Bokelskere.no

Det gror godt i litteraturen fra Hedmark!

I 2003 debuterte Sigmund Løvåsen med romanen Nyryddinga. Boken høstet gode kritikker og han ble tildelt Tarjei Vesaas debutantpris og P2 lytternes romanpris. I 2004 skrev han teaterstykket Daga som turnerte hovedsakelig i Hedmark, men som også gjestet hovedstaden. Teaterstykket har senere kommet ut i bokform på forlaget Det norske Samlaget.

I år har Løvåsen kommet med sin tredje bok. Den har fått tittelen Brakk og er en uavhengig oppfølger til Nyryddinga. I Nyryddinga traff vi den ti år gamle Geir, som med sine barneøyne så på verden rundt seg. Han bor på en gård sammen med sine foreldre og en lillebror. Familien driver med saueavl og Geir drømmer om å selv lage en nyrydding. Men ikke alle drømmer går i oppfyllelse. Det sørgelige som skygger for det ellers varme og humoristiske i Nyryddinga omkring farens sykdom blir rammen for Brakk. Faren er død og gårdsbruket er solgt. Moren og broren har flyttet ned til sentrum av bygda. Geir har selv et værelse i leiligheten, men velger i sitt siste år på snekkerlinja å starte med saueavl på leid jord ved barndomshjemmet sitt.

Livet er på tverke

Romanen starter med en dramatisk lamming. Lammet får navnet Tverken etter å ha kommet ut litt på tverke. Livet er også på tverke for Geir som har mistet både sin far og sitt kjære barndomshjem. Han forsøker så godt han kan å gå i farens fotspor som sauebonde. Det er ingen lett oppgave han har tatt på seg og han føler seg mange ganger et nummer for liten. Slitet blir en form for sorgarbeid for Geir. Sigmund Løvåsen tar seg god tid til å beskrive de utfordringene som Geir står ovenfor. Alt er så godt beskrevet at det ikke hersker noen tvil om at han kan det han skriver om. Vi blir kjent med lamming, beite, klipping og slakt. Et år, fire årstider og livets fire faser. Livets opp og nedturer vises gjennom sauens vei opp i fjellet for sommerbeite for å gjøre seg feite. Høsten kommer og de blir geleidet ned til fjøset for klipping av ull før slaktebilen henter dem. Samtidig som sauene sover ufrivillig sammen med bjørn i løpet av sommeren, så går gårdsarbeidet sin gang. Geir står i blant annet med pløying, såing, harving, tromling, steinplukking, inngjerding og snekring, Vi kan nærmest føle med Geir i hans venting på at gresset skal gro seg til og bli til fór for sine dyr. De nære beskrivelsene gjør at vi nesten kan kjenne lukten av både fjøs og av svette etter hardt gårdsarbeid.

En vakker sang om landsbygda

Fortellerstemmen til Sigmund Løvåsen er varm og god. Med stilsikre grep leder han oss gjennom et landskap han kjenner godt. Løvåsen er fra Trysil og har valgt å skrive på nynorsk ettersom det ligger nærmere hans dialekt. Med sitt nøkterne, men dog poetisk språk, kan han sammenlignes blant annet med Tarjei Vesaas, Kristoffer Uppdal, Sigurd Hoel og Olav Dunn. Tematisk er han også beslektet med de mer moderne forfatterne Per Petterson og Jonnny Halberg. Allerhelst er Løvåsen best på være seg selv og dette kommer best fram når han veksler mellom nåtid og fortid. Han skifter mellom Geirs minner fra barndommen, mens hans far ennå lever og til det som er romanens nåtid, noen år etter farens død. Han gjør dette med glidende og glitrende overganger.

Romanen Brakk er en ode til landbruket. En moldmunter sang om bonden. En perle av en roman om livet på landsbygda, langt fra det urbane liv med eksos og bilståk. Enkelte partier er så gode at en litteraturelsker kjenner at han får gode ilinger langs skulderbladene. Man tenker at takk og lov så har vi Sigmund Løvåsen som kan fortelle oss historier som varmer i et ellers kaldt samfunn. Jeg rekker en takk til herr Løvåsen og gir ham ”Ei nos mot kjaken som takk.” (s.157).

Anmeldt av Fred Uno A. Huvenes, for HK-nytt.

Gunnar Blå Cyckelreparatörskan och ytterligare historier Noveller Vertigo Förlag

Snuskromstället - Farbror Blå forteller snuskete eventyr.

