Bokelskere.no

Ganske enig i ditt syn på boka.
For meg ble hele operasjonen temmelig surrealistisk.
Jeg har nok lest mange andre bedre bøker om terrororganisasjoner, og etterretningsoperasjoner, blant annet Afghaneren av Frederick Forsyth, som jeg syntes var kjempespennende.

Ikke så merkelig at koranen ligner på det gamle testamentet.
Det ble stjålet mange partier fra det gamle testamentet den gangen koranen ble skrevet. Det er helt opplagt.
I tillegg kommer alle "åpenbaringene" som "profeten" påsto at han hadde, hver gang det var noe han begjærte og ville ha.
Det som er mest skremmende, er alle de rasistiske versene, der jøder og ikketroende får sin plass i et brennende og evig pinefullt helvete, mens rettroende muslimer skal få muligheter til å komme til et herlig paradis i det hinsidige.
En kjærlig og rettferdig gud?
Jeg vil heller si at guden er både hatefull, urettferdig, skremmende sjalu og dømmesyk. Å tro på denne guden bygger på frykt. Frykt for å komme til et evig, brennende og pinefullt helvete.
Dette er ikke noe vakkert verk.
Dette er heller ikke noe å påtvinge barn i lettpåvirkelig alder. Ingen barn er født som muslimer, kristne, hindu, - eller en hvilken som helst annen dogmatisk religion.

Interessant er det at den tredje største "religionen" i verden er de som Ikke har en religion. I tillegg er det store mørketall, da mange som faktisk teller inn under diverse religioner, ikke i praksis er spesielt religiøse, og vel også heller kan regnes til den tredje største gruppen.

Boka er kanskje realistisk?
Det kan jeg ikke dømme om, i og med at jeg ikke aner hva som foregår på innsida av de hemmelige etterretningsorganisasjonene, hverken i Norge eller i andre land.
Selve operasjonen følte jeg ble mer og mer abstrakt og surrealistisk, med alle de spesielle spionverktøyene som agentene hadde med seg.
Fikk nesten litt inntrykk av "supermann"-stilen, med at man kan se og høre gjennom vegger og alt som finnes, med spesialbriller, spesialkameraer og spesialmikrofoner.
Kanskje finnes slike verktøy, hva vet jeg?

Men at kampen mot terrororganisasjoner pågår, og er nødt til å fortsette i (antagelig) svært lang tid framover, ja - det tror jeg på.
Det er virkelig tvingende nødvendig, hvis verden skal ha noe håp om å komme på rett kjøl noen gang.

Må bare si meg fullstendig enig i denne herlige dobbeltfantastiske bokanmeldelsen, som er noe av det beste jeg har lest på lenge:

Bokanmeldelse av Ole Asbjørn Ness, Finansavisen. ole.nesse@finansavisen.no

Komiske Rana

Mohammad Usman Rana vet det ikke selv, men han har trolig skrevet årets morsomste bok.

Aftenpostens gravalvorlige: husislamist, legen Mohammad Usman Rana, har skrevet en bok om hvordan man skal elske Norge og Koranen samtidig.
Ranas enkle, men effektive prosa beskriver skjønnheten som da vil oppstå: Også i Norge vil menn med velpleid skjegg og kvinner, de fleste med hijab, kunne samles til felles og ikke segregert middag i et vakkert dekket rom.
Gjerne Rokokkosalen på Grand. Ikke nok med det: De vil til og med kunne prate med hverandre!
Fantastisk!
Uten å berøre hverandre eller håndhilse selvfølgelig!
Dobbeltfantastisk!

