Bokelskere.no

Fin liste! Jeg slenger raskt ut et par personlige favoritter, men jeg vet ikke om de alle er gode adapsjoner, bare at de er glimrende filmer med bøker som grunnlag. Godards Le mépris som er basert på en roman av Alberto Moravia (har den i bokhylla, men har dessverre ikke lest den ennå); Journal d'un curé de campagne av Bresson, basert på en roman av samme navn; David Leans adapsjon av Pasternaks Doctor Zhivago; Ridley Scotts The Duellists som er basert på Conrads flotte The Point of Honor; Viscontis adapsjon av Giuseppe Tomasi di Lampedusas store roman; Robert Altmans adapsjon av Raymond Chandlers The Long Goodbye; og til slutt, The Man Who Would Be King av John Huston som er basert på en historie/novelle av Kipling. Jeg tror forresten Hitchcock skal ha laget en adapsjon av en roman eller novelle av Steinbeck, tror den heter Lifeboat.

Ja, da kan det jo bli interessant hvis du kanskje kan komme med en kommentar om Gudenes fall når du har fått lest den?
Etter hva jeg har fått med meg om denne boka til nå (og det er fint lite, bortsett fra alle skrivefeilene), så tror jeg ikke at dette er en bok for meg.

Ja, boka om Waris Dirie gjør så absolutt inntrykk. Den er også illustrert med bilder fra Waris Diries liv. Altfor mange jenter i bl.a. Somalia, overlever ikke den grusomme praksisen med omskjæring/kjønnslemlestelse når de skal "innvies" til å bli kvinner. Og de som overlever er skamfert for livet.
Flott at du nevner at Ørkenblomsten er blitt filmet! Jeg skal definitivt sørge for å få med meg filmen.

Brutalt, mørkt og gruoppvekkende er nettopp ordene.

Selv om dette er fiksjon fra ende til annen, så vet vi jo at det finnes slike brutale og gruoppvekkende miljøer, med slike kalde, sadistiske mennesker, som bruker og utnytter småjenter og ungjenter etter sine egne lyster og sitt eget forgodtbefinnende. - Og det er virkelig skremmende!

Det som er så herlig med Krystallslottet og Ville hester, er at Jeannette Walls forteller så lekende lett og levende og rett fram, uten sentimentalitet, selvmedlidenhet eller fordømmelse. Og det er riktig, hun har også en herlig besk humor!
Jeg kommer nok til å sikre meg de fremtidige bøkene fra denne forfatteren også.

Ja, jeg er enig.
I denne boka får vi mye av forhistorien til det som Krystallslottet handler om, og jeg følte at jeg fikk en større forståelse av alt som skjedde i den første boka ved å lese denne.
Begge bøkene er interessante og høyst lesverdige!

Ja, du beskriver nettopp det som man føler når man leser denne boka. Dette er sterk kost, som ingen barn skulle behøve å oppleve av sine nærmeste. Og jeg også setter et spørsmålstegn ved morens rolle oppi det hele. Selv om moren var mye syk og lå der slått ut av piller, så må hun jo ha merket at to av barna har blitt utnyttet av faren over så mange år. Det blir umulig å tro på at hun ikke hadde den minste anelse om hva som foregikk. Det er så grusomt vondt å tenke på at for noen er fasaden utad viktigere enn hvordan barna har det.
Intervjuet med henne gjorde også et sterkt inntrykk.
Det er flott at Sigrid Beate har orket å fortelle sin historie. Kanskje kan det hjelpe andre som har opplevd det samme.

Ja, den er heller ikke så dum...
Håper du får sansen for bøkene hans!
:)

Jeg tror vi er mange som er fan av John Irving!
Den gangen (1979) jeg ble kjent med ham, var det Garps bok jeg leste, og jeg ble helt fortapt i Garps verden.
Siden har jeg lest hver eneste bok han har utgitt, og har ventet utålmodig på hver eneste utgivelse.
Om du får sansen for skrivestilen hans, så blir du hekta!
Ser at flere av bøkene hans er nevnt her. Les bøkene og lev deg inn i det Irvinske univers!
Han kan virke vidløftig og av og til litt tung for de som vil ha korte setninger og telegramstil. Men alt han skriver, alle detaljer og beskrivelser har en mening og betyr noe for handlingen i bøkene hans.
Filmene som bygger på bøkene er det lurt å se etter at bøkene er lest, for i en film får du aldri plass til hele boka.
Lykke til!

Nei, overfladisk er den vel ikke. Men det er et vanskelig tema å skrive om, særlig for en som opplever å ha masse skyldfølelse, skam og mange vonde minner fra barndom og oppvekst.
Sorgen og smerten over å leve videre med det hun kanskje kan ha gjort, kommer også fram i boka. På den måten kommer hun til å sone resten av sitt liv for det som skjedde, selv om fengselssoninga er unnagjort.
Hun setter også et spørsmålstegn ved behandlinga (eller mangel på behandling) som mange får mens de sitter i fengsel. At fengsler ofte er rene "utdannelsesanstalter" for fortsatt kriminell virksomhet, og gjerne frister mange til å bruke narkotika (som det tydeligvis ikke er vanskelig å få tak i der heller), kan virke skremmende på mennesker som ikke ønsker å havne i disse miljøene.

Ja, jeg er forsåvidt enig i at det kunne ha vært skrevet en hel masse om både Axel Jensen og Leonard Cohen. De kunne godt ha fått flere tykke og utdypende biografier begge to!
Marianne Ihlen derimot, visste jeg lite om før jeg leste denne boka, og jeg ble som nevnt betatt av denne kjærlighetshistorien og det livet de levde sammen på Hydra.

