Bokelskere.no

Jeg liker også farger, og kakediagrammet er blitt mye mer fargerikt! :)

Men rent bortsett fra det, så føler jeg at jeg ikke kjenner meg igjen her, og har hittil på sett og vis steila litt, surra fram og tilbake, gått meg vill osv... - hver gang jeg har prøvd å finne fram. Så har jeg logga meg ut igjen.

Umiddelbart føler jeg "at alt var så mye enklere og bedre før..."
Og mer oversiktlig.
(Men nå ser jeg at forhåndsvisningen når jeg sier noe, kommer automatisk under her, og det var vel en liten forbedring!)
Men likevel:
Tror det vil ta en god del tid før jeg igjen vil føle meg ordentlig hjemme på bokelskere nå, gitt...

Er ikke så inni krim fordi jeg ikke liker sjangeren så godt, men har nå likevel lest to dette året som jeg likte godt. Stig Sæterbakkens 'Usynlige hender' og Jens Lapidus 'Cash.'

sitat

Jeg vandret rundt på måfå på biblioteket da jeg så denne boken. Navnet Annie Proulx virket kjent, men jeg kunne ikke komme på fra hvor, og dessuten tiltrakk omslaget meg, et bilde av en bilvei i ørkenen som bare går og går, som forsvinner et sted i horisonten, hvor det også ligger noen fjell som man aldri kommer til, og over den er himmelen klar blå, du har aldri sett den så blå før, et landskap som gjorde dypt inntrykk på meg den ene gangen i mitt liv jeg reiste gjennom det. Under tittelen leste jeg dessuten undertittelen Nye historier fra Wyoming, og på omslaget leste jeg: «Annie Proulx er en mester i å skildre Amerika utenfor byene, utenfor mainstream. Hun viste det i novellesamlingen Brokeback-fjellet, og viser det igjen i Ville veier, med nye historier fra Wyoming.» Aha, det er der jeg har navnet hennes fra, det er hun som har skrevet novellen filmen Brokeback Mountain er basert på. Og Amerika utenfor byene, det vil jeg gjerne lese om. For jeg vet ikke hvor mange bøker jeg har lest om vellykkede amerikanske middelklassefamilier fra New York, østkysten generelt eller Midwest den siste tiden. Sikkert er at det har vært mange. Å lese Ville veier (Bad Dirt på originalspråket) var et befriende avbrekk. Ville veier handler om trailer trash, rancheiere, cowboyer, indianere, bartendere, viltvoktere, trailersjåfører og svorne republikanere med gevær under armen. Ville veier handler om high school drop outs som tar seg småjobber og flytter inn i bobiler og får fire unger før de er tjue; om rancheiere som får det til (jeg begynner med en gang å tenke på Bush og en dokumentar jeg en gang så hvor han gikk rundt på ranchen sin i cowboyhatt og støvler, eller muligens det var i filmen W) og rancheiere som ikke får det til; om indianere som flykter langt fra et alkoholisert liv i reservatene; om fraskilte menn som gror skjegg og henger ved bardisken; om viltvoktere som ikke er nådige mot noen som skyter et dyr for mye; om folk som sliter for livets opphold; om gleden av å kjøre rundt i dette golde landskapet; og om sand og døende kveg.

Det er et tøft landkskap, det er beinhardt, det går ikke bra med alle, det går bra for noen; jeg har lyst til å bruke ordet realisme, samtidig skjer det underfundige ting, ting som ikke er særlig realistisk i det hele tatt, som f.eks. historien om hun som ønsker seg en grevlingkåpe. Det skjer også svært overraskende ting; jeg skal ikke røpe noe, men det har noe med et kveg på ville (av)veier å gjøre, og så skjer det fæle ting som beskrives på en nøktern måte, som om det bare var noe som måtte skje, hadde vi lesere forventet noe annet, kanskje? Jeg tror ikke de var en eneste novelle jeg ikke likte, men jeg vil gjerne trekke fram 'Dominoeffekten', 'Hva slags møbler ville Jesus valgt?' og 'Mann kryper fram fra trærne.' Ja, det er sant, helt fri for middelklasseamerikanere fra østkysten er denne boka ikke, sistnevnte novelle handler faktisk om et newyorker-par som bestemmer seg for å flytte til Wyoming, til livet i vest. Livene deres blir naturlig nok helt annerledes etter det.

Annie Proulx hopper fra generasjon til generasjon, og mange av personene møter vi flere ganger. Noen av hovedpersonene dukker opp som bipersoner i andre noveller senere, og motsatt. Og alle sammen husker jeg. Jeg tenker ikke «Hvem var nå det igjen», jeg husker hvem de er, alle sammen. Spesielt Deb Sipple, spesielt han.

