Dette samfunnet er helsprøtt. Det rapper tiden fra folk, det eneste hvert menneske fremdeles er i besittelse av som det ikke er satt en pris på. Akkurat som det er helt normalt å ofre sine beste år på økonomiens alter. Hva har vi igjen til slutt, da? Alderdommen, noen mer eller mindre gode år med gebiss og bleier! Kom ikke og fortell meg at det ikke er noe som ikke stemmer!
Man skal leve livet, som man danser en dans.
Enig i at mye av dette ble veldig forutsigbart.
Ikke den helt store leseopplevelsen syns jeg, men grei nok som ferielektyre.
Lettfordøyd.
Jeg kan ikke få sagt det bedre, Brit!
Jeg er hundreogti prosent enig i dette du skriver her!
Krimbøker skal gi oss både frysninger og grøss i massevis. Hva hadde Stieg Larssons bøker vært uten Lisbeth Salander og hennes verden? Jeg klarer ikke helt å se det for meg...
Ei krimbok skal helst være slik at vi (som du også påpeker) blir hensatt til en helt annen og fiktiv verden der absolutt alt kan skje, at vi har problemer med å legge den fra oss, gir blanke blaffen i alt annet mens vi holder på å lese oss gjennom de råspennende og bloddryppende sidene, mens nervene dirrer og håret reiser seg på hodet...
Det er en følelse av pur, herlig forløsende renselse i å ha vært dypt inne i en slik verden!
Ja, men det må du jo få lov til å synes!
Kanskje visse menn bør ta en figur som Lisbeth Salander til etterretning? De kan jo risikere at jentene/kvinnene de bruker vold mot og utøver sin makt på, en vakker dag finner ut at de virkelig skal ta igjen så det monner...
Nei, jeg tror da det er flere her som ikke likte henne helt.
Det er helt klart at Lisbeth Salander er drøy; hun er jo uovervinnelig!
Det er vel det som er et av de viktige poengene i disse bøkene til Stieg Larsson.
Uansett hvor dårlig hun blir behandlet av dårlige og samvittighetsløse menn, så reiser hun seg, har sin egen hevnagenda og gjennomfører den.
Hvorfor er det ingen som reagerer slik som du gjør nå, på den temmelig usle måten enkelte menn behandler kvinner (både i virkeligheten og i bøker)?
Du syns helt sikkert ikke at det er ok at menn voldtar og mishandler oss jenter? Dette er jo noe som skjer hele tida, og det er også et tema som stadig går igjen i bøker, ofte både voldsomt, drastisk og sterkt (overdrevet?).
I denne boka får vel disse mennene som fortjent...?
Kanskje Lisbeth til og med kan være med på å hjelpe noen jenter til å reise seg mot sin overgriper, slik at mishandlingen får en slutt?
Jeg mener fortsatt at denne trilogien er godt skrevet, er spennende og har masse driv.
There's a certain Slant of light,
Winter Afternoons –
That oppresses, like the Heft
Of Cathedral Tunes –
Heavenly Hurt, it gives us –
We can find no scar,
But internal difference,
Where the Meanings, are –
None may teach it – Any –
'Tis the Seal Despair –
An imperial affliction
Sent us of the Air –
When it comes, the Landscape listens –
Shadows – hold their breath –
When it goes, 'tis like the Distance
On the look of Death –
Ja, enig med deg. "Levende begravet" slukte jeg for flere år siden. Skikkelig nervepirrende!
"Død i morgen" behandler flere alvorlige temaer:
Menneskesmugling, prostitusjon/hallikvirksomhet, organsalg (organdonering, både frivillig og temmelig ufrivillig sådanne) og inneholder selvsagt nok vold, mord og samvittighetsløse individer til å gi deg frysninger i dagevis.
Had I the heavens' embroidered cloths,
Enwrought with golden and silver light,
The blue and the dim and the dark cloths
Of night and light and the half-light,
I would spread the cloths under your feet:
But I, being poor, have only my dreams;
I have spread my dreams under your feet;
Tread softly because you tread on my dreams.
Hvad ei med Ord kan nævnes
I det rigeste Sprog,
Det Uudsigelige,
Skal Digtet røbe dog.
Af Sprogets strenge Bygning,
Af Tankeformers Baand,
Stiger en frigjort Tanke,
Og den er Digtets Aand.
Nettopp slik, og det kan være umåtelig godt av og til. ;)
Jeg ser kritikken din og kjenner meg igjen. Boka er litt tam i språket. Men for meg lever karakterene i den sitt eget liv, og de gir på egen hånd nok brunst og farge til fortellingen til at jeg kan gjøre annet enn å rives med. Ja, da har De tre musketerer troverdighet likevel; romanen har en verden jeg kan leve meg inn i. Det er ennå for kort tid siden jeg leste boka til at jeg har hatt sjansen til å lese den enda en gang, men jeg ser for meg at jeg kommer til å bla i den i ledige stunder, ja, at den kanskje endog får en plass på hytta!
Min venn! Kjære deg som vil lese mitt verk,
Befri deg nå ført fra fordømmende tanker.
Bli ikke forarget og opprørt, for merk
At innholdet gir hverken pest eller sjanker,
Om enn her kan finnes en rekke skavanker.
Men lær deg å le, det er alt jeg begjærer,
For når jeg nå ser all den sorg som fortærer
All verden omkring meg, da snur jeg meg vekk
Og skriver om latter og ikke misèrer,
For skratten er menneskets særegne trekk.
Jeg er redd jeg ikke kan si meg enig. Troverdighet er riktignok ikke til stede i De tre musketerer, den er jo mer et eventyr enn en historisk roman, men det er sjeldent jeg har møtt på et like sjarmerende og karakteristisk persongalleri som i denne boka, og like store motsetninger mellom dem, og dét blandet med at jeg fortsatt har barndommens svermeriske og lille sverdkjemper et sted inni meg gjorde at jeg hadde vanskelig med å forlate Dumas' verden før jeg hadde nådd siste side.
For å bla frem det kyniske svaret: hvis bøker ikke fantes ville jeg ikke ha brydd meg om det, siden det jo er bøker som gjør meg sulten på bøker. Men jeg ville nok ha vært en enklere fyr, og livet ville ha vært enklere, og på samme vis som at jeg ikke ville ha brydd meg om bøker ville jeg vel heller ikke ha brydd meg om noe særlig annet. Hvis alle bøker plutselig hadde forsvunnet ville jeg nok - foruten å være frarøvet et levebrød - ha sturet, hatt vanskelig med å spise, telt dagene, sittet vemodig på trammen og lengtet en god del mer enn jeg ville hatt godt av.
Jeg har ikke lest noe av Tom Wolfe ennå, men på din varme anbefaling er En helstøpt mann lagt til på ønskelisten!
Navnet som jeg nu vil tagelyder av henfarne dage:
Bækken der het Veya,
O eya, raabte: Følg du mig
gjennom al galej.
Lad det syne sig: Herman vil den vey.
Dette navn er lavet,
indgravet, med dobbelt-W skrevet og stavet.
Neither of the two people in the room paid any attention to the way I came in, although only one of them was dead.
Det er notert!
Nei, bare at den neste skal komme i løpet av høsten.