Bokelskere.no

En samling essays. Liker stilen og estusiasmen over Gaétan Soucys Den lille piken som elsket fyrstikker, for det er en bok jeg også er svært begeistret for. Essayene jeg likte bedre enn de andre essayene, var Pynt dere! (jeg er skikkelig enig, det er forbudt å gå med joggebukser i vårt hjem) og Jorda er flat. Etter å ha lest Pynt dere! måtte jeg forresten se litt på musikkvideoen til Gwen Stefanis '4 In The Morning'.

En komedie fra den franske klassissmen. En liten stund der lurte jeg på om den hadde gått over til tragedie, da Tartuffe fikk Orgon til å jage sin familie fra hus og hjem; før en ridende politimann kom inn som en annen ex deus machina med beskjed fra kongen om at Tartuffe var en svindler.

The Road to Los Angeles handler om fandenivoldske Arturo Bandini som bor sammen sin mor og sin katolske søster. Faren deres er død og Arturo må derfor brødfø familien sin gjennom å jobbe på et fiskemottak mens søsteren hans går på en dyr, katolsk privatskole og rett og slett er ei bortskjemt drittunge, som ikke bare Arturo Bandini irriterer seg over, men også jeg. Fy faen for noen late jævler mora og søsteren er, henger bare hjemme og kjefter på Arturo hver gang han får sparken fra en jobb. Skaff dere en jobb sjæl!

Og samtidig som Arturo jobber på fieksmottaket, går han rundt og siterer Nietszche og sier at han er en forfatter og heller nedpå med whisky ikke fordi han liker whisky, men fordi det sømmer seg for en forfatter å drikke whisky. Dessuten snakker han også til alle damene i pornobladet sitt inni klesskapet, men det er før søstera hans tar klesskapet til klærne sine.

J.D. Salingers The Catcher in the Rye dukket flere ganger opp i hodet mitt da jeg leste The Road to Los Angeles, som jeg så på som en hakket grovere versjon. The Road to Los Angeles ble med meg fra biblioteket fordi: 1) tittelen fenget meg, 2) jeg visste jeg måtte lese John Fante of 3) jeg digget coveret. Egentlig var jo planen slik at når jeg først skulle lese John Fante, så skulle jeg lese Ask the Dust. Men det er for sent nå. Ikke at jeg The Road to Los Angeles skremte meg bort fra å lese Ask the Dust i fremtiden, det var bare en digresjon om mine leseplaner.

I denne boka har Francesca Lia Block skrevet sin tvist av kjente eventyr. Ofte måtte jeg tenke meg om en liten stund før jeg skjønte hvilke eventyr hun hadde gjort sin vri på, det var sjeldent opplagt (kanskje med unntak av Snow); én av novellene skjønte jeg aldri hvis eventyr det var basert på. Novellene jeg likte best var Snow og Rose, sistnevnte minte meg om Blocks Violet & Claire, uten at det gjorde noe. Jeg synes boka var nydelig og kommer til å lese novellene om og om igjen, akkurat som med novellesamlingen Girl Godesses #9. Utdrag fra The Rose and the Beast kan du lese her.

Lucille er en tegneserieroman om ei jente med spiseforstyrrelser og en gutt som er like lost; de bor på den franske landsbygda, ved kysten, blant fiskere, blant fattigdom og arbeidsløshet. Sammen rømmer de sin vei med toget, til Italia, og tror at alt skal bli så mye bedre av det. I Italia innlosjerer de seg hos en familie og får seg jobber på en gård. Her er et utdrag:

Lucille: Vladimir, it's the owner! She wants us to come eat! Vladimir: Well, sure. Of course. We paid for meals! Lucille: But don't you see! I can't! Did you see how fat she was? Her food has to be loaded with calories! Vladimir: Just eat however much you want. No one's forcing you to clean your plate. Lucille: But she'll be offended! Cooking must be her whole life! She's a mom... and Italian mom, get it?

Å, Lucille, hvorfor dro du til Italia av alle steder?

Hva angår resten av romanen er den en tragedie fra ende til annen. Fæl og trist, nesten på grensen til at det blir for mye. (Men forsatt bare nesten, altså, det funker, og slutten?, slutten, den er jævla bra.)

Sår roman om å være ung og ha sitt første kjæresteforhold. Av og til da jeg leste boka tenkte jeg på det intense kjæresteparet i Geir Gulliksens Forenkling, når Amalie sier til Aksel at de burde treffe flere mennesker og han ikke forstår hvordan hun kan ønske det. Han vil jo bare dra til Seychellene og være de to, selvforsynte, hvorfor skal de trenge noen andre? Det var jo tilogmed hun som foreslo det først. Siste kapittel får meg til å tenke på en annen bok, Carl Frode Tillers Innsirkling (eller Innsirkling 2). Ikke forlat meg er vond å lese og jeg skifter hele tiden mellom å føle med Aksel og å tenke skjerp deg, ikke være så hjelpeløs. Eller det går over, du er ikke tenåring for alltid.