Da jeg bare hadde én novelle igjen av boka, gikk jeg for å spise lunsj med en venninne. Hun kunne fortelle om en annen venninne, en felles venninne av oss begge, som snart skulle dra til USA for å treffe en fyr, ja, de hadde noe på gang, en amerikaner, og jeg spurte hvorhen da. Hun kunne ikke svare på det, det var i en by hun ikke kunne huske navnet på, men det var stress å komme seg dit, det var ikke bare å sette seg på et fly. Og jeg sa: å, jeg vil også dra til USA, jeg vil bo i en campingbil i Texas og jobbe på en ranch! Hvorpå hun ristet på hodet, hva skal man med det. Jeg mente selvsagt ikke evigvarende, jeg hadde sikkert blitt lei, det hadde sikkert blitt et kulturkrasj uten like, om ikke med en gang, så etterhvert; noen tøffing er jeg heller ikke, og i et avsnitt i en av novellene i Ville veier beskriver Annie Proulx hvordan han som har et bibliotek hjemme blir sett på, ja, ikke at de ikke liker han, men at det er så fremmed for dem at noen kan ha en hylle med bøker hjemme hos seg, hvordan i helvete har han dessuten fått tak i alle disse bøkene? Og de setter jo pris på den ene boka som kommer fra samlingen, den som bartenderen går for å finne for å få slutt på alle spørsmålene om et visst emne som florerer i baren under et veddemål, et veddemål som jeg faktisk ikke husker hvem som vinner, men nå er det jo ikke det som er det viktigste, det er det veddemålet i seg selv som er. Og det er også livene til menneskene i Ville veier, det er det som skjer på veien dit de kommer fram som er det viktigste, hva som skjer senere kan Annie Proulx finne på å bare nevne i to setninger, som om: å, det er så lenge til, det trenger vi ikke bry oss om nå. Selv om de runger der, de få setningene, nesten som en slags skjebne.

Ja (men jeg kan tenke meg at det går an å bruke uttrykket "jentespranget" istedenfor "manndomsprøven"), - og det samme kan vel gjelde "forkvinne" istedenfor formann; selv om uttrykket forkvinne ble forsøkt brukt noen ganger, så slo det vel ikke helt an...
Vi sitter litt fast i det der "mannespråket", man "tar det som en mann" og er "mann for sin hatt" og man har fremdeles "mannskap" ombord, ikke "kvinneskap", og man har "allemannseie", ikke "allekvinneseie" osv osv osv... ;)
Det er vanskelig å finne gode nok alternativer til alle manns-ordene.

Et godt spørsmål! ;) Det blir kanskje ikke helt det samme å si "kvinne seg opp"?

Mange morsomme og (for oss voksne) lattervekkende (men også tankevekkende) sitater fra barnemunn!
:) :) :)

I sommer har jeg mer eller mindre sporadisk lest i en bok som heter Brødtekst. Jeg fant den tilfeldigvis i mine foreldres bokhyller en gang i våres, og den fanget naturligvis min interesse, så glad i mat og litteratur som jeg er. Brødtekst er nemlig en samling med tekster om mat, av kjente og mindre kjente forfattere. Noen av tekstene hadde jeg lest før, som odene til Pablo Neruda, Bjørnebos beskrivelse av fiskesuppe og italiensk mat, plommediktet til William Carlos Williams (som jeg gjerne leser igjen og igjen, på originalspråket riktignok), Roald Dahls krimnovelle 'Dypfryst' og Arne Garborgs kåseri 'Hanna Winsnes's kogebog' som jeg skrev om i en semesteroppgave om essaysjangeren nå i våres. Andre tekster var helt nye for meg, som f.eks. Jan Erik Volds dikt 'Tale til loffen' og Odd Børretzens 'En gang skulle jeg ha skrevet et dikt om Hanna Winsnes.' Begge deler likte jeg svært godt, apropos poesi, så hadde jeg lest Bjørneboes 'Sjøsnegler og stekte reker' før, men ikke diktet 'Om steder på jorden og mat jeg liker', et dikt som fikk meg til å ville dra til Italia og sitte i kveldssolen med en vinflaske og noen modne, ferske pærer. Og jeg er ikke en gang særlig begeistret for verken pærer eller Italia!