Gunnar Blå’s Cyckelreperatörskan och ytterligare historier er en blanding av ”puleskjønnhetspoesi”1 i novelleform og moderne pornoeventyr for voksne. Vi beveger oss inn i en erigert sone hvor det runkes og penetreres, incest og sadisme utføres og hvor kjønnsvæsken spruter. Novellesamlingen pangåpnes med tittelnovellen Cyckelreparatörskan, hvor en mannlig jeg- person besøker et sykkelverksted for å fikse et punktert sykkeldekk. Den kvinnelige innehaveren tilbyr mer enn å tette hull på pungterte slanger. Kvinnen på sykkelverkstedet er ikke alltid fornøyd med kundens seksuelle utførelser; - Ditt jävla kräk, ska det där likna fittslick va? Fy fan vilken odugelig liten pungsugare du är! (s. 11) Tittelnovellen er representativ for hele novellesamlingen, en samling snusknoveller for voksne. Handlingene utspiller seg med det virkelige Sverige som kulisse. Men helt virkelig blir det aldri. Det hele forgår i en blanding av drøm og fantasi. Novellene forvandles fra å beskrive en ordinær dag med skitne tanker påvirket av flere timer med videoporno og kaffe, til å skildre unntakstilstand i Stockholm i Skolflickan. Her tas avskjed med alle ubetalte regninger og ”…alla misslyckade försök på vanlig mänsklig samvaro.” (s.18) i det hovedpersonen dras ufrivillig inn i en skolepikes truser.

Hvite truser, svarte sjeler og knulledukker.

Forfatteren Gunnar Blå dukker selv opp i fortellingen Kristus, idet han leser på den samme historien som vi blir servert om Jesus og hans seksuelle debut med sin mor. Han ligger i sin hammock og tenker på lærmaske og motorsag. Han dukker også opp i Äktenskapet hvor han implisitt referer til sin forrige bok, men sverger på at han forandret seg i og med at han har giftet seg. ”Det finns inget kvar av den där sexgalna ungkarlen.” (s. 67) Men han har blitt forvandlet til en sexgal ektemann og det produseres barn i tide og utide som hele tiden er i veien når han ønsker å ha sex med sin ektefelle Apa. Lite tyder på at mannen har lagt fra seg sine skitne tanker. En kvinne i trettiårsalderen er konstant kåt, men blir kurert av Gud, ”Men till vilket pris? Att bli Guds lilla knulldocka? Lilla gullegull – hemmafru – älskarinne – fitthålan? (s.82) i Midas dotter. Etter et besøk av falske medlemmer av Jehovas vitner står han igjen med avkappede lemmer med gjenstående; ”…huvud och kuk” (s.110) men hans liv blir ikke avstumpet av den grunn, tvert imot. Stemningen i novellene skifter mellom det aggressive og fiendtlige og det harmoniske og kjærlige. Det er morbid og vakkert på samme tid. Han skifter på å la fortellerstemmen være mann, kvinne, ung og gammel. Til felles for de alle er at de er konstant kåte og ser etter en hver anledning for å få stimulert sine behov. Det som skildres er til tider plumpt, men langtfra litterært dumt. Det som mest uttrykker ”puleskjønnhetspoesi” i denne novellesamlingen er novellen Askungen, Snövit, Törnrosa som gjør en kvinnes masturbering til en erotisk ballet blant hvite sengeklær. En kvinne onanerer mens hun innbiller seg at hun blir bivånet av to mennesker mens denne akten pågår og med et tar den seksuelle fantasien virkelig av. Soveværelset myldres av eventyrskikkelser og det hele ender i en stor sexorgie inntil hun når orgasme og ”våkner” igjen fra sin våte drøm.

Sterk ny kost, eller svak kopi?

Da han debuterte med Klumpigheter och andra historier i 1999, presenterte han sitt litterære program i bokkatalogen Svensk Bokhandel. Denne presentasjonen ble sensurert på grunn av sin obskønitet. Blå skriver at han føler ”Skammen över att skriva snusknoveller där avgrunder av styggelser öppnar sig. Stoltheten över att göra just detta och inte be om ursäkt.”2 Han har intet å unnskylde, for bakom de absurde og groteske skildringene av seksuelle avvikelser så skjuler det seg betraktninger omkring det moderne samfunnets mange sider med sarte skikkelser som forsøker å overleve med sine skavanker og misforhold til seg selv og andre mennesker. Med denne boken skriver han seg inn i en tradisjon spekket med erotikk, sex og mykporno. Han skriver i skyggen av erotiske folkeeventyr og litterære skikkelser som Giovanni Boccaccio, Marquis de Sade, Leopold von Sacher- Masoch og Juan Manuel de Prada. I Sverige har han en litterær halvbror i Nikanor Teratologen som debuterte med sin avskyelige roman Äldreomsorgen i Övre Kågedalen i 1992, som satte det litterære Sverige på hodet. De har til felles at de begge to utgis under pseudonym på undergrunnsforlaget Vertigo Förlag. I Norge har han en litterær fetter som skriver under pseudonymet Alexander Brenning som i 1995 lagde furore med sin debutroman Trist som en matros. Jeg synes verken den er provoserende eller frastøtende, men i dette mylder av sex og mykporno i dagens samtidslitteratur har han funnet en egen evne til å beskrive det groteske innen erotisk litteratur på en nyskapende måte. Samtidig minner den meg om de historiene som man leste i de pornobladene som man fikk et stjålet blikk på når man var yngre. Det skitne og ulovlige var både spennende og pirrende. I dag sitter jeg som en voksen mann og synes denne litteraturen ikke er like spennende, men jeg applauderer hans måte å skrive på. Vi skal ikke se bort ifra at vi har en kommende kultklassiker i denne boken. Cyckelreperatörskan och ytterligare historier syder av frekke og sarkastiske ukvemsord som spyttes i ansiktet på hovedpersonene. Det flyter over av snørr og blod og ekskrementer. Mennesker blir utsatt for fornedrelse og vold. Sett i forhold til annen samtidig litteratur skriver Blå utelukkende erotisk litteratur med et virkelig samfunn som bakteppe. Dette er ulikt annen samtidslitteratur som krydres med sex, vold og webkamera. I Norge har vi ingen forfattere som skriver på en liknende måte. Kan dette være årsaken til at den har fått mer oppmerksomhet her i Norge enn hva den fikk ved utgivelsen i Sverige i 2003? Samtidig kan man stille seg spørsmålet om Blås debut ble for sterk kost for de norske forlagene og spørsmålet er om de vil kaste seg over Blås kommende bok Fettet och andra historier som ventes utgivelse i Sverige, våren 2005? Denne anmeldelsen baserte seg på den originale utgaven fra 2003, men jeg synes det er på sin plass å ytre noen ord om den norske oversettelsen. Henning Hagerup og Elin Brodin står for den norske utgaven og jeg har ingenting utsette på oversettelsen. Likevel stiller meg undrende til hvorfor de har valgt å skifte plassering på tittelnovellen. Denne novellen åpner den svenske originalversjonen, men er omplassert til å avslutte den første delen i den norske versjonen. Jeg anbefaler å lese boken på originalspråket ettersom litt av saften blir skviset ut i den norske språkdrakten.

