Bokelskere.no

Sjokolade kan ikke prises høyt nok. Trikset er å spise den før den smelter og setter seg på fingrene. Og det er jo ikke vanskelig når sjokoladen er god!

Brente skygger handler om Hiroko som opplever atombomben i Nagsaki og som deretter drar til India og opplever opptøyene mellom hinduene og muslimene der og delingen av India/Pakistan. Mye senere, som gammel dame, opplever hun 9/11 i New York. Jeg tenker bare: eh, yeah right at noen har opplevd alle disse tre tingene. På en annen side er dette fiksjon, så why not, og som underholdning liker jeg denne boka. Den er underholdende, men jeg stiller meg ikke enig bak alle terningbildene på omslaget som viser femmere og seksere, så spennende er den ikke, ei heller noe særlig smart. Ikke at den er dum, men den kunne vært noe mer. Jeg følte jeg hadde hørt historien før, delvis f.eks. i dokumentaren The Road to Guatanamo, om britene som drar til Pakistan fordi han ene skal gifte seg med en pakistansk kvinne, men som ender opp med at de blir tatt til fange av den amerikanske hæren og sendt til Guatanamo som terrormistenkte. Og der satt de i to år uten lov og dom. Sykt. Noe lignende skjer i Brente skygger, men det føles ikke sterkt. Jeg tenker liksom ikke noe mer på det. Jaja, tenker jeg. Kanskje er det verden som har gjort meg kald siden jeg så The Road to Guatanamo for mange år siden. Eller kanskje boka ikke stikker dypt nok? Det er nok litt av begge deler, men mest sistnevnte, tror jeg.

Jeg skjønner heller ikke helt greia med Hiroko. Romanen handler om flere mennesker enn henne, bl.a. tyske Ilse, som tok navnet Elizabeth etter andre verdenskrig og etter å ha flyktet fra Tyskland (ja, også dén delen av verdenshistorien er med), som gjør brite av seg, før hun igjen bytter navn tilbake til Ilse etter at også Storbrittannia viser sin dumme side. Eller fordi hun finner ut av at hun vil skille seg fra James? Han er selvsagt sykt engelsk og kolonialistisk av seg, det finnes ikke noe mer i ham. Det er nok fordi vi lesere skal skjønne fort hvorfor Elizabeth vil skille seg fra ham. Han er ikke noe mer enn grunnene til at Elizabeth ikke vil leve med ham lenger. Det er grunt.

En annen som bytter navn er Elizabeth og James' sønn Henry. Han bytter navn til Harry når han gjør amerikaner av seg. (Hallo, har han aldri hørt om den amerikanske forfatteren Henry James?) Det må kanskje til hvis man skal få jobb i CSI. Neida, jeg vet ikke.

La oss komme oss tilbake fra digresjonen: Hiroko, det var hun jeg skulle snakke om. Romanen og alt som hender følger hennes liv, fra når hun som 21-åring opplever atombomben og at hennes europeiske forlovede dør, til hun blir 88 år og kjører rundt i NYC og snakker med de illegale innvandrerdrosjesjåførene. Man skulle dermed tro at man ble godt kjent med Hiroko, men jeg føler ikke jeg blir det. Jeg kjenner henne fortsatt ikke når romanen tar slutt. Hvem er hun? Det kommer noen forsøk på å beskrive hvordan hun savner sitt tapte barndomshjem og hva hun tenker om ektemannen sin, men jeg tror ikke noe på det. Det er grunt, ikke noe, sier meg ingenting. Ingenting om hvordan det er å miste hele familien sin i krig. På slutten der kommer det riktignok noen refleksjoner over hvor dumt det er å dømme muslimer som terrorister bare fordi de er muslimer, hvor Hiroko sier til den unge ingeniøren Kim Burton som definitivt ikke er med i Architects & Engineers for 9/11Truth: "Skal jeg se på deg og se Harry Truman?" Men det er grunt altså. Og derfor blir Brente skygger bare en underholdningsroman, ikke noe mer.

http://kathleen-bean.blogspot.com

Ja, det syns jeg sannelig at du må se å få gjort noe med, Brit!

Det er virkelig synd hvis den ikke er å få tak i lenger.
Men hvis vi er flere som lager etterspørsel etter den, så kanskje kommer den på markedet igjen?

Ja, ikke sant; det er en herlig film, som er både morsom og spennende, med et varmt og nydelig far-sønn-forhold i Jeremy Irons og hans sønns skikkelser, og som nok også er laget i Roald Dahls ånd.

Barn fortjener foreldre med gnist og oppfinnsomhet!

Dette er en film som også godt kan sees flere ganger, både av barn og voksne!

Ikke bare barnebok dette! Denne boka har en herlig humor og kan godt leses flere ganger i løpet av livet.

De fleste av Roald Dahl sine bøker er helt fantastisk morsomme og er lesbare for barn i absolutt alle aldre!

Vilgot er på vei til en venn som barn. Han vil ikke være hjemme, hjemme er som en hule under jorden; kaldt og trist, vått, borte fra overflaten; men han kan ikke gå til Magne, ikke til Simen, ikke til Greven (som ikke er en greve, ei heller han som tente på stavkirkene, men en gårdsbruker som er trist på grunnn av sin tapte kjærlighet). Samtidig leser vi om Vilgot som er voksen, Vilgot som er voksen og befinner seg i gamle trakter, han har kanskje alltid vært der, men det er nå når vi møter ham at han ser tilbake på alt, på fortiden, eller kanskje han har vært der hele tiden og tenkt på fortiden hver dag siden han var barn, på Adelaide, på Siv, på butikken til Arnesen? På gården har Vilgot i hvertfall en elefant. Batir. Han har den fra et omreisende sirukus, han har den i låven, det var ikke meningen, men elefantpasseren Aleksej stakk av til Russland, hjem til Russland, etterlot seg en elefant og en haug med tomme vodkaflasker. Jeg forstår aldri helt dette med elefanten. Jeg forstår ikke hvordan elefanten kommer inn i bilde, men jeg forstår hvorfor den forsvinner ut av bildet, men kan jeg forstå B, egentlig, når jeg ikke forstår A?

På vei til en venn er en kort roman, men sier mye; det er en oppvekstroman, på en måte, jeg har lest at mange mener det, jeg ville kanskje ikke brukt akkurat dét ordet, selv om joda, boka handler om Vilgot som barn og hva det som hendte da har formet ham til slik han er som voksen, ja, dét er så visst, men den er ikke nostalgisk, det er ingenting Beatles over den, men jeg må innrømme at jeg tenkte litt på Skyskraperengler, men mest fordi Vilgot befinner seg i de samme omgivelser, i et nabolag fullt av blokker utenfor Oslo, eller utkanten av Oslo da, ved Tårnbygget hvor Trygve Lie bodde i toppetasjen, som faren til Magne er venner med (i følge Magne), Trygve Lie som skjøt Hitler i foten (i følge Magne).

Men ikke tro at det er en morsom bok, den er ikke morsom, den er trist, først og fremst, trist og sår. I 2002 vant den Brageprisen for beste skjønnlitterære bok for voksne, og det er forståelig. Selv er jeg glad for at jeg gav Niels Fredrik Dahl en ny sjanse, etter å ha lest en av diktsamligene hans i januar og ikke tenkt at den var noe tess. Jeg skal definitivt lese mer av Niels Fredrik Dahl.

Ja, helt klart! :)
Jeg tror ikke det finnes noen familier som er fullstendig fullkomne og perfekte på alle måter. (Og hva betyr det egentlig å være fullkommen og perfekt? Det kan man vel diskutere opp og nedad alle vegger...)