Bokelskere.no

Levesettet satte sine spor, og badevekten viste at jeg veide 20 kilo for mye. Dessuten var livvidden min farlig stor. At det ser ufresht ut når magefettet henger over beltet, er så sin sak. Verre er det at magefettet er det aller skadeligste for helsen. En stor midje øker risikoen for diabetes og hjertesykdom, og kroppsformen min var definitivt ugunstig. I tillegg krøp både kolesterolet og blodtrykket oppover mot skumle nivåer. Slik kunne det ikke fortsette.

Psykologiske eksperimenter viser at vi har en notorisk dårlig og selektiv hukommelse.

De siste årene har forskning avdekket en annen mulig årsak til overvekt og fedme som bokstavelig talt lusker rundt i tarmene våre: milliarder av bakterier. Tarmfloraen. Her har disse små leieboerne holdt til i millioner av år under en tosidig kontrakt. De hjelper oss med å bryte ned maten mot at vi lar dem oppholde seg i et næringsrikt miljø. En vinn-vinn-situasjon.
Nå viser ny forskning at deres rolle kan strekke seg lenger enn til bare fordøyelse. Studier antydet at tarmbakteriene kan påvirke hvordan vi reagerer på hormoner relatert til sult og metthet, og måten vi lagrer fett på. En uheldig sammensetning av bakterier kan bane veien for fedme og diabetes, skal vi tro studiene.

Problemet var tida det tok. Og at jeg bare var et lite sandkorn i Guds rike. Om jeg hadde lyst til å dra på søndagsmøte eller ikke, var irrelevant. Herrens ønsker var viktigere enn mine. Der var jeg blant likesinnede. Men utenfor ... Utenfor hadde jeg lite å stille opp med. Ingen naturlig plass. Ingen egen verdi.

En ytre fare er gjerne avgrenset og forståelig. En trussel fra en allmektig Gud gjør det umulig å søke ly noe sted.

Mange ble fortalt hva de skulle tenke, si, tro, spise, drikke og hvordan de skulle kle seg, og lærte mentale øvelser de kunne bruke hvis forbudte tanker dukket opp. Flere opplevde å måtte gi avkall på den de var for å passe inn.

Det føltes som om jeg ikke ble akseptert av noen. På skolen ville de andre at jeg skulle være som dem. Hjemme ville mamma og pappa at jeg skulle være gudfryktig. Det var ingen som vil ha meg for meg. Vår annerledeshet var kvelende.

Å forlate en religiøs gruppe man har viet store deler av livet til, kan være smertefullt. «Verre enn en skilsmisse» er den svenske psykologen Håkan Järvås karakteristikk av å bryte med religiøse miljøer som bryter grunnleggende menneskerettigheter. For de som skal forlate miljøet, forlater ikke bare sin nærmeste, de forlater ofte alt. Familie, venner, identitet, verdensbilde og virkelighetsoppfatning. Kanskje har de også fått høre at de havner i helvete om de går ut av menigheten. At verden utenfor er en del av ondskapen. Nå skal de selv bli en del av ondskapen.

Det var som om jeg gikk rundt i transe. Den første utdrivelsen hadde kjentes som en lettelse. Nå føltes det som om noen prøvde å stjele identiteten min. Voldta psyken min. Åpne meg og fjerne personlige elementer, uten at jeg kunne gjøre noe fra eller til.

Being half dead wasn't what I planned to be
Now I'm ready to be free

Mange år med intensiv tanke- og følelseskontroll hadde gjort meg så lite fri som det var mulig å bli. Uansett hva jeg gjorde eller hvor jeg gikk, var jeg sperret inne i mitt eget sinnsfengsel, og etter alle demonutdrivelsene kjentes det som om noen hadde flerret opp sjelen min. Sugd livet ut av meg. Delt meg opp i biter. Jeg lå strødd utover, apatisk og ødelagt. Ville jeg klare å plukke opp restene?

Det er riktig å si at folk faller for hverandre. Vi glir ikke, sklir ikke, snubler ikke inn i det. I stedet ramler vi med hodet først utfor et stup og ser om vi greier å fly sammen. Kjærligheten er kanskje irrasjonell, men vi velger å risikere alt for den.

Det er sant som de sier: Livet er både salt og søtt. Og jeg håper vi alltid vil dele begge deler.

Uansett hvor viktige vi tror vi er, er vi ikke annet enn en fotnote i naturens kretsløp.

Jeg visste ikke hva disse fremmede menneskene hadde gitt meg, før en av dem tok på den ødelagte, forvridde, ubrukelige kroppen min og fikk meg til å skjønne at jeg ikke var så ekkel som jeg trodde. Og det var da jeg skjønte at selv om familien kanskje er de som plukker oss opp, igjen og igjen, så kan fremmede også redde oss - selv om de ikke vet at de gjør det.

Ingen av oss vet hva vi tåler før vi må

Men jeg lærte for lenge siden at fantasien er min største gave, og kommer alltid til å være takknemlig for det: Den var nøkkelen som åpnet fengselsporten og lot meg slippe ut, døra jeg gikk igjennom for å finne og erobre nye verdener - stedet der jeg var fri.