Fred Uno Annesen Huvenes, for Bøygen.

Jonas Hassen Khemiri, Ett öga rött, Norstedts Förlag, 2003.

Da la fainsch!

Jonas Hassen Khemeri debuterte i 2003 med romanen Ett öga rött. I vår kom den i norsk utgave med tittelen Et øye rødt, men min oppfordring til dem som vil lese boken, er å lese den på svensk. Oversettelsen til Andreas E. Østby når aldri opp til originalversjonen og kan i beste fall brukes til å sammenligne disse to tekstene som to individuelle tekster. Konklusjonen blir at språket til Andreas E. Østby ikke glir like lett som i originalen og dermed mangler det et driv og en nerve i den norske versjonen. Men han skal ha all ære for et verdig forsøk på å gjøre boken tilgjengelig for norske forhold, hvis det i hele tatt er nødvendig. Ett öga rött er en form for dannelsesroman. Boka handler om Halim, som vi blir kjent med i det sommerferien tar slutt. Boka avsluttes med juleferien et halvt år senere. På skolen er han en urokråke som begår hærverk, men gjør det allikevel godt i basisfagene. Halim er en ensom ung mann som gjennomgår en krise. Årsakene til denne krisen kunne vært mange nok i seg selv på grunn av pubertetens natur, men det stikker dypere enn som så. Hans svenske mor har nylig avgått med døden etter et tilsynelatende lengre sykdomstilfelle. Tilbake sitter han og den libanesiske faren i den nye leiligheten, etter å ha flyttet fra de triste minnene.

Teater og virkelighet

Halim slites mellom to verdener: En drømmeverden og en virkelig verden. Den ene verdenen er dominert av den gamle, arabiske kvinnen Dalanda, som sitter på en benk i sentrum av Stockholm og mater ham med kamptanker. Med hennes røst summende i hodet skriver han sine gjerninger ned i sin notatbok han har fått av nettopp Dalanda for at ikke tankene skal gå i glemselen. Denne boka som utgjør kjernen i romanen, ligner på smussomslaget på Ett öga rött: ”en tjock skrivbok med röd hardpärm. Ovanpå det röda det fanns massa guldmönster…” (12) I denne forsøker han å ”skriva rakt på pucken om vad som hänt i dag. Det måste ju vara äktast möjliga och såklart Naguib Mahfouz skulle aldrig skriva historier om annan än sig och sin liv.” (13) Halim blir med dette en tankesultan som skal kjempe arabernes sak i Sverige. Den andre verdenen består av skolen som han går på, og faren som han bor sammen med. Skolen truer med å legge ned timene med arabisk. Faren spiser appelsiner fra Jaffa, og forsøker å integrere seg i det svenske samfunnet etter å ha kommet til Sverige som flyktning. Forholdet mellom far og sønn er konfliktfylt på grunn av farens kampresignasjon. Vendepunktet for Halim og bokens handling kommer i bokens fjerde del: ”Tålamod är ett fint namn.” Vaksinasjonssprøyter og sykehuslukt minner ham om morens siste dager i sykehussengen. Halim rømmer fra vaksinasjonskontoret og faren finner ham i trappeoppgangen, iskald og forslått. Farens omsorg og deres prat på tomannshånd vekker Halim fra hans stormannsgale tanker og han innser at faren har rett i at det ikke finnes noen kamp foruten den å passe inn i det samfunnet man lever i. Et eksempel på en av de flere gode samtalene mellom far og sønn, er hvor faren er litt bekymret og forsøker å dele sin erfaring med Halim:

Jag vet vad dom säger om språket… men du måste fatta att svenskan är viktigast… titta på mig… jag vet vad som händer om man inte kan språket…” […] ”Om du inte talar perfekt svenska blir du som Nourdine eller han Samirs kusin… du kommer bli en rigtig gangster och förbrytare… du blir utanför, som målisen i Glasgow,… (s.130)