Noe jeg imidlertid er begeistret for, uten først å ha lest noe, er hamburgere. Jeg har vært hekta på hamburgere siden mai. Jeg våknet en dag og sa til min kjæreste (det var det første jeg sa): Jeg har så lyst på hamburger. Da hadde jeg ikke spist det på flere år. Vi kunne ikke annet enn å lage oss burgere. En vegetarianervenninne av meg spurte meg noen uker siden om jeg ikke kunne spise veggisburger. Det er ikke det samme, sa jeg, for det har jeg gjort og likevel våknet jeg opp og hadde lyst på hamburger. Jeg har spist mange veggisburgere de siste årene, en hamburger er noe helt annet. Da jeg fikk min første lønn fra sommerjobben tok jeg med kjæresten min og Ena for å spise byens beste burger i Ravnedalen, den er kjent for å være det. Generalens spesial heter den og foruten selve hamburgeren, som de lager selv på restauranten, innholder retten sopp og urtedressing, jeg er ikke sikker på hva det er, men det er en veldig god smak av noe, det må være en urt. Egentlig serveres den med bacon på, men jeg ba om å få uten for jeg liker ikke bacon. Pommes fries fikk vi også til. Etter middagen spiste jeg jordbæris fra Hennig-Olsen mens vi gikk opp til Baneheia for å bade. Jeg sier til alle som ikke vet at det ikke er jordbærsyltetøy i jordbærisene til Hennig-Olsen, men faktisk rørte jordbær. Det visste ikke jeg før noen fortalte meg det i sommer. Det forklarte jo hele saken, hvorfor de har så god jordbæris.

Uansett, det jeg skulle si nå var at det er en tekst av Roland Barthes i Brødtekst. 'Biff og pommes fries' heter den.

Ja, jeg vet selvføleglig at biff er noe annet enn hamburger. Og biff og franskmenn får meg til å tenke på bernaise-saus. Jeg hadde en venninne som hadde bodd i Amsterdam en liten stund, og når hun var i Norge og vi var ute på byen og skulle kjøpe pommes fries mellom byens stengetid og nachspiel, hadde hun alltid bernaise-saus på pommes frien (det var noe folk i Amsterdam pleide å gjøre). Jeg prøvde meg på det selv i ettertid, fordi jeg tenkte på henne, hadde et minne om en sånn kveld ute og fikk det for meg at jeg hadde likt bernaise-saus på pommes frien, men der husket jeg feil. Jeg liker rett og slett ikke bernaise-saus i det hele tatt. Jeg har også laget mengder av den på jobben i sommer, de spiser den til entrecôten, er ikke det en slags biff? Jeg vet ikke, jeg vet svært lite om kjøtt, jeg har ikke vært en kjøttspiser på mange år, og da jeg var det sist, var jeg ikke opptatt av mat (jeg ble ikke opptatt av mat før jeg ble veganer, det fulgte liksom med) og visste derfor ingenting om slikt.

Jeg skriver forresten denne teksten mett på hjemmelagde burgere med salat fra hagen som tilbehør og et glass med bringebærsaft fra Askim frukt- og bærpresseri. Jeg har også drukket kaffe.

Jeg savner en tekst om kaffe i denne samlingen, men det er kanskje nok av bøker som hyller kaffe. Ikke like mange som hyller løkpai, som Paul Auster gjør i teksten 'Løkpai', hvor han skriver om det året han og en kjæreste passet på en vingård i Frankrike og ikke hadde penger til å kjøpe mat, eller ålgryte, som Pablo Neruda hyller i en av odene. Apropos franskmenn, jeg er ikke ferdig med dem, så er også Karen Blixens 'Babettes gjestebud' å finne i samlingen, og den var delvis kjent for meg. Jeg har lest utdrag av den flere ganger, men aldri lest hele. Ikke før nå. Da jeg hadde lest den måtte jeg gå tilbake og lese enkeltpassasjer av den på nytt. Jeg liker denne novellen svært godt. Ja, 'Babettes gjestebud' er en av de beste leseopplevelsene jeg har hatt i sommer.

En tekst til jeg vil nevne er Johan Borgens 'Hvetebrødsdager.' Jeg tror ikke jeg har lest noe av Johan Borgen før, men dette var en fin introduksjon. Jeg tror i hvertfall det, jeg vet i hvertfall at jeg likte denne teksten om det merkelige ekteparet veldig godt. Tore Renbergs 'En julefortelling' gav meg en fornemmelse av angst, jeg kjenner nemlig også på det at jeg må bare spise hele tiden. Jeg er redd for å bli tjukk, men jeg elsker mat. Egentlig burde jeg ha vært mye tjukkere enn jeg er, jeg spiser nemlig mye. Kanskje det går greit fordi jeg er så høy. Jeg er glad jeg er høy og det der, så kan jeg spise mer. Tenk om jeg var en liten kvinne, da kunne jeg ikke spist så mye heller, da ville jeg i hvertfall ha vært tjukk.

