Bokelskere.no

Kontrollen av kvinners seksuelle ærbarhet er helt sentral for familiens anseelse og oppfattes som et kollektivt anliggende. Ryktespredning fungerer dermed som en form for gruppekontroll av den enkelte unge kvinne og hennes familie.

Jeg mener det er på høy tid å ta spørsmål om tvangsekteskap og æresvold opp på en annen, mer robust og fryktløs måte. Vi kan ikke la de unge stå alene med sin frykt. Her må Norge som samfunn ta et felles løft. Vi må kunne si at æresvold er kvinneundertrykkende uten å bli kalt rasister. Det er ikke rasistisk å protestere mot æresdrap, misbruk og vold mot kvinner i minoritetssamfunn. Dersom vi bekymrer oss for å fornærme minoriteter ved å kritisere æresdrap, vold og undertrykkelse, er vi medvirkende til opprettholdelsen av vold, misbruk og restriksjoner i kvinners liv. Vår stillhet gir volden grunnlag for å vokse.

Det var den gang jeg var tyve år
og jeg var sprø.

Norge lot foreldrene mine komme hit som reelle flyktninger, ga dem tilgang til det meste uten å kreve noe tilbake. Noen burde fortalt at mine foreldre måtte endre seg og tilpasse seg den norske væremåten. De burde ha krevd det, ikke minst på grunn av oss barna.

Det å bli sveket er vanskelig å mestre. For i sviket ligger tap av tillit og illusjoner. Grunnleggende verdier som ærlighet og redelighet settes i spill, og når man blir sveket, kan man føle seg verdiløs, som om ingen lenger bryr seg. Noen beskriver svik som en kontrakt som brytes. Den ene parten blir sittende igjen med sorg, smerte og følelse av tap. Den andre går gjerne videre som om ingenting har hendt.

I usually say I hate Biology, but it's possible we just got off on the wrong foot. My teacher, Mrs. Brown, completely lives up to her name: she is addicted to self-tanner and Crest Whitestrips, and spends a lot of time talking about her favorite spots in the Caribbean instead of helping us prepare for the next day's lab. I think it's fair to say I'll be teaching myself about cell division, but I'm totally set if I need to plan a vacation to the Bahamas.

Det foregikk så mye raping og fising på rommene på Grand at det antakelig var et større problem for miljøet enn svevestøv fra dieselbiler.

Det bør være større takhøyde i politiet. Det må være plass til kreative sjeler som stiller spørsmål og som ikke godtar tradisjonelle løsninger for tradisjonens skyld. Vi trenger folk som tør å utfordre både systemet og lederne.

Tre år går ikke fort. Tre år er veldig lenge. Hele videregående føles som venting. Norsk, engelsk, matte, naturfag, samfunnsfag. Fag som gjentar seg, som de har gjort i ti år, hele tida føler jeg at jeg har hørt det læreren snakker om et annet sted, en eller annen gang, men husker det ikke godt nok til å si det hundre prosent sikkert, så jeg må liksom følge litt med likevel.

De fortsatte likevel å snakke om den familien. Med problemer. De som ikke lenger hadde en mann, bare et spedbarn og et skolebarn og en mor. Med en sykdom som moren min uttalte gebrokkent, og som det tok flere år før jeg skjønte hva var. «Dipirisjån», fulgt av et sukkende «ya Allah».

Men jeg gadd ikke si noe ass. Helt ærlig, jeg var sånn ass, det her er bedre enn norsk 1. Norsk 1 er vanskelig. Norsk 2, jeg kan slappe av. Fett liksom.

Jeg kan norsk da, jeg skjønner liksom nesten all norsk dem sier til meg. Jeg bare loker litt med orda. Det er ikke det som er problemen. Norsk 2 liksom. Det var bare svartinger der og fucka opplegg. En gang, jeg sverger, vi brukte sånn tre måneder på å snakke om hva gjorde du på sommerferien. Helt skada greier.

Ingen vil henge med problembarnet.
Ikke engang Frelsesarmeen, som sto på senteret med gitarer og sang om Jesus hver lørdag. De er borte nå.

Det er ikke sånn det skal være. Jeg mener, det kan ikke være det? Det gjør noe med folk, jeg er helt sikker på det. Noen her, de er så harde. Som om de er pressa så tett sammen at de har blitt til stein. Mens mange liksom bare lar alt gå. Rett frem, samme hva de støter på. De går på jobb eller på skolen uten å bry seg. Sånne som Andersen i fjerde eller Mahmoud i femte. De går hjem til familien sin og leser Aftenposten som ligger på døra, eller ser på Dagsrevyen eller på parabolen, banner sikkert litt inni seg over det de ser, men når de går til sengs, er ingenting av det de så, med dem inn i natta.

Noen ganger skulle jeg ønske jeg var dem. Eller de som er harde. Jeg vet ikke. Jeg er mer en som smuldrer opp.

Politiets oppgave er å forebygge at alvorlige kriminelle handlinger rammer publikum. Hvis det derimot skjer, skal vi ha gjort alt som er mulig for å oppklare og iretteføre handlingen. Jeg mener derfor at vi til enhver tid må sitte på oppdatert informasjon om alle relevante miljøer som kan påføre publikum, samfunnet og politiet store utfordringer. I klartekst innebærer det breddeetterretning, gode kriminalanalyser og det å alltid fokusere på strategiendringer - det må være endringsvilje i egen organisasjon.
Politiet har ikke råd til å bli en stillesittende aktør. De siste årene har jeg observert en mer avventende strategi og holdning. Det liker jeg dårlig.

Jeg mente at nok var nok. De mest slitne gatetraverne er våre mest sårbare samfunnsmedlemmer, det bør være et helsemessig tilbud til dem. Ingen er tjent med at politiet raserer det vesle livet de har og gjør hverdagen ekstra vanskelig. Jeg ville at Oslo-politiet skulle heve blikket og angripe omsettere og importører og fokusere på å beslaglegge større kvanta - før stoffet traff gatene.

Plutselig våkner man en morgen og har fått grått hår. Man hopper ut av sengen og stirrer inn i speilet, men det nytter ikke å rope om hjelp.
ELLA, 6 ÅR

I gamle dager giftet de seg med folk de ikke kjente. Med vilje ...!
TOBIAS, 6 ÅR