for anyone; you don't need to be a heroin addict or a performance poet to experience extremity. You just have to love someone.
Ava siterer Collected Poems 1947-1997 av Allen Ginsberg
23:05, 21. juli 2014 Ingen har det som favoritt.
It's a hard question...............
which would you rescue, your mother-in-law
or the last text of Shakespeare?
Ava som svar til Quijote :
18:21, 18. juli 2014 Diskusjon: Quijote siterer Versos sencillos av José Martí av José Martí
The measure of a work of art is how much art it has in it, not how much "relevance". Relevant to whom? Relevant to what?
Ava som svar til Enna L :
22:38, 4. juli 2014* Diskusjon: Del den første setningen/Det første avsnittet i bøkene du leser Del 2:
When that Cold War relic Sir David Hampshire had approached him about becomming Chair of the Elysian Prize committee, Malcom Craig asked for twenty-four hours to consider the offer. He had a visceral dislike of Hampshire , the epitome of a public-school mandarin, who had still been Permanent Secretary at the Foreign Office when Malcom was a new Member of Parliament. After he retired, Hampshire took on usual bushel of non-executive directorships that were handed out to people of his kind, including a position on the board of the Elysian Group, where he had somehow fallen into the role of selecting the committees for their literary prize.
Lost for Words by Edward St. Aubyn
Lost for Words - review - Washington Post
Ava som svar til [ Slettet bruker ] :
22:14, 3. juli 2014* Diskusjon: Lettere litteratur i sommerhalvåret ?
Lesebrett kombinert med sand og sterk sol har fungert i over fem år for meg. ( lesebrett har "blekkskrift" - det er som å lese en papirside).
Ava som svar til [ Slettet bruker ] :
22:01, 3. juli 2014* Diskusjon: Lettere litteratur i sommerhalvåret ?
Det høres ut som om du trenger en Kindle eller et annet lesebrett. Den tiden jeg reiste med flere kilo papir er et tilbakelagt stadium - noe også veskebæreren min er glad for. ;)
God lesesommer til deg også, Lillevi. :))
"Sommerferien" blir som oftest tatt når det er vinter i Norge - på steder det alltid er sommer. Men er jeg tilstede i den norske sommeren i Norge - brukes tiden til relesing av samlede verker av forskjellige forfattere. Tidligere leste jeg en forfatter hver sommer. Men etter at jeg hadde tilbrakt en hel sommer med Falkbergets samlede verker (det var bare stahet som gjorde at jeg ble ferdig) har jeg ikke åpnet en bok av Falkberget - og denne "lesevanen" ble etter Falkberget-sommeren funnet ubrukelig. I de senere årene har jeg vekslet mellom samlede verker av en forfatter -i tillegg til annen litteratur. I år er det Hamsun som releses - pluss andre godsaker fra bokhyller og nyere stoff fra amazon.
Ha en fin lesesommer!
Da min mor var 95 år fortalte hun meg at hun helst leste gamle, kjente klassikere som Dostojevskij, Victor Hugo, Undset, Ibsen osv. fordi korttidsminnet hennes ble dårligere og dårligere. Begynte hun på en bok med nytt og ukjent innhold husket hun sjelden eller aldri hva hun hadde lest når hun åpnet boken igjen. Leste hun derimot en klassiker som hun hadde lest flere ganger tidligere - visste hun eksakt hvor hun var i historien når hun åpnet boken hvor bokmerket var plassert. I følge min mor bidro relesing av litteratur i yngre år til at hun fortsatt følte seg som et oppegående, lesende og tenkende menneske selv om korttidsminnet var svekket.
Så, ja, jeg releser også - ikke med tanke på alderdommen, men fordi det rett og slett er interessant å lese de samme bøkene med noen års mellomrom.
Ava som svar til gretemor :
19:36, 2. juli 2014 Diskusjon: Det beste du har lest eller hørt i juni måned.
Jeg har lest flere gode bøker i juni, men skal jeg velge en, må det bli Anna Sandnes sin diktsamling Andlet i vatn, som en sunnmøring ga meg en gang på 1970-tallet. Boken var vel verdt gjensynet.
Ord til ein ven
Om du får i eige
dette underlege
å tenkje rettferds tankar,
då vert livet farleg
og spanande
som vandring
i løynde gruvegangar.
Ein lampe vert festa
på di panne
ei lykt lyser for din fot.
Din dag vert ny
dine augo sjåande.
Rettferds tankar
er for dei utvalde
som går leitande ikring
i ei mørk verd.
Ava siterer An Unnecessary Woman av Rabih Alameddine
20:50, 29. juni 2014 Ingen har det som favoritt.
I, like everyone, want explanations. In other words, I extract explanations where none exist.
Imre Kertesz says it well in Kaddish for an Unborn Child. Here you go:
But, it would seem, there is no getting around explanations, we are constantly explaining and excusing ourselves; life itself, that inexplicable complex of being and feeling, demands explanations of us, those around us demand explanations, and in the end we ourselves demand explanations of ourselves, until in the end we succeed in annihilating everything around us, ourselves included, or in other words explain ourselves to death.
Ava siterer An Unnecessary Woman av Rabih Alameddine
20:26, 29. juni 2014* Ingen har det som favoritt.
These literary dilettantes know books about as well as an airline passenger knows the landscape he overflies; they talk about novels in highlights as if they're reading a fashion magazine.