Rana ønsker at islamsk tradisjonalisme skal bevares, men at den settes inn i en norsk kontekst. Hijaben skal være der, men gjerne i farger og til og med bukser, og kanskje en Louis Vuitton-veske.
Homofili er fortsatt en vederstyggelighet, men de homofile skal ikke straffes eller fordømmes, men kunne finne sin plass i moskeen så lenge fantasiene deres ikke praktiseres. Og man skal ikke inn i soverommene og undersøke hva som skjer der. Kvinnene skal løftes frem, men de skal ikke kunne lede fellesbønnen for både kvinner og menn. Niqab er ikke påbudt, men må godtas. Rana gjentar dessuten frasene som man ofte hører fra muslimsk hold om at både Norge og USA er mer islamske enn islamske land. I Norge hersker det nemlig «sosial rettferdighet», angivelig en islamsk verdi, mens det i USA hersker «religionsfrihet», angivelig også en islamsk verdi.
Hva islam er verdt, når land som skylder islam minimalt er mest islamske, streifer det ham ikke å reflektere over. Han skiller mellom ekstremister og andre muslimer, de førstnevnte vil nemlig bruke vold og kan lite om tradisjonell islam. Dermed viser han hvordan ekstremister gjør livet lettere for muslimer som Rana: Takket være at det finnes noen som vil bruke vold, skal fredsommelige mørkemenn mottas med takk.
Rana er nemlig tydelig på at alt dette må skje innenfor rammen av islamsk tradisjonalisme. Koranens hellighet og Profetens (fred være med ham) ufeilbarlighet må man ikke stille spørsmålstegn ved.
En presis betegnelse av disse prinsippene er intellektuell selvskading. Rana er blind for den fremmedgjøringen og avstanden som islam skaper i det norske samfunnet. Selvfølgelig er det slitsomt å være tradisjonell muslim i Norge.
Rana kaller denne fornorskingen for «kontekstualisering». Et mer presist uttrykk er forskjønnelse, sminke. Han er lei av at islam får mye dårlig presse, ønsker at nordmenn skal få øynene opp for åndeligheten og dybden i islamsk kultur, og ved å slipe av noen skarpe kanter, vil det hele bli mye bedre.
Vellykket kan man ikke kalle Ranas forsøk. Hans komiske, lange utlegninger av hvor sentral hijab er for at kvinner skal kunne vise at de elsker Allah, blir ikke forsøkt satt i en sammenheng med hvor overtydelig det er at klesplagget skal kontrollere kvinners seksualitet.
Som Obama en gang sa:
Du kan smøre lebestift på en gris, men det vil fortsatt være en gris.
Og å lese 200 sider hvor Rana går berserk med lebestiften, mens han ikke våger å utfordre Profetens ufeilbarlighet, er komisk. Mørkemenn som sminker grisen sin er alltid det.
For en gangs skyld er det dermed grunn til å adlyde et av islams mange forbud, denne grisen er definitivt ikke halal.

Shabana Rehman har en strålende god bokomtale av Norsk islam av Usman Rana.
Bloggen hennes finner du her: Shabana Rehman.
Hun skriver blant annet:
«Rana trenger å innse at ved å kritisere en kvelende og kontrollerende religiøs og kulturell praksis, har flere måttet betale en høy pris ved å bli svært upopulære stemmer blant sine egne. Det er ikke alltid det å ha tillit innad i miljøet som får frem den mest sannferdige kritikken. Noen ganger må man faktisk være illojal for å bryte destruktive mønstre. Til syvende og sist bygges tillit ved at man har vært ærlig og sagt i fra om ting som de er.

Denne åndskampen, enda så forhatt den er av muslimer selv, er et uhyre viktig ledd i fremveksten av frigjorte norske borgere med muslimsk bakgrunn.»

Absolutt enda en lesbar bok i thriller-sjangeren fra Espen Holm. Dette er hans tredje thriller. Og ja, - denne var også spennende.
Hans første thriller var Syk pike
og hans andre thriller var Kong Salomos sverd.
I Tilfellet Blumenfeld er vi tilbake i andre verdenskrig i Norge. Tyskerne har overtatt makta over landet, men motstanden er stor i det norske folket mot den tyske okkupasjonen. Så kommer jødedeportasjonene.
Et norsk jødisk ektepar forsvinner. Sønnen deres Fabian blir også søkk borte, etter en flukt med Sverige som mål.
Fabians venn, Sigurd Tangen, klarer seg gjennom krigsårene ved å navigere mellom tyskere, norske motstandsfolk og norske kollaboratører som samarbeider med tyskerne og tjener store penger på dette samarbeidet.
Sigurd må flykte til Sverige i en periode. Han gir aldri opp å tenke på Fabian, og drar sammen med Røde Kors til Tyskland for å lete etter vennen i konsentrasjonsleirene etter at Tyskland har falt. Men han finner ham ikke.
Etter krigen kommer oppgjøret. Sigurd er aktivt med som ansatt i et advokatfirma. Krigsoppgjøret har mange kompliserte saker, og sakene om jødedeportasjonene er ikke minst kompliserte, med alle eiendelene til jødene som ble konfiskert.
Og så har vi de tragiske tilfellene med "tyskerjentene" ...