Syntax error

I begynnelsen tar det litt tid før man venner seg til de noe syntaktisk ukorrekte setningene. Men så fort man har blitt vant til hans skrivemåte er det bare å nyte det herlige språket som Jonas Hassen Khemiri har skapt i sin debutbok. Han er en språkbevisst debutant som vet hvordan han skal forme ordene omkring hovedpersonen Halim. På denne måten kommer vi nærmere Halim og de skikkelsene som omgir ham og på godt og vondt. Språket til Jonas Hassen Khemiri løfter Ett öga rött fra å være en helt ordinær roman om en ung manns utilpasshet i dagens samfunn. Setningene bærer preg av at det skal være identisk med hovedpersonens vegring mot å skrive ordinært svensk i sin dagbok. Halims dagdrømmerier smitter over på skifte av fortellerstemme. Halim forteller om sitt liv i jeg-person gjennom sine daglige skriblerier, men idet Halim ikler seg rollen som tankesultan, omtaler han seg selv i tredje person. Ett öga rött er rik på figurer og personkarakteristikker. De fineste karakteristikkene er av hans far, Otman, som er enkemann, kioskeier og en gammel forkjemper for arabernes sak. Halims avdøde mor dukker opp gjennom flere tilbakeblikk. Nourdine, en venn av familien, forsøker å livnære seg som skuespiller. Alex er en ålreit ekstralærer som passer litt på hva Halim foretar seg. Curre er en farget vaskehjelp på skolen som gjør ham noen tjenester. Marit er en jente i klassen som han forelsker seg i:” Marit är som färggladaste regnbågfisken i förorenat hav eller som finaste blomman som växer på äkligaste sophög. (s.107) Micke er skuespilleren Mikael Persbrandt som medvirker i teaterstykket Maria Stuart i regi av Ingmar Bergman. Halims plan er å skade Micke slik at han ikke kan gjennomføre sin rolletolkning og teateret blir nødt til å erstatte ham med Nourdine. Samtalene mellom personene er på en mesterlig måte flettet inn i teksten. Her er et eksempel hvor Halim og faren snakker om en ung nabo som heter Khemiri. Samtidig skriver forfatteren med dette eksemplet seg selv i inn i verket:

”Khemeri?” jag frågade pappa. ”Det är väl ett arabiskt namn, eller?” ”Mm, arabiskt. Från Tunisien.” ”Han såg inte ut som arab, tycker jag. Han har ingen skäggstubb alls.” ”Det är för att hans mamma är svensk. Och han är född här. Som du.”

Sjalabais

Jeg synes at boka er både morsom og sørgelig. Morsom og humørfylt er den når samholdet mellom Halim, faren og Nourdine skildres. Halim er en ung mann som i en vanskelig tid gjør det mer komplisert for seg selv, men disse tre ordner opp i problemene sammen. Minnene omkring moren til Halim utgjør de sørgelige delene av boka. Disse er skrevet på en sår og vakker måte. Historien om Halim i Ett öga rött er en ”feel good- historie” som jeg godt forstår lot seg overføre til teaterscenen på Angereds Teater i Göteborg, og kanskje er den i framtiden å finne som spillefilm eller TV-serie? Alt i alt hadde jeg fine øyeblikk i lesningen av denne boken. Det hele er en god utført debut fra Jonas Hassen Khemiris side. Skulle man ikke forstå alt i først forsøket, så er det bare å lese den om igjen. Det er den verdt!

Fred Uno Annesen Huvenes, for Bøygen.

Reiselitteratur med fotball som ramme

I vår kom en pocketutgave av Ryszard Kapuscinskis Fotballkrigen - En reportasjereise i Afrika og Latin – Amerika. Boken kom første gang på norsk i 1992, og det er en glede å se at boken fremdeles selger.

Ryszard Kapuscinki ble født i 1932 i Pinsk, tidligere Polen, nå Hviterussland. Som utenrikskorrespondent for det statlige telegrambyrået i Polen, har han gjennom tjue år, dekket 27 revolusjoner og kupp i Afrika, Midtøsten og Latin-Amerika. Han har flere ganger vært dømt til døden. I 1966 ble han nesten brent levende av nigerianske opprørere.

Året er 1969. Ryszard Kapucinski sitter i Mexico og leser i en avis at Honduras og El Salvador har spilt en kvalifiseringskamp for å komme til VM i Mexico, 1970. Han værer at noe er i gjære i grenseområdet mellom Honduras og El Salvador. Han tar første fly til Honduras’ hovedstad, Tegucigalpa.

Fotballkrigen

Hva skjer med to land som til daglig lever i fattigdom og nød, når muligheten for å vise seg fram for hele verden dukker opp? Vil man godta at nabolandet skal få leke med de store gutta, mens du sitter igjen med elendighet opp etter ørene og lite å trøste seg med? I et område hvor grensen mellom fotball, religion og politikk er vag, hjelper det ikke at det spilles om å være med i VM i fotball!