Ava siterer An Unnecessary Woman av Rabih Alameddine
18:35, 29. juni 2014 Ingen har det som favoritt.
In the early pages of his gorgeous novel "Sepharad", Antonio Munoz Molina writes: "Only those of us who have left know what the city used to be like and are aware of how much it has changed; it's the people who stayed who can't remember, who seeing it day after day have been losing that memory, allowing it to be distorted, although they think they're the ones who remained faithful, and that we, in a sense, are deserters."
Certainly a beautiful sentence, and a lovely sentiment, but I respectfully yet strenuously disagree. There may be much I can't remember, and my memory may have become distorted along the way, but Beirut and how she was, how she has changed through the years - her, I never forgot, and I have never left her.
Er du ung jente som forelsker deg i en eldre mann, er du et offer, men jeg klarer ikke se forskjellen på disse to tilstandene, på å være et offer og være forelsket, mener jeg. Begge deler er å bli fratatt friheten, å høre til andre enn seg selv. Jeg visste det allikevel. Jeg ba om kandiserte løgner, løgner om hvor du var og hvem du var med, jeg har kanskje gitt dem selv også, den naiviteten virket imidlertid ikke truende, en type naivitet med sterkt feste i bevisstheten, en slags Schrödingers tilstand, halvt levende, halvt død, det var slik jeg så på oss da, med rot i en virkelig uvirkelighet - hva lider man av når man er lykkelig ulykkelig?
Slik beskriver en av romanens to hovedpersoner, den unge jenta, forholdet hun er i. Tretten år gammel treffer hun en trettien år gammel mann som hun blir sammen med. I romanen følger vi dem gjennom en periode på fem år, til sommeren hun fyller atten og moren hennes baker bløtkake fra bunnen av og vennene hennes steller i stand fest, vennene som ikke forstår henne, hvorfor er hun sammen med han? Og av og til forstår ikke han heller, er det ingen unge gutter på hennes egen alder hun kan være sammen med, han spør henne, men hun svarer indignert, hva skal hun med dem; for det er ham hun vil ha.
Eller vil hun egentlig det? Forholdet er vanskelig, de må lenge holde det skjult, senere bare skjult for noen, men fortsatt er det ikke fritt, folk stiller spørsmål og de stiller spørsmål selv; om sin egen rolle og om den andre. Naturligvis, alderforskjellen mellom dem og at hun er så ung gjør at det faller seg slik, men jeg vil påpeke: Er det ikke slik som dette i mange forhold generelt? Man er sammen med noen, man elsker dem, vil være sammen med dem, men likevel er det vanskelig; man krangler, stiller seg selv spørsmålet om det er riktig eller ikke; man forelsker seg og skyver vekk alt det som er negativt med den andre og forholdet, vil ikke innrømme den andres feil, skyver bort deler av seg selv fordi alt annet blir sekundært, underlagt den andre, når man er forelsket. Man er nettopp lykkelig ulykkelig.
Det er du som følger meg hjem om nettene, det er du som bor i sengetøyet mitt, det er du som sitter i vinduskarmen, det er du som varmer meg, det er du som gjør meg kald, det er du som regner over meg, det er du som beskytter meg fra det samme regnet [...]
Å være forelsket er som å være avhengig av et narkotisk stoff, de vil begge ha den andre, må, men vet at det ikke er særlig lurt; for dem fordi hun er så ung, han så gammel, og i romanen følger vi forholdet deres fra begges synsvinkler, hvor reflekterte de er. De er ikke blinde, unnskylder seg ikke, er sarkastiske, av og til nesten ondsinnede, men likevel klarer de ikke å holde seg fra hverandre. Flere ganger virker det som om de gjør forsøk på å avslutte det hele; begge to prøver på det, men de kommer alltid tilbake til hverandre. Det er som om de leker katt-og-mus når han endelig kommer hjem til Bergen fra et arbeidsopphold i Roma og de har savnet hverandre, for så at hun plutselig bestemmer seg for å dra til besteforeldrenes gård på Østlandet, som om det egentlig ikke skjer plutselig, men er noe noe hun har kalkulert, helt fra han dro. Som om de spiller et spill med hverandre. De tøyer grensene, den makten de har over hverandre, og også dét er vel noe allment i kjærlighetsforhold, her bare forsterket i det ulovlige i aldersforskjellen deres. Lund Fjæren klarer rett og slett å si noe allment om kjærligheten ved å fortelle en historie om ett spesielt par.
Samtidig er det sårt. Hovedpersonene kan gjøre seg harde utenpå, men sårbarheten er likevel der. De vet ikke alt selv, men jeg ser det. Ting som de ikke sier direkte (romanen er skrevet i jeg-form), klarer Lund Fjæren likevel å få fram. Det er veldig mye mellom linjene. For jeg som leser, på den måten. I romanen: for alle menneskene utenom de to:
De vet ikke hva jeg har gjort, de vet ikke hva jeg lever av, hva jeg lever i, hva eller kanskje hvem jeg lever med, det forblir mellom linjene skrevet på postkortet fra denne byen, denne byen som er min, ingen livshistorie skal skrives her, ingen barn skal vekkes i denne byen. Her skal vi leve i hjertebank, mellom hvert syvende fjell som bringer lyden videre (som et postkort).
Opprinnelig skrevet på http://kathleen-bean.blogspot.com
Sist sett
