Bokelskere.no

«Er du glad i meg fremdeles, da?»
«Det virker som om du er den kroppen jeg trenger i tillegg til min egen,» sa Brage. «Hvis det er det du mener.»

Det hender at Anna lar være å spise i dagevis. Da drikker hun bare kaffe. Ikke for å gå ned i vekt, men fordi fordøyelsesprosessen uroer henne. Uten at hun vet hvorfor. Hun har ikke noe prinsipielt imot materie, sansning og kroppsfunksjoner - hun vet bare ikke alltid hvordan hun i praksis skal ta det.

«Det er slik, Erlend, at til herrer er de få født, men alle er født til å tjene; det rette herrevelde er å være sine tjeneres tjener -»

Med barnet krystet hårdt i favnen gikk hun fremover gjennem kirken.
Hun gikk som frem i en skog - søilene var furet som gamle trær, og inn i skogen sivet lyset, broget og klart som gjennem billedrutene. Høit oppe over henne lekte i stenløvet dyr og mennesker, og engler spilte - enda meget svimlende høiere spente hvelvene og løftet kirken op mot Gud. I en hall som lå ut til siden, var der tjeneste ved et alter. Kristin sank ned på kne ved en søile. Sangen skar i henne som for sterkt lys. Nu så hun hvor lavt i støvet hun lå-.

Kristin satt i hallen og visste ikke hvad hun skulde ta sig til - det var som hun ikke orket å begynne på noget.
Sollyset flommet ned gjennom ljoren - hun følte at ute måtte det være rent vårlig idag. Så reiste hun sig og kastet en kåpe om sig.

VÅR I EMNING

I år hadde eg tenkt
å følgje med frå start,
men gåsungane sprang
ut over natta!

Er slikt lov?

Så sette eg meg i solveggen,
(med superundertøy)
Sat heilt stille, som om skallen
var eit kamera på stativ.

-Dikt oss på nytt, kviskra stærane,
ikkje med ord som lukta neftalin.
Nei, frekke som kråkeskrik!

Eg må ha sagt noko
men før eg visste ordet av det,
sto bjørka og gjorde seg lekker
kviskra hést i kveldsbrisen:

Er det fest nokon stad?

SØVNIG LYKKE

Ingen lykke er søvnigere
enn å sitte hos et lite urolig barn
mens trettheten siger tungt gjennom kroppen din
og natten henger i øyelokkene
og så merke likevel
at ut av dine mørke hender
gror trygghet

OM Å SKRIVE DIKT

Om høstkveldene drar jeg ut i gråvær
og fisker dikt
Har ikke mye til agn
et ord en setning kan hende
Kommer hjem oftest tomhendt
kanskje uten agnet til og med
Skjønt av og til
slenger jeg en sværing på bordet
og fyller et helt ark

Men du skulle ha sett
den som glapp for meg
den som svømmer der nede
like utenfor rekkevidde

I want to take her on my bike to the woods. I want to make breakfast, lunch, and dinner for her; listen to music with her before bed; read poetry to her, and while I work during the day she can wander away and do whatever she likes until dusk when we'll walk along the Seine or stroll through the streets.... I want to go to the Louvre with her, and at night visit the park in Villette; I want to take her to see Angelopoulos movies and to listen to Argerich's wild concerts; I want to take pictures of us around the fourth arrondissement as we sweep the dust from the cracks of our everyday lives.

And Tokyo is the cherry blossoms, the sunset at dusk, dawn sunlight through her windows, the cry of the crow, the cityscape of darkened rooms on a rainy evening, the depth of feeling in her eyes....

Later we walked from rue des Écoles to Odéon in the heart of the Latin Quarter. There was a fine drizzle typical of late winter and early spring, not cold just slightly cool, and the streets were filled with students. Dusk in the Latin Quarter was like a fairy tale or a love poem, like a Klimt mosaic, like glowing, rose-colored clouds reaching toward the heavens... a swath of gold ringed in a misty-blue halo, this was the Paris that most entranced me. None of us had brought an umbrella, and the other three women hurried ahead while I nearly burst with glee, singing one song after another deep down in my throat in unintelligible (to them) Chinese. They turned back to make funny faces at me, glowering, scolding, smirking. Their golden, chestnut-brown hair dampened by the rain, glittered in the sunset. They were beautiful, Paris was beautiful, and I and them, I and Paris, my life felt so dear. We were four children under heaven, without nationality or student credentials, far from home, each abandoned by their beloved.