Bokelskere.no

Jeg har lest Stig Larsson sin Natta de mina og igjen blir jeg grepet av at mine ord ikke strekker til når jeg har lest noe så godt som dette. Det er uten tvil den beste prosadiktsamlingen jeg har lest noensinne.

ingen krise å ikke ha hørt om alle forfattere. jeg gleder meg stort over hver gang komme over en ny forfatter. hvis du liker knausgård så anbefaler jeg deg stig larsson. helst "natta de mina" men som en begynnelse ville jeg nok ha lest "autisterna", den siste finnes også på norsk uten at jeg kjenner til oversettelsen ennå.

det er lenge siden jeg så en bokbuss, men da jeg var liten så stoppet den utenfor den nå nedlagte matbutikken i en bygd hvor lokaltoget på kongsvingerbanen stopper hvis du sier ifra.

En stilsikker og til dels god debut.

Hva skal du lese i julen?

Her er mine tanker om omkring hva jeg har lyst til å lese mellom knasking av ribbesvor og bælming av julemust og ikke minst tørrprating med familie, slekt og venner.

Helt siden bokbussen trillet inn på butikktunet i svingen har jeg nærmest hatt en religiøs opplevelse med å plukke ut hva jeg skal fylle høytidsdagene med. men dette har også vært gjeldende ved en hver ferie fra skole/jobb. hver gang har jeg satt meg fore å ha nok å lese på. dette har resultert i at jeg har lesset tursekken med strengt tatt litt for mange kilo lesestoff. i år skal jeg være mer fornuftig ettersom jeg har en ni kilos maskot på ryggen.

Derfor ser min liste slik ut i år:

Torgny Lindgren: Nåden har ingen lag. Her er romanene Hummelhonung (1995), Dorès bibel (2005), Pölsan (2002) samlet i et praktfullt eksemplar fra 2008. Egentlig kom de i denne rekkefølgen: Hummelhonung, Pölsan, Dorès bibel, men etter Torgny Lindgrens hode og ønske har de blitt utgitt i denne versjonen med en annen rekkefølge. Dermed tror jeg det er en mening med at jeg har forsømt disse bøkene inntil nå.

Hvis mot all formodning det skulle bli tid til mer eller at jeg ønsker et skifte i fortellerstemmen, så har med meg den svenske pocketversjonen av Kerstin Ekmans moderne klassiker Hunden (1986).

I tillegg har jeg med meg et par diktsamlinger når det liksom det er noe/noen man skal vente på eller hvis man trenger et lite pustehull. Kolon forlag har hatt en lei tendens til å gi ut lyrikk som ender opp som Tarjei Vesaas-debutanter. Derfor plukker jeg med meg diktsamlingen Utredningen om trengsel (2009) av Mathias R. Samuelsen som er ute i andre opplag nå.

Tar også med en debutant fra 2007; Jon Olav Sørhaug sin Du finst i bølgjene.

Helt til slutt Ryszard Kapuscinski, min reiseskildringshelt sine samlede dikt i den engelske utgaven I wrote stone (2007). De er gjendiktet fra polsk til engelsk av Diana Kuprel og Marek Kusiba.

Men kjenner jeg meg rett så blir det altfor mye denne gangen også, men det tar ikke store plassen og jeg kan alltids lese videre i januar.

God jul!

En burlesk og viktig folkefortelling fra det indre østlandet. Skal ikke forundre meg om det vanker en Rivertonpris på denne karen hvis juryen har baller nok.

Skal vi se.. Jeg elsker PS, I love you, griner alltid av den (OG jeg liker filmen!!!).. Var ikke like glad i If you could see me now, som jeg synes var litt kjedelig. Derfor var jeg negativ fra starten av da jeg skulle begynne på A place called here, som jeg bare leste 10 sider av, men som selvfølgelig skal startes på nytt om jeg bare husker på det. Boka står i hylla her. Hmm.. Det er vel de jeg har lest.

Er mer intenst fan av Marian Keyes i denne sjangeren, har lest 90% av alt hun har gitt ut. :))

Jah, teit oversettelse. Fun Home har jo i det minste noe med handlingen å gjøre. :P Lurer på om jeg har hatt denne diskusjonen med noen på Røa før..

Rå og god tegneserie!

Tynn bok, tynn historie, gode tegninger.

En viktig bok!

Veldig bra hørespill. Den holdt koken fra start til mål. Spennende, velspilt og tradisjonelt hørespill.

Litteraturhus i Krsand, Trheim, Bergen og Tromsø er god distriktspolitikk!

Mine ord blir så veike og bleike i forhold til det innholdet som skred fram igår, men jeg tror det lignet en rekord i antall besøkende. Det var en hop av litteraturfolk, bokhandlerfolk, ja nærmest alt som kan krype og gå av lesende mennesker i Oslo. Samtalen gikk over løst og fast blant de som var i salen inntil man fikk øye på hovedpersonene. Da ble det med et helt stille. Man kunne ta og føle på forventningen blant de som hadde fått tak i billett til dette arrangementet. De andre som hadde handlet litt for sent satt i etasjen over og fulgte det hele via en storkjerm...

Karl Ove Knausgård leste høyt fra åpningen av Min Kamp 1. Det om døden. Det var dødsstille i salen. Tore Renberg introduserte seg selv og intervjuobjektet som er både en venn og kollega. Litt om livet. Og det er i disse to innledningene man fikk essensen av hvordan hele seansen skulle tre framover; nemlig møtet mellom den mørke Knausgård og den lyse Renberg.

Renberg leste høyt fra brev som Knausgård hadde skrevet til ham i den tiden de har kjent hverandre. Bruddstykkene fra brevene var nesten identisk med ordlyden man kjenner fra Knausgårds tekster.

De snakket mye om hans siste prosjekt. Om det å minnes. Om det å utlevere. Om det essayistiske hos Knausgård som etter min mening er det sterkeste i tekstene hans. Knausgård og Renberg er gamle musikere og det kan man tydelig se på det musikalske i Knausgård sin skrivemåte. Nærmest som en dj forteller han om en episode i hans liv som senere blir trukket ut i en digresjon som tar opp en ny digresjon for deretter komme tilbake til utgangspunktet.

Begge forfatterne roste sine favoritter der i blant; Jon Fosse, Stig Larsson, Marcel Proust, Lars Norén osv. som hadde hatt stor betydning for dem begge.

Det var stille i salen under hele showet forutenom latter og knising da det flere ganger ble sagt morsomheter fra scenen. Avslutningsvis leste Knausgård de to siste sidene fra Min kamp 1. Med dette satte han punktum for en fortreffelig aften på Litteraturhuset, men for noen av oss lesere ble det kun et komma og samtalen gikk videre om hans prosjekt utover kvelden.

Jeg har sjelden sett både forfatter og intervjuer på hugget som igår.

Det ble en historisk aften på litthuset igår. Utrolig mange tok turen for å overvære to norske samtidsforfattere i toppform fra scenen. En av de bedre samtalene jeg har sett og hørt fra den scenen. Humor og sorg gikk hånd i hånd.