Det er stor fattigdom i begge land. El Salvador er i tillegg overbefolket. En kvart million mennesker har immigrert til Honduras og slått seg ned som bønder i grensetraktene. Myndighetene i Honduras har innført en landreform og immigrantene får en brutal håndtering. Men hvor skal de gjøre av seg? I deres hjemland frykter regjeringen at de hjemvendte skal starte en revolusjon på grunn av landets tilstand. Myndighetene i landene løser problemene med en skitten ordkrig. Den verbale krigen forvandler seg til en blodig krig. Men først skal det spilles fotball!

Den første kampen blir spilt i Honduras, den 8. Juni 1969. Hjemmelagets tilhengere har holdt sine motstandere våkne gjennom hele natten ved å holde et forferdelig leven utenfor spillernes hotell. Honduras vinner 1-0. Ryszard Kapuscinski forteller om en atten år gammel jente fra El Salvador som har skutt seg selv med farens pistol på grunn av tapet. Begravelsen blir overført direkte på den nasjonale TV-kanalen med presidenten, regjeringen og fotballandslaget i spissen.

Dette er rammen for returkampen som går en uke senere på Flor Blanca stadion i El Salvador. Hjemmelaget vinner kampen 3-0. Treneren til Honduras sukker lettende. Spillerne fra Honduras kommer seg trygt hjem, men to tilhengere blir drept, mange blir skadet. Honduras kaster ut 100 000 immigranter. Grensene blir stengt. El Salvador slipper de første bombene. Honduras svarer i samme ordlag. Fotballkrigen er i gang, og nok en gang er Kapuscinski fanget i en konflikt i et fremmed land. Han drar til fronten og treffer mange triste skjebner i en krig som varer i 100 timer. I løpet av fem dager dør seks tusen mennesker, tolv tusen blir såret, de fleste sivile. Femti tusen har blitt husløse og landsbyer brent til grunnen.

Dette skjedde i en tid da verden fulgte spent med på Apollo 11s ferd og det første skritt på månen. Men man behøver ikke å være rakettforsker for å skjønne at to fotballkamper hadde en finger med i spillet når det gjelder krigen mellom Honduras og El Salvador. Ryszard Kapuscinski var til stede og skrev en spennende bok om dette.

Av Fred Uno A. Huvenes, for FotballMag.

Fixing International Football Association?

I disse dager er Andrew Jennings aktuell med boken Rått spill: FIFAs hemmelige verden. Andrew Jennings er en britisk journalist, forfatter og filmskaper, anerkjent for sine dyptgående beretninger om organisert kriminalitet og politikk i internasjonal idrett. Tidligere har han blant annet gravd frem organisert kriminalitet i Den olympiske komité (IOC), med boktitler som: The Lords of the Rings (1992), The New Lords of the Rings: Olympic Corruption & How to Buy Gold Medals (1996), The Great Olympic Swindle (2000). Med slike titler skjønner vi at han er en mann som kombinerer alvorlige emner med svart humor.

Stemmetriksing, bestikkelser, trusler, billettskandaler, maktkamp, korrupsjoner, ulovlige utbetalinger og hemmelige bonusordninger, det er bare noe av det Andrew Jennings serverer i boka. Nære relasjoner til toppene i FIFA nyter godtgjørelser og frynsegoder i millionklassen. Det flommer over av penger. Jennings forteller om overføringer som det lukter svidd av. Vi blir også servert en og annen sexavsløring. Han skildrer fargerikt de mange begivenhetene i FIFA i de siste tretti årene.

Det internasjonale fotballforbundet (FIFA), er en organisasjon som skal ivareta fotballens ve og vel verden over. Spørsmålet man stiller seg etter Andrew Jennings avsløringer, er om FIFA yter det beste for sporten? Andrew Jennings er den første som har kommet så nært innpå FIFAs indre anliggende.

Forretningsmenn og økonomiske kjeltringer har funnet ut at FIFA er en lukrativ geskjeft. Et eksempel er Horst Dassler. Arvingen av Adidas-imperiet sikret seg innpass i fotballens storstue, og med ett hadde verdens beste fotballspillere trøyer med tre striper. Med Dassler kom et paradigmeskifte. Fotballen hadde tidligere vært dårlig markedsført. Men nå ville alle ha en bit av FIFA-kaka. Storkonsern bød over hverandre for å få sponset mesterskapene og presidentvalgene. Dassler sørget for at Joao Havelang ble president i FIFA. Havelang ble sittende i sjefsstolen fra 1974 til 1996.

Havelang var på godfot med diktatorer verden over med blod på hendene. Sepp Blatter tok over for Havelang og så ingen grunn til å endre på denne ukulturen. Mens uskyldige mennesker døde utenfor tesalongen til Charles Taylor i Liberia, inngikk Blatter og Taylor avtaler.

Mens Adidasballer ruller omkring på verdens stadioner, ruller det hoder i FIFA når Blatter føler at hans maktposisjon er truet. Det er nemlig ikke alle i FIFA som er like glad i hvordan organisasjonen har blitt drevet. I 2001 tok generalsekretæren og juristen Michel Zen-Ruffinen til orde og beskyldte presidenten Blatter for å drevet med snusk og fanteri. Beskyldningene bet ikke på Blatter. Zen-Ruffinen var en mange som mistet jobben i FIFA og Blatter gikk ut og advarte: ”De som har kommet med påstander det ikke finnes belegg for, vil havne i fengsel.” (s. 188).