Boka er luftig på den måten at den ikke er tettskrevet. Det er forholdsvis stor skrift og god linjeavstand, mye luft mellom og rundt avsnittene.
Den er også illustrert med bilder fra forfatterens liv. Jeg mener at boka derfor er svært lettlest, til tross for sitt dystre og alvorlige innhold.

Ei bok om et svært alvorlig tema: incest, og det å vokse opp i en familie med misbruk og omsorgssvikt.
Sigrid Beate Edvardsen ble dømt og hun sonet for å ha drept sin far. Her skriver hun om hva som skjedde, og det hun ikke husker skjedde, da faren ble funnet med et dødelig knivstikk i halsen.
Boka er "luftig" skrevet, og ble lest ut på en halv dag.

Ja, så forskjellig kan det føles!
Nå er det en stund siden jeg leste denne boka. Men jeg husker godt hvor interessant det var å lese om dette forholdet, sett fra Mariannes perspektiv. Jeg er også et Leonard Cohen-fan, men mye av denne tida som Marianne beskriver, er på en tid da han ennå ikke er blitt så veldig kjent eller berømt. Han er i startgropa av sin karriere. Axel var jo heller ikke blitt så kjent i sitt forfatterskap på den tida det her fortelles om.
Det boka handler om er vel mest om kjærlighetshistorien mellom Marianne og Leonard, hvordan de møttes og den tida de hadde sammen.
Syns du at boka var overfladisk? - Tja, kanskje litt, hvis du tenker på at Marianne ikke bretter ut absolutt alt som hadde med privatlivet deres å gjøre. Jeg skjønner godt at det finnes private ting i denne historien som ikke kommer med i boka. Alle har rett til å beholde deler av sin historie for seg selv.

For tre dollar kjøpte jeg Lorrie Moores novellesamling Birds of America. Det var i et antikvariat i New Orleans i vinter. Boka fulgte med meg gjennom Texas (vet dere at Texas er større enn Tyskland, Storbritannia, Nederland og Belgia til sammen?) og New Mexico, og da vi var kommet til Phoenix, Arizona var jeg så frelst at jeg gikk rett inn på Barnes & Nobles og kjøpte meg A Gate at the Stairs. (Og så glemte jeg at jeg hadde kjøpt den, så mannen i butikken måtte løpe etter meg ut i ørkenkvelden.)

Nå er det juni og jeg har ikke lest den før nå. Kanskje var jeg redd for å bli lei. Muligens. Kanskje var jeg redd for at Lorrie Moore ikke skulle være like bra som romanforfatter og bli skuffet. Jeg hadde jo bare lest novellene hennes. Muligens. Men nå har jeg lest den og jeg skjønner ikke hva jeg var redd for. A Gate at the Stairs er så BRA. Men jeg vet ikke helt hvorfor jeg synes den er bra. Jeg klarer ikke å peke på hva som gjør den så bra. Alltid når jeg virkelig elsker en bok er det fordi den sier noe om livet, noe ekte; at den har fanget noe av livet og klart å putte det ned i en tekst, gjort det om til litteratur. Det gjør også A Gate at the Stairs. Men jeg klarer ikke å forklare hvorfor den gjør det. At hovedpersonen i boka er ei jente bare et par år yngre enn meg, er ikke nok å si. At jeg kanskje identifiserer meg med henne er ikke nok å si. Jeg gjør det, men det er ikke bare dét som kan være grunnen. For de fire første arkene av min versjon av A Gate at the Stairs er stappa av anmeldelsessitater fra en haug med aviser og tidsskrifter, og alle er de enige om at A Gate at the Stairs er briljant, og alle som har skrevet disse kan jo ikke være noenogtjueår gamle jenter. Det er selvfølgelig noe mer enn det.

Hør bare her: "Fifty years from now, it may well turn out that the work of very few American writers has as much to say about what it means to be alive in our time as that of Lorrie Moore." (Harper's Magazine)

"Lorrie Moore's writing is everything that life is, funny and heart-breaking--and rich." (The Denver Post)

"Readers of contemporary fiction who don't love Lorrie Moore just haven't read her. . . A rich, expansive and singularly quirky feast." (Salt Lake Tribune)

"Breathtaking . . . You'll want to have some tissues ready--and we're not even getting to half of it. But the saddest part will be when it's over." (Daily Candy).

Jeg stiller meg bak alt, nikker meg enig, ja, ja, ja, JA!, les Lorrie Moore! Å ikke lese Lorrie Moore er å gå glipp av noe. Og da mener jeg ikke bare A Gate at the Stairs, men Birds of America også. Eksemplarene mine av begge disse bøkene er stappa av eselører og pennestrekinger. F.eks. ved dette avsnittet: "I tried not to think about my life. I did not have any good solid plans at all--and the lostness of that, compared with the clear ambitions of my friends (marriage, children, law school), sometimes shamed me. Other times in my mind I defended such a condition as morally and intellectually superior--my life was open and ready and free--but that did not make it any less lonely."

Jeg kommer til å lese begge to om og om igjen. Jeg akter å lese mer av Lorrie Moore. Straks jeg får min første sommerjobblønn skal jeg kjøpe resten av bøkene hennes til lesebrettet mitt, sette meg i en campingstol under et tre og lese Lorrie Moore resten av sommeren.

http://kathleen-bean.blogspot.com