For å få barn må faren bedugge moren, eller noe i den duramitten der.
TIRIL, 7 ÅR
Jeg er blitt mer kritisk til beslutninger tatt høyt oppe i systemet, spesielt beslutninger som bærer preg av at en ikke har vært nede i organisasjonen og hentet nødvendig informasjon. Gjentatte opplevelser av dette påvirker ens egen motivasjon og gjør at du altfor ofte bare trekker på skuldrene. Man velger sine kriger med omhu.
Da jeg jobba som mest, ble det nesten en besettelse, jeg trodde jeg var uunnværlig. Jeg ville bli en politimann som utgjorde en forskjell, jeg ville bli best på det jeg dreiv med. I de tidligere årene jobba jeg i et miljø og en kultur der alle tenkte slik, og det prega valgene jeg gjorde.
Politiyrket er allsidig, det holder ikke bare å utøve skjønn, du må være en menneskekjenner, rett og slett en god psykolog. Og du må være synlig, til stede der det skjer, og mens du er der, må du snakke med folk, ikke bare til dem. På Nesodden snakka ordensmakta med alle, betjentene ble kjent med borgerne. Det medførte at innbyggerne følte seg trygge, de følte seg passa på. Det er jo litt av meningen med å ha politifolk i arbeid.
Du skal føle deg trygg. Politiet skal skape tillit.
Personligheten min er ikke tilpasset alltid å bli fortalt i detalj hva jeg skal gjøre og når. Hvis det i tillegg skjer på en nedlatende eller urettferdig måte, så stopper det opp inni meg.
Maktposisjoner i hierarkiske organisasjoner kan fort misbrukes, og hvis de som forvalter makten ikke er utstyrt med godt utviklede sosiale ferdigheter, kan mye gå veldig galt. Posisjon er som oftest umulig å utfordre, og feil person kan stelle i stand mye ubehag for dem som kun ønsker å gjøre en god jobb.
“Trees in your eyes ... Stars in your heart.”
På 1960- og 1970-tallet var Kabul en eksotisk og fordomsfri by - et sted hippiene reiste til. Der kunne de oppholde seg for en billig penge i uker og måneder, godt hjulpet av diverse hallusinerende stoffer, uten at noen stilte spørsmål.
Somme tider tar det et langt liv å få skikk på fortellinga.
Jo eldre du blir, jo mer virker det som om du bare trener på å dø, hver gang du sover.
Moren elsker en mann som elsker et sted som elsker en sport. Dette er en hockeyby, og man kan si mye om dem, men de er til å stole på. Man vet hva man kan vente seg hvis man bor her. Dag etter dag etter dag.
Oj!
Bjørnstad er et lite fillested inni skogen, med store drømmer om å få til elitelag i hockeysporten, en sport som er ekstra full av aggressivitet og vold.
Jeg er ikke filla interessert i hockey. Men denne boka fenger fra første øyeblikk, - jeg ble dratt inn i Bjørnstad og alt som skjer der, med hele meg.
Spennende og engasjerende, og fryktelig opprivende og vondt, om menneskers drømmer og håp og kamp for tilværelsen. Om samhold, vennskap og gruppepress. Om familier, om ungdommer og barn, alle er mennesker som Backman maler med pensler som er overbevisende virkelige, med sine gode og mindre gode sider.
Det er vanskelig å finne superlativer som dekker hans skrivestil ...
Fredrik Backman skriver bare bedre og bedre. Han skriver ikke mindre enn helt fantastisk godt!
Vanvittig godt!
Hat kan være en svært stimulerende følelse. Verden blir både lettere å forstå og mindre skrekkinnjagende hvis man deler opp alt i venner og fiender, vi og de andre, gode og onde. Den letteste måten å forene en gruppe på er ikke ved kjærlighet, for kjærlighet er vanskelig, den stiller krav. Hat er enkelt.
Så det første som skjer i en konflikt, er at vi velger side, for det er lettere enn å prøve å holde to tanker i hodet samtidig. Det andre som skjer, er at vi søker de faktaene som bekrefter det vi vil tro, det som er deiligst, det som lar livet gå videre som vanlig. Det tredje er at vi avhumaniserer fienden. Det er mange måter å gjøre det på, men ingen er lettere enn å ta fra henne navnet hennes.
Stolthet over et lag kan komme av forskjellige ting. Stolthet over et sted, eller over et fellesskap, eller bare en eneste person. Vi hengir oss til sporten like mye fordi den minner oss på at vi er små, som fordi den gjør oss større.
Et langt ekteskap er komplisert. Faktisk så komplisert at de fleste som har et, iblant stiller seg spørsmålet: "Fortsetter jeg å være gift fordi jeg er forelsket, eller fordi jeg bare ikke orker å la noen bli så godt kjent med meg igjen?"
Lenger sør er det vår, men Bjørnstad har visst bare to årstider. Vinteren er så selvsagt her at sommeren alltid synes å komme overraskende på alle. Ingen rekker å venne seg til sollyset de to-tre månedene det gis dem før det løftes fra dem på nytt, og resten av året føles det iblant som at man like godt kunne ha bodd under bakken.
Noe av det vanskeligste ved å bli gammel er å innrømme feil som det er for sent å rette opp. Det forferdeligste ved å ha makt over andre menneskers liv er at man noen ganger tar feil.
Det finnes et gammelt ordtak som sier at det er bedre å være heldig enn flink. Å ha riktig nettverk er tydeligvis bedre enn begge deler.
En vanskelig barndom gir ikke evig moralsk fritak for skyld -
Forskning viser at man kan være genetisk disponert for stoffmisbruk, men de som tror at avhengigheten deres er en sykdom, er mindre tilbøyelige til å motstå fristelsen.