Hans korthuggede språk uten unødvendig utenomsnakk driver historien framover. Her er det ikke mange dødpunkter.
Espen Holms livsmotto: «Følg dem som søker sannheten, men hold deg unna alle som hevder å ha funnet den.»
Boka er bygget på en sann hendelse, og gir et veldig realistisk inntrykk.

Kong Salomos sverd er Espens Holms andre bok i sjangeren thriller.
Hans første bok er Syk pike.
I Salomos sverd er det konflikten mellom Israel og Palestina som er i fokus, og den hemmelige Shin Bet-agenten Zev Weissmann, som hovedperson, skal finne ut hvorfor så mange blir syke og dør, særlig i den mest fanatisk religiøse befolkningen i nybyggerområdene.
Det er en brutal virkelighet vi møter i Gaza.

Spenningen holder seg gjennom hele boka.

SYK PIKE av Espen Holm

Ei bok å reflektere over.
”Syk pike” tar opp hyperaktuelle problemstillinger.
Den er skrevet i et korthugget språk, dialogene og menneskene er overbevisende og troverdige.
Ingen unødvendige skildringer eller omstendelige beskrivelser av personer og omgivelser. Korte kapitler driver handlingen fremover.
Vi veksler mellom å følge biologistudenten Vera Langs liv og handlinger, og ekspertene som slåss mot terrortrusselen i verden.
Terrortrusselen kommer ikke bare fra islamistene, de fundamentalistiske muslimene; - nei, den kan også komme fra en fanatisk miljøvernforkjemper som er biologistudent og forsker, og som har anledning til å skaffe seg tilgang på farlige bakterier.
Her får vi oppleve data- og overvåkningssamfunnet slik det utvikler seg. Snart kan vi ikke en gang gå på do eller dusje hjemme hos oss selv uten at noen ser det og vet det og sjekker hva vi gjør.
Vera Lang, norsk miljøvernaktivist og biologistudent, utvikler fanatiske ideer om å redde Gaia fra framtidens befolkningseksplosjon og alle ødeleggelsene vi mennesker har påført planeten vår.
Snakk hjelper ikke; her må det handling til, hvis Gaia skal reddes.
Menneskene klarer seg ikke uten Gaia, men Gaia klarer seg fint, ja mye bedre, uten menneskene.
I Veras hode må Gaia få en lenge tiltrengt pause fra menneskene, slik at hun får tid til å ta seg inn igjen, skogene må få vokse opp og naturen på nytt få overta der hvor menneskene har herjet og ødelagt og lagt store områder øde. Jordkloden er blitt forgiftet av våre griske og kyniske handlinger og ustoppelige framferd. Vera ser på seg selv som den utvalgte. Hun dyrker pestbakterier. Hun prøvekjører pestbakteriene på noen utvalgte ledere forskjellige steder i verden. Så starter produksjonen av nok bakterier til å utrydde så mange som mulig av menneskeheten.
Vi får følge Veras fanatiske ferd og jobb med bakteriene, som har det vakre navnet Yersinia, og terrorjegernes ferd der de kommer på sporet av henne. De haler innpå. Men Vera glipper stadig unna. Hun er smart. Men: Er hun smartere enn sine forfølgere?
Bakterier kjenner ingen landegrenser; det gjør heller ikke pestsmittede rotter. Verdens mennesker er i stor fare i Veras hode og hender.

Boka gir et skremmende bilde av hva som kan skje dersom de rette omstendighetene er tilstede, og de rette personlighetene med de rette psykologiske profilene befinner seg i disse omstendighetene. Når de gale menneskene får tak i de gale redskapene og har muligheter til å trykke på de gale knappene, kan alt skje…

Forfatteren har gjort grundig research. Her er mye fakta om det å arbeide med, og det å dyrke fram bakteriekulturer.