Hjelp. Det er så irriterende med mennesker som klager over at de er tjukke. De kan bare gjøre noe med det, sant, slutte å spise så mye, begynne å mosjonere. Det er lett å si. Av og til kan ikke jeg slutte å spise heller. Kjøper jeg f.eks. en pose med Sørlandschips og sitter for meg selv (med den og en film), så spiser jeg jo hele. Selv om jeg kanskje ble mett av den da halvparten var over. Men posen er der, er der og nærmest ber om å spises. Og jeg har jo fortsatt lyst på det, på en måte. Selv om jeg er mett av det. Det er litt av problemet til hovedpersonen i 'En julefortelling.' Så ikke alle tekstene er hyllester til maten, men ser på maten som et problem, og i Kafkas novelle 'En sultekunstner' handler det jo om å avstå helt og totalt fra mat. Det er på den motsatte siden av skalaen. Men det er ingen tekster om folk med spiseforstyrrelser i denne samlingen, kanskje fordi det er skrevet lite bra (som også er skjønnlitterært) om det.

Det hører forresten med at denne boken ble kastet vegg i mellom under en frokost her en dag. En part hadde spist frokost for lenge siden og satt og drakk kaffe. Den andre parten hadde ennå ikke spist frokost, men var på vei til å innta et måltid bestående av to brødskiver med gräddost, litt mutt fordi den andre parten hadde brukt opp den siste bananen og all den skumma kulturmelken som var igjen til sin frokost, og tom mage gjør folk i denne nevnte husholdning svært irritable. Kaffeflekker har boka også fått, men det må ha vært av min skjødesløshet når det gjelder å ta vare på bøker. Det er kaffeflekker på sikkert halvparten av bøkene mine. Jeg tar ikke et øre for å tørke opp kaffeflekker på bord med den boka som befinner seg nærmest. Det er ikke snakk om å gå og hente papir. Skal jeg gidde å gå ut av forelesningssalen for å hente papir på det nærmeste toalettet? Nei. Jeg har mer lyst til å sjekke ut den nye artikkelen om Weetzie Bat på rookiemag.com (jajaja, guilty pleasure), eller hva redaksjonen i The Paris Review svarer på spørsmål fra leserne (jeg sendte et spørsmål til dem for noen uker siden, men de har ikke svart! jeg skrev sikkert på veldig dårlig engelsk, så de trodde sikkert jeg var en white trash american som egentlig ikke leser bøker. Jeg skulle signa med 'greetings from foreigner'), eller lese bloggen til Flamme Forlag eller, siden vi snakker om mat og litteratur, bloggen Paper and Salt som er en blogg hvor kvinnen bak det heler finner oppskrifter fra litteraturen og lager dem selv. Jeg skulle likt å spise mye av maten i Francesca Lia Blocks bøker. Raw food og angel hair pasta i Hollywood. Jeg lurer forresten på om noen av leserne mine har noen heite litteraturtips angående det: skjønnlitteratur om mat, som når man leser det får en til å få vann i munnen?

Enig. Han skriver drivende godt!
Dette var den første boka jeg leste av Jussi Adler-Olsen, og siden har jeg slukt de andre bøkene hans.
Man blir jo glad i hovedpersonene Carl, Assad og Rose. :)

Ja, det er et viktig spørsmål. Og boka er viktig, for Kai Zahl setter mange spørsmålstegn omkring det å velge eller ikke velge bort fostre med større eller mindre avvik.
Han har levd et helt liv med sin store lille Børge, som var den direkte grunnen til at Dissimilis ble til. Dette har betydd enormt mye, både for ham og alle de andre som har blitt med i Dissimilisgrupper (og for foreldre, pårørende og alle andre som har sett og opplevd livsgleden og entusiasmen hos alle deltakerne i Dissimilis), ikke bare i Norge, men også i mange andre land i verden.

Likevel, skal ikke foreldre kunne få en mulighet til å være med på å bestemme om de har/ikke har ressurser og kapasitet til å leve et helt liv med et barn som for alltid kommer til å være avhengig av deres hjelp og beskyttelse?

I boka stilles det mange spørsmål, og diskusjonen om genteknologi og menneskeverd kommer helt sikkert til å fortsette videre.

Kai Zahl skriver åpent om alle sine tanker og følelser, for og imot. Han lander til slutt på et standpunkt som føles riktig for ham.

En ting er sikkert: Ingen har hundre prosent garanti for at barnet de venter skal komme til å bli velskapt og helt uten handicap.
Dette er en viktig bok å lese, for ALLE som er eller skal bli foreldre.