Boken er forklarende, fascinerende, forførende og forbløffende. Fengslende, ja nærmest i dobbelt forstand. FIFA ønsket ikke at boken skulle utgis, og gikk til sak. Blatter ymtet frampå at Jennings arbeidsgivere bedriver fiksjonsvirksomhet. Domstolen i Zürich har avvist Blatters forsøk på å forby boken. Selv om Blatter foretar seg utrenskninger av irritasjonsmomenter i FIFA, har han heldigvis ingen kontroll over ytringsfriheten!

Bakerst i boken finner man noteapparat, personregister og historisk tidslinje. Dette gjør det lettere å forholde seg til de mange navn og hendelser i boka. Jennings har skrevet en tankevekkende og absolutt leseverdig bok.

Av Fred Uno A. Huvenes, for FotballMag.

4 – 3 – 3 - Den amerikanske journalisten Franklin Foer har skrevet en dokumentarisk reisebok om fotball og historie. Dette er hans første bok og da den kom ut i USA i fjor ble det en bestselger.

I sin innledning proklamerer Foer at han er en elendig fotballspiller, men det er ingenting å utsette på hans historiske kunnskaper omkring denne idretten. Fotball er ikke noen stor idrett i USA. Den kommer i skyggen av blant annet baseball, basketball, amerikansk fotball og ishockey. I sine yngre dager var det derfor vanskelig for Foer å få tilgang til TV-overførte kamper med yndlingsidretten. Han lovpriser de positive ringvirkningene satellitt-TV og åpning av de økonomiske barrikadene har hatt å si for tilgangen til fotball. Via mediene har denne idretten ekspandert, og hele verden har i dag et forhold til sporten. I den sammenheng har jeg en liten anekdote fra min egen hverdag som fotballtilhenger. Jeg satt nemlig og overvar en seriekamp mellom KIL-SIF på Gjemselund stadion. Der fikk jeg ganske uventet en sms fra min samboer, som så at Kongsvinger hadde utlignet, da fotballresultater fra hele Europa (og deriblant norsk 1. divisjon) kom rullende over skjermen på en nasjonal musikkanal i Beograd!

Etter Foers mening, er fotballen den økonomiske aktøren som har kommet lengst i globaliseringsprosessen. Og det er nettopp dét som er fotballens rolle, på godt og vondt, i denne prosessen han har tatt en nærmere titt på. På den ene siden har den i beste fall skapt vennskap over hele kloden og likestilling blant fotballtilskuere. På den andre siden finner vi utnyttelse av menneskers fattigdom - der agenter og andre mellomledd har stukket av med pengene og tjent seg rike.

Foer er en av mange journalister som har tatt seg permisjon fra sin daglige journalistrolle og reist for å skrive. Han brukte åtte måneder på å reise fra by til by, fra stadion til stadion, fra kontinent til kontinent. Han har intervjuet supportere, spillere, trenere, klubbdirektører, innehavere av puber, hotellpersonell, drosjesjåfører og tolker. Foer blir ofte tatt inn i varmen hos dem han møter og han kommer dermed tett inn på sine intervjuobjekter. Vel hjemme har han bearbeidet inntrykkene og skrevet boken; en blanding av reiseskildring og historiske betraktninger omkring sine reisemål.

Boken består av ti kapitler som handler om de ti byene han har besøkt. Han har delt opp boka i tre deler. Fire kapitler omhandler hat, vold og religiøs tilhørighet og alkohol i store mengder, tre omhandler økonomi og folkevandringer og de siste tre kapitlene er om undertrykkelse, likestilling og framtidshåp. Hva angår Foers tvilsomme teori, som binder disse kapitlene sammen, blir det nærliggende å tenke på fotballformajonen; 4–3–3. På fotballspråket kan dette tilsi at han kjører en angrepsvillig stil. Den bakre firer som utgjør forsvaret er en tradisjonell måte å stille opp forsvaret på. Tre på midtbanen er noe tynt hvis man tenker på å forsvare det midtre ledd og bakover. Dette inviterer heller ikke til mye breddespill. Tre på topp er svært offensivt. Innholdsmessig kan man si at boken beveger seg fra helvete til paradis. Kan det bli noe annet enn full uttelling og seier på nøytral bane? Svaret ligger kanskje i å si litt om hva boken inneholder på bakgrunn av Foers fotballreise:

Fotballvold - Beograds mørke bakgater er gangsternes paradis. Her besøker Foer den militante supportergjengen Ultra bad boys, som er tilhengere av fotballklubben Røde Stjerne. Denne supporterskaren er sympatisører til den avdøde krigsforbryteren Arkan, og var deltakende i Balkankrigen på 1990-tallet. Balltrær og jernstenger ble den gang byttet ut med mer effektive drapsvåpen. Foer mener at denne form for fotballkultur er adoptert fra England. Den såkalte ”engelske syken” som herjet som verst i England, i perioden 1970-1990, da hooligans reiste rundt og lagde opptøyer og deltok i masseslagsmål. Fotballpøbelen til Londonklubben Chelsea var de verste, og var med i mange blodige slosskamper mot tilhengere av andre fotballag. Fotballkulturen for supportere i England har imidlertid forbedret seg formidabelt. Større krav til sikkerhet på stadion har vært et av tiltakene. Disse tiltakene har kostet mye penger og man har finansiert dette med å selge TV-rettigheter til ulike satellittnettverk. Dette igjen har vekket interesse hos utenlandske investorer som har kjøpt flere engelske klubber i de siste årene. Foer lar fotballpøbler selv fortelle sine sentimentale og nostalgiske historier.