Dette er ingen bok for sarte sjeler eller mennesker som frykter bakterieinfeksjoner, pandemier og … - pest.

Wasim Zahid er "Twitterlege".
Han er også en meget engasjert "hverdagslege". Han har arbeidet som fastlege, legevaktslege og sykehuslege.
I denne boka forteller han om sin legehverdag på en ærlig og empatisk måte. Som lege møter han stadig mange etiske dilemmaer.
Han er opptatt av å se pasienten i en helhet, og at pasienten skal få føle at han/hun virkelig blir sett og hørt. Og han er opptatt av at mennesker skal få oppleve verdighet i sine siste dager og timer, når det ikke lenger finnes noen behandling som vil gjøre dem friske.

Han er også opptatt av at man først og fremst skal være et medmenneske.
Noen ganger er det nok å være et medmenneske for noen som har det vanskelig, eller som føler seg syk.
Wasim Zahid er humanist.
Han oppdrar sine egne barn til å verdsette medmenneskelighet og humanisme, og å stå opp mot urettferdighet. Han forteller ikke barna sine hva de skal tro på.
Som han sier det i et Aftenposten-intervju 30.januar (også gjengitt i Fri tanke 1 - 2016):
«Å fortelle barna dine at de må gjøre sånn og sånn fordi Allah sier det, er enkelt. Å forklare dem at mennesker har en verdi i seg selv, uten noen gud å vise til, er mye mer krevende.»

Jeg fikk et veldig godt inntrykk av Wasim Zahid av å lese denne boka.

Boka forteller sannheten om islam.
Dette har jeg fått bekreftet av noen av mine eksmuslimske venner.

Forfatteren har vokst opp med islam. Han kunne koranen utenat i 12-årsalderen. Han utdannet seg i islamsk historie ved Al-Azhar-universitetet i Kairo. Et prestisjefylt og berømt universitet i den muslimske verden. Faktisk blir dette universitetet og Kairo kalt islams vugge... - Han ble professor i islamsk historie, og underviste i dette i flere år.
... - Inntil han begynte å stille kritiske spørsmål ved sin egen tro.
- Og da måtte han rømme fra Egypt.

Jeg tviler på om mange kan si at de vet mer om islam enn denne forfatteren.

Jeg anbefaler deg og alle andre å lese boka.

Avskjed med Annika Bengtzon.
Ikke den beste Liza Marklund har skrevet. Men grei nok å lese på et par gråværsdager.
Her blir fortiden rullet opp og oppsummert, mens noen gamle drapssaker og mysteriet med hvorfor Annikas søster Birgitta har forsvunnet, utvikler seg. - Og mens papirutgaven av avisen Kvällspressen holder på å bli avviklet. Internett og sosiale medier presser på og bestemmer framtida, for oss alle.

Her er et sitat fra side 206 og 207, som sier veldig mye om hvordan jeg også tenker om alle religioner i sin alminnelighet:
«For ham var hele spørsmålet om tro, uansett religion, fullstendig ubegripelig. Hvordan var det mulig for voksne, utdannede, intelligente mennesker å tro på eventyr? De kulturelle, tradisjonelle, etiske og moralske aspektene forsto han, man kunne oppdras til katolikk, jøde eller muslim på samme måte som man var svensk, sosialdemokrat eller Djurgården-supporter av fødsel og inngrodd vane, men virkelig å tro? Å leve i den villfarelsen at vi var skapt av en høyere makt som av fullstendig ubeviselige grunner dessuten ville oss vel?
For ham var det åpenbart at det forholdt seg stikk motsatt. Når mennesket ble seg bevisst sin egen eksistens, forsto det samtidig at det ville opphøre. Den innsikten klarte man ikke å leve med, og konstruerte derfor en høyere mening med det meningsløse livet på jorden.
Mennesket skapte Gud i sitt bilde, en som beskyttet og ivaretok, en altomfattende kraft som vi kunne støtte oss til, be til og stole på.
I begynnelsen var hun en kvinne, den gode moderen som ga liv og føde.
I takt med at menneskene sluttet som jegere og samlere og ble bofaste, begynte kampen om revirene, krigene startet, patriarkatet tok makten, og Gud skiftet kjønn og ble mann.»