Bokelskere.no

Jeg vet at vi ikke har det gamle straffesystemet lenger, fra den gang da hele familier ble henrettet for forbrytelsene til ett familiemedlem, men vi har fremdeles straff for forbindelser, og blodskyld er fremdeles dypt rotfestet i kinesernes bevissthet.

Jeg har aldri egentlig forstått hvorfor alt i Kina - fra de mest trivielle til svært viktige ting - var så opphengt i politikk. Jeg minnet meg selv om at barn helt ned i treårsalderen for ikke så lenge siden måtte oppgi foreldrenes politiske status for å komme inn i barnehagen.

Innvandrernes første holdning går selvsagt alltid ut på å klamre seg til religionen, kulturen og fellesskapet med sine egne for å beskytte seg mot de fremmede omgivelsene. De holder fast ved levesettet i opprinnelseslandet og forveksler ofte religion, kultur og tradisjoner.

Moskeen var og forblir overalt det første muslimene installerer i nye omgivelser.

Frykten for å miste religionen og kulturen sin i det vestlige samfunnet har avfødt en naturlig tilbøyelighet til å stenge seg inne i seg selv og isolere seg. Alle innvandrere har opplevd dette på det kulturelle plan, men med muslimene har fenomenet fordoblet seg med religiøse anfektelser, ofte blandet med kulturelle betraktninger.

Fantasier om en global umma har vært en integrert del av islamske aspirasjoner for verden helt siden Profetens dager.

Den dagen kvinner slutter å lese - den dagen dør romanen!

Og er det ikke det alt egentlig handler om, beholde kontrollen eller få den tilbake? En balanse, holde pilene samlet, som gjør at en gutt begynner å røyke hasj for å føle på ro, at en annen trener seg stor og sterk, en oldemor skrur av nyhetene når de blir for voldsomme, et samfunn ønsker å beholde en psykotisk drapsmann in under et tvangsregime og at vi alle sammen skyver vekk tanken på hvor lite kontroll vi egentlig har, og mest av alt over livet selv, hvor raskt det plutselig kan forandre seg, og døden inntreffe.

Et nytt grunnlag for selvfølelsen ble lagt. Jeg ble ikke motarbeidet av mitt eget sinn - kroppen var faktisk på min side - den jobbet for at jeg skulle komme styrket ut av dette, og så smått begynte jeg å stole på meg selv igjen. Landskapet mitt var forandret, og enda bedre: Jeg så veien ut, selv om den var lang.

Hvis man er skjerpet, men ikke nervøs, er det ikke uheldig at man av og til kan tenke på hva som kan skje. Folk har for lite bekymringer. Sånn som med terrorrisiko, det er et større problem at folk ikke er skjerpet lenge nok. Det er anstrengende å hele tiden være på tå hev, særlig når hver dag går uten hendelser - de fleste dager blir en bekreftelse på at det ikke skjer noe og vi blir sløve og uoppmerksomme.

Man blir ikke glup når det ikke er tid til å tenke. Hjernen gjør snarveier slik at man handler automatisk.

Rettstoksikologen forklarte at cannabis kan utløse psykotiske symptomer hos både friske og sårbare personer og at intensiteten og varigheten av psykosen spenner fra lette symptomer som varer minutter til timer, til mer alvorlige episoder over flere dager til over en uke. I tillegg påpekte hun i rapporten sin at cannabis kunne utløse en underliggende schizofreni og gjøre den sterkere og mer langvarig.

Jeg hadde vært her fire ganger nå, det samme tomme ansiktet, den samme skammen etterpå, men nå falt jeg bare ned på knærne. Jeg kjente ikke snøen, ikke kulda, bare nærværet. Vi var her alle, samlet om grava og endelig myknet ansiktet mitt opp, jeg kjente tårene varmt nedover kinnet.

En godt trent kropp som så svekkes, trenes raskere opp igjen enn en kropp som aldri har vært trent.

Du har to valg, fortalte han meg - skyve vekk og fortrenge, eller erkjenne og integrere hendelsen i livet ditt. Bare det siste virket å være forenlig med et godt liv, men aller først måtte jeg konfrontere frykten min.

De laget en film til det intervjuet, den ble senere nominert til en pris. Gutten jeg så overrasket meg. Pupillene som fortsatt var store og sorte av blodfortynnende så jeg i speilet hver dag, men sorgen i de øynene, forvirringen, skrekken og sjokket som fortsatt syntes - det hadde jeg ikke lagt merke til. Det var et helt åpent ansikt jeg kikket inn i. Et preget, fortsatt vettskremt ansikt. Det var bare jeg som så isen som lå der.