Her samles flere av diktsamlingene til Bukowski, samlinger fra 1955 til 1973. Mockingbird Wish Me Luck fra 1972 er ikke en av disse, den ble gjenutgitt som egen bok på samme tid som Burning in Water Drowning in Flame som jeg nå har lest. Forståelig, for Mockingbird Wish Me Luck er så mye bedre enn alle disse andre diktene i Burning in Water Drowning in Flame, den trenger å stå alene, men jeg leste likevel noen perler, noen dikt som var bedre enn de andre, som f.eks. 'a literary romance', 'the talkers', 'yes yes' og 'tougher than corned beef hash -.'

Du har sagt det meste som er å si om "Det dyrebare", Rose-Marie.
Linn Ullmann formidler ensomhet, følelser, sårbare temaer og vanskelige familierelasjoner på en mesterlig måte.
Jeg har i motsetning til deg lest alle Linn Ullmanns tidligere bøker unntatt "Nåde". Jeg syns hun skriver fantastisk bra. Glad for å se at flere setter pris på bøkene hennes. Skrivestilen hennes minner meg litt om Siri Hustvedts. Det er noe med det å gjøre personene i boka meget overbevisende realistiske.

Jeg tror faktisk at det var meningen at alle overdrivelsene i denne boka nettopp skulle være hinsides all logikk og sannsynlighet. Og da får man vel bare ta det som de fantasifulle og overdrevne rundkastene og vanvittige saltomortalene de jo er...

Ideen var god og utgangspunktet var godt, men det tok jo litt av etter hvert kan man nok trygt si... Derfor blir den jo også omdiskutert.
Jeg tok den som en grei avkobling fra andre mer seriøse sysler, og det er jo nettopp en avkobling dette er. En masse sprøyt koblet sammen med historiske begivenheter og historiske personer, så totalt overdrevent at man må riste på hodet og lure på hva som rører seg oppi knollen på Jonas Jonasson.
Jeg likte best å lese den svenske originalutgaven; det funket bedre enn den norske oversettelsen.

Jeg leser bokblogger, både seriøse og de mindre seriøse, og så leser jeg The Paris Review og Vinduet, jeg liker spesielt portrettene i Vinduet, der oppdager jeg ofte nye forfattere å like. Jeg abbonnerte en stund på Vagant, men tekstene deres ble for akademiske for meg (selv om jeg faktisk studerer litteratur selv). Vinduet flettes mer sammen med popkultur og er mye mer down-to-earth, det liker jeg. Klassekampens Bokmagasinet hver lørdag digger jeg også. Vi var abbonementer av Klassekampen en studn før vi flyttet og glemte å bestille nytt, så jeg kjøper det bare i løssalg av og til nå, siden vi snart skal flytte igjen gidder jeg ikke fikse nytt abonnement, men når nytt bosted er i boks, skal jeg igjen få Bokmagasinet i postkassa hver lørdag.

Takk for at du minner meg om denne boka!
Jo, den var spennende, muligens litt oppkonstruert. Men den er grei nok som krim/spenning som avkobling mellom andre bøker.
For meg så er krim/spenning/thrillere god avkobling. Jeg er glad for at jeg ikke lever i slike innfløkte plott i virkeligheten. Da hadde sikkert ikke det å lese bøker som dette fristet i det hele tatt.
Det er jo en stund siden jeg leste den ut nå. Har lest en del bøker siden jeg ble ferdig med den, men så nå at jeg hadde glemt å legge inn lesedato på denne.

Jeg ble jo litt nysgjerrig på Johan Theorin, og gikk rett over på "Blodleie", som også var helt grei som spenning og fikk en opplevelse av Ølands natur og landskap, hvor jeg aldri har vært.
Jeg har igjen å lese "Nattefokk". Og da har jeg jo sikkert tatt for meg bøkene hans i gal rekkefølge, men jeg tror ikke det har den helt store betydningen i dette tilfellet.

En grei liten krimbok om et middelaldrende par som er lei av hverandre, og hver for seg planlegger å ta livet av den andre. Det ender med at begge får som fortjent. Plottet er kanskje litt sånn Roald Dahlsk, slik han utformet sine kortkrim-noveller, men Roald Dahl er etter min mening bedre til dette!

"Det perfekte mord" er ikke den beste boka Peter James har skrevet; han er suveren i Levende begravet, og Død manns fotspor er også en spennende krim fra denne mannen.

Den nyeste boka hans, Død i morgen er på hele 636 sider, og jeg håper på mange spennende øyeblikk når jeg går løs på den.

Jeg kunne tenke meg en type som Josh Hartnett som Grant (han er dessuten yngre enn Matt Damon, som også var et godt forslag), - kanskje selveste Meryl Streep som Elizabeth, men som Victoria tror jeg kanskje det hadde vært best om de kunne leite godt og kunne finne ei jente som er ny og ukjent og som ville være som en uslepen diamant...
Hvis du har sett Josh Hartnett i Crazy in Love, så vil du forstå hvorfor jeg gjerne vil ha ham i rollen som Grant. Både Grant og Victoria er sjeler som på en måte ikke passer sammen med noen andre enn hverandre. Og den annerledes-rollen Josh spiller i Crazy in Love, er suveren.

Og ja, du har rett; det står faktisk bakpå boka at filmrettighetene er kjøpt av 20th Century Fox. Jeg har ikke lest ordentlig bakpå, for jeg ble jo helt fortapt i boka med det samme jeg åpnet den!
Men det spørs jo om filmselskapet vil ta hensyn til våre ønsker om skuespillere, da!