Fotball og religion - Vi blir også tatt med til Glasgow, Skottland. I denne byen spiller den protestantiske fotballklubben Glasgow Rangers og katolikkenes Celtic. Konflikten mellom disse trosretningene har forplantet seg til fotballbanen, hvor vold har forekommet.

Foer forteller om sionister i Østerrike-Ungarn, som i begynnelsen av 1900- tallet startet et idrettslag for å fremme sine saker. Laget het Hakoah som på hebraisk betyr styrke. Alle spillerne var jøder og spilte både i den nasjonale serien og turnerte rundt omkring i verden med sin religiøse tro som varemerke. Annen verdenskrig kom og fotballaget ble lagt ned av nazistene. I dag er ennå antisemittismen tilstedeværende, men ikke i så drastiske former som for 60 år siden.

Kvinnelige supportere er temaet da Foer besøker Teheran, Iran. Her sier Foer at man har skapt fotballrevolusjon. Islam tillater ikke kvinner på fotballkamper, men hvem kan stoppe en ivrig fotballtilhenger, samme hvilket kjønn det er?

Fotball og skitne spilleregler - Det florerer mange uærlige sjeler inne fotballen. I Italia har de politikeren, mediemogulen, og sportsdirektøren Silvio Berlusconi. På Francos tid, i Spania, ble fotballklubben Barcelona holdt i stramme tøyler fordi han var tilhenger av erkerivalen, Real Madrid. ”Flosshattene” er kallenavnet på de kjeltringene som operer i kulissene av fotballen i Brasil. Disse menneskene har benyttet seg av landets mange talenter og har tjent gode penger på å selge dem ut av landet. Den nasjonale fotballen i Brasil lider under at pengene ikke går til klubbene og oppgradering av spillforhold, men ender i flosshattenes lommebøker. Samtidig er Brasil kanskje verdens beste fotballag når spillerne møtes til dyst mot andre nasjoner. En tankevekker for alle fotballinteresserte.

Flere brasilianske fotballstjerner spiller i Europa. Det gjør også mange afrikanere. I Ukraina finner man flere nigerianske spillere. Disse kaller Foer for de svarte karpatene. Karpaty er nemlig fotballaget som har serbisk manager, flere spillere fra det tidligere Jugoslavia, noen nigerianske klassespillere og noen lokale spillere. De Foer kommer i snakk med forteller om sin hverdag i det geografisk kalde området, og hvordan globaliseringen har forandret deres liv.

Fotball og USA - Det siste kapitlet handler om sitt eget land, USA. Foer mener at fotballen kan forklare det han kaller for de amerikanske kulturkrigene. Dette kapitlet er det mest personlige hvor han forteller om sin egen oppvekst med fotballspill. Den europeiske ballidretten skiller seg fra de andre mer ”amerikanske” idrettene. Dette var nemlig ”(…) en sport foreldregenerasjonen kunne fylle med sine egne verdier.” (s. 234). Fotball verden over er arbeiderklassens sport, men i USA er det derimot middelklassen som interesserer seg for denne idretten. Denne informasjonen henter han fra diverse undersøkelser. Foer er av den oppfatning at den gruppen som han selv tilhører, nemlig den intellektuelle fotballtilhengerskare, har et mer åpent verdenssyn enn de som mener at fotball ikke er ”… moralsk ødeleggende, men den er et symbol på at USA forkaster sine egne tradisjoner for å følge ”samme program som resten av verden” (s. 242).

Fotball forklarer verden? - I tittelen uttrykkes det at det er en tvilsom teori å si at fotball forklarer verden. Fotball forklarer kanskje ikke hele verden, men som Foer beskriver kan fotball ha forskjellig betydning for ulike mennesker. For mange er det rus; gleden over å spille, gleden av å være tilskuer, spenningen med å følge et lag. Men noen søker også annen rus enn spillet i seg selv, og tyr til alkoholrus, narkorus eller voldsrus. Fotball handler om hvor viktig det er å ha en identitet; det vil si hvor man hører hjemme, både når det gjelder sted, politikk og religiøs tro. Men etter hvert som det er blitt store penger å tjene, ser mange sitt snitt til å utnytte talenter fra fattige land. Klubber blir på denne måten mindre knyttet til sted, politikk og tro, og dette påvirker supporterne.

Foers iver for fotball og hans arbeid som politisk journalist i New Republic farger bokens innhold. Han skriver europeisk samtidshistorie sett med amerikanske journalistbriller. Rollen som historielærer i europeisk historie og europeisk fotballhistorie kler ham godt. Hvordan han tar temperaturen på Brasils Rio de Janeiro, er etter min mening, spennende lesning.

