Bokelskere.no

Det har skjedd at folk sier det er rart at jeg er homo. "Det er rart fordi du er så mye mann". "Men hallo, det er vanskelig å være homse om man ikke er mann!", sier jeg da.

Mennesker med en så generell innstilling til livet og til andre mennekser synes jeg er ignorante og de vil jeg heller ikke ha med å gjøre. Da går jeg heller derfra. De kan aldri forstå min tilnærming. Det er litt som med religion. Enten tror du eller så tror du ikke. Det er ikke noe å diskutere for du føler og vet hvem du er.

Det samiske er så hardt knyttet til en dårlig samvittighet i meg. At jeg ikke lærte meg språket, at jeg ikke bidrar mer i å synliggjøre det samiske. Dårlig samvittighet for at jeg ikke deltar i samfunnsdebatten og står opp mot alle de som tror de har rett til å si noe som helst om meg og mitt liv.

Hvis man slutter å utfordre seg selv er det på en måte over. Da slutter man å utvikles som menneske.

Jeg tror at de som slenger ut en viss sjargong og aktivt vil vise at de ikke er homo, ofte er usikker. Tryggheten med normer, stereotype og idealer er forrædersk, for den forutsetter at ingen er annerledes og gjør slik at vi stopper opp. Normer gjør at folk blir redde og kjenner ubehag, kanskje også blir sinte hvis noen avviker. Men hvis man er trygg på seg selv, trenger man ikke holde på sånn, da spiller det ingen rolle hva andre mener.

Jeg kunne ikke gjøre hva jeg ville for jeg visste ikke lenger hva jeg ville. Jeg kunne ikke lenger si imot for jeg visste ikke lenger hva jeg mente. Det var bare hans ord som gjaldt og det gikk alltid ut på det samme: At jeg var verdiløs.

Fordi mye er tapt er man livredd for å tape enda mer, og så har man fått det for seg at det er en måte å gjøre det riktig på.

Hvordan kan spørsmål om hvem som eier en rein være viktigere enn å løse en kvinnes voldtekt?

Om en gutt er homo svekkes hans status i reindriften, som er veldig maskulin og macho. En homo blir ikke respektert og han er derfor verdiløs i familiens krig om landet og reinen. Han kan like gjerne dra derifra.

Vi satt ute i lavvoen og hadde bål og snakket og da sa jeg "jeg er også same". Da spurte hun nysgjerrig "jaha, fra hvilken sameby da?". Det visste jeg ikke da, min slekt er jo fiskere og gårdsbrukere, ikke reindriftssamer. Da så jeg hvor uinteressert hun ble. Hun tittet nedlatende på meg og byttet emne. Jeg var ellve år og følte meg avvist.

Når et folk er sykt lenge, begynner de å tro at det er dette som er oss, dette er vår kultur.

Alle traumene som det samiske folket har opplevd, har vi arvet i så mange generasjoner og de har blitt så dypt plantet, at vi har begynt å godta skadene som en del av den samiske kulturen.

Tausheten som finnes i den samiske og den finske kulturen tolkes som en nasjonal karakter - de nordlige folkenes personlighet. Men dette er helt feil! Tausheten er ikke et personlighetstrekk eller et medfødt karaktertrekk, men et symptom på våre ubearbeidede traumer.

Jeg tror undertrykkelse arves. Norge ble undertrykket av Sverige, og senere undertrykte nordmennene samene, og nå undertrykker vi andre, hverandre og mennesker som skiller seg ut. Når vi snakker om den samiske historien glemmer vi, som alle andre, å se helheten.

Så lenge det er viktig å være noe, finnes det ingen selv-verdi. Da gir vi ingen verdi til selvet. Vi gir kun verdi til rollene. Når selv-verdien går tapt, blir selv-tilliten viktig. Da må vi gå på kurs for å lære å elske oss selv som vi er. Det kan til og med hende at vi blir stående foran speilet å affirmere oss selv: "Du er bra nok", "Du er en vinner", "Du kan gjøre det" og lignende. Fra et mindfulness-perspektiv er dette intet mindre enn en tragedie. Du kunne like gjerne brukt tid på å prøve å plante poteter i løse luften. Det er umulig. Den virkelige selv-verdien, den som gir fred, er i ditt indre, og den har ingenting å gjøre med å lykkes. Så lenge det finnes en vinner, finnes det en taper. Det gir selvfølgelig en god følelse når vi lykkes; vi får en god følelse av oss selv, men det varer ikke. Vi lever i selv-tillitens tid, og det holder på å ta knekken på oss.

Mindfulness er det som er vitne til vindene, og selv er uberørt.