Han kommer seg greit ut av sitt besøk i Iran, selv om jeg ikke får følelsen av at han faktisk har vært der. I motsetning til de andre stedene han har besøkt, refereres det ikke her til noen samtalepartnere. Blandingen av samtale og historiefortellingen, som gjør hans skriving levende, blir her noe amputert. Alt i alt har Foer skrevet en underholdende bok, som også får deg til å tenke.

Fotballreiselitteratur - Foer skriver seg inn i rekken av sjangeren dokumentariske reiseskildringer. Han nevner flere inspirasjonskilder som også skriver innenfor denne sjangeren. Hans liste er det verdt å ta en titt på, enten du er glad i fotball eller ikke, for her er det mange godbiter.

Anmeldt av Fred Uno Huvenes for Bøygen.

Magisk litteratur.

Jonas Hassen Khemiri, Montecore – En unik tiger. Norstedts Förlag, 2006.

Khemiri skriver om forholdet mellom far og sønn og spørsmål angående sannferdige erindringer. Blir det sann leserglede av sånt?

Montecore åpner med at forfatteren Jonas Hassen Khemiri er i gang med å skrive sin andre bok. Men det er romanfiguren Jonas Hassen Khemiri som det handler om. Ikke forfatteren av denne romanen, nemlig Jonas Hassen Khemiri. Forvirret? Legg det side. En dag får han en overraskende e-post fra Kadir, som sier at han er en barndomskamerat av Jonas’ far, Abbas. Kadir foreslår at Jonas skal skrive en bok om Abbas. Jonas har ikke hatt kontakt med sin far på ni år.

Jonas’ far er fra Tunisia, moren fra Sverige. Chartertrafikken på slutten av 1970-tallet førte Jonas’ foreldre sammen. Moren var flyvertinne. Faren var passasjer. Handlingen i boken strekker seg fra da de ble kjent med hverandre og fram til i dag, det vil si hele Jonas’ oppvekst. Da Jonas var liten, var faren hans forbilde. Men som tenåring føler Jonas at faren svikter ham, både som familiefar og fordi han prøver å ”forsvenske” seg. I det faren svikter, finner Jonas nye rollemodeller i blant andre Franz Fanon og Malcolm X. Men Jonas er ikke like moden som sine forbilder. Sammen med vennegjengen sin, som taler innvandrerens sak, ender de opp med selv å bli rasister i kampen mot rasister.

Magisk! Jonas Hassen Khemiri debuterte i 2003 med romanen Ett öga rött, oversatt til norsk av Andreas E. Østby. Denne boken høstet gode kritikker, og er høyst leseverdig. Khemiri lever opp til forventningene etter debuten. Han leker stadig med språket og blander to fortellerstemmer: Kadirs e-poster og Jonas’ minner. Han skriver magisk litteratur!

Khemiri forener integrasjonspolitikk og barndomsskildring på en imponerende måte.

Montecore er utgitt på flere språk, blant annet norsk. Også denne gangen er det Andreas E. Østby som står for den norske oversettelsen. Min oppfordring er; finn nærmeste bokhandel og invester i god fortellerkunst!

FRED UNO LJOSLAND HUVENES

Her ser man temmelig umiddelbart hvor enorme forskjellene er fra bok til tv-serie. Sesong 1 følger omtrent handlingen fra første boka, her har de tatt seg enorme friheter. Boka er konge. Og nå må vi lese bok 3..

Denne var utrolig kul! Har selvsagt sett det som har kommet av tv-serien, men bøkene er omtrent 30 hakk bedre. Så, neste bok..!

Har jeg påført Lasse mareritt nå? :S

Krim jeg kan like! Må lese mer av Alvtegen.

Forfatteren hadde en avslutning på Håndtering av udøde, som ikke fikk plass (eller han fikk tid til å skrive?) i boka. Denne 100+ sider lange avslutningen er blant novellene som er i Papirvegger. Ellers var det en god blanding grøss, spenning og ikke fullt så spennende noveller her.

Jeg klarer sjelden å si hva det var som får meg til å like en bok (en grusom sjebne når man er bibliotekar). Jeg synes historien fenget voldsomt, jeg klarte virkelig å drømme meg bort i verdenen vi får presentert, jeg hadde nærmest et ønske om å bli en stuepike på 20-tallet, for jeg synes de levde et helt magisk liv. Jeg hatet at historien var så kort, for jeg ville aldri at det skulle ta slutt.

Om du leste den på norsk, kanskje oversettelsen ikke gir en like god historie?

Helt grei, hadde lyst til å lese videre, men ble aldri skikkelig HNGH!fengslet. Meh. Men jeg har nå veldig veldig lyst til å besøke Finse 1222, for å se om hotellet ligner beskrivelsen.

Har aldri orket å lese mer enn ti sider av den.. :D

Hva skal man så gjøre når alle nylig avdøde i en viss omkrets våkner opp igjen? Vi følger flere familier som nå møter igjen sine elskede avdøde, og må svare på dette spørsmålet. Kriblende ekkel, spennende og sår, og veldig, veldig bra.