Bokelskere.no

Kjenner til den der med at folk bare gir et referat av det som skjer i boka, etterfulgt om de likte den eller ikke. Vips, så kaller de det en anmeldelse. Dårlig ass.

Men uenig med deg i det om at forfattere som er mystiske er dårlige. Jeg kan godt like at ikke alt blir sagt (men på en annen side, kanskje jeg er i en litterær krets?), men jeg liker ikke når noe spriker. At ting motsier hverandre som de gjør i denne boka, viser bare at karakterene er lite troverdige, og jeg mener at litteratur skal si noe om livet.

Nå som det finnes en "Vis alle"-knapp er jeg fornøyd!

Jeg viser bare til margene på siden, altså helt til venstre og helt til høyre. Slik nettleseren min er nå er de begge på ca. fem cm. Hvis jeg zommer inn (eple +) blir de smalere og kan tilogmed forsvinne helt (derimot blir alt annet oppblåst og lite pent), men hvis jeg zoomer ut (eple -) blir de bredere. Jeg har ikke prøvd å legge merke til dem når jeg har vært på pc, men iallefall ser de slik ut i Safari på macen min. Bare to store blanke marger på begge sidene, ikke noe innhold i dem, ikke engang noe reklame, og denne plassen kunne f.eks. blitt utnyttet til å hente tilbake "tre i bredden" slik det var før.

Og siden jeg nå er så godt igang med å klage (ha meg unnskyldt), så får jeg bjeffe om én ting til: Det som uansett er minst tiltalende med det nye designet er de enorme margene! Ikke rart at alt presses sammen på en "i-got-a-bad-feeling-about-this"-Star-Wars-måte.

Jeg ser ingen andre som har nevnt dette og det kan vel hende at det bare er noe som har rammet meg. Irritasjonsmomentet er iallefall at når jeg går innpå bøker for å sjekke ut sitater fra dem, så synes det å være et tilfeldig antall sitater som dukker opp. Da jeg f.eks. gikk innpå The Long Good-bye lå det tilsynelatende ti sitater ute. Ett sitat jeg la ut dagen før manglet, kanskje også flere (dette sitatet eksisterer, for det har jeg fått tre stjerner for og jeg finner det ved å gå gjennom min profil). Jeg la ut enda et sitat idag, som heller ikke kom opp på bokens side. Jeg refreshet for å se om det kom opp, men da vistes det totalt bare seks sitater. Da jeg refreshet en gang til lå det igjen ute ti. Grunnen til at jeg nevner dette som om det er et problem er fordi jeg husker at alle sitatene ble vist tidligere, og dessuten fordi jeg satte pris på at de gjorde det og fordi jeg ikke ser noen grunn til at det bør være annerledes. Det finnes endog ikke en "Vis alle sitater"-knapp.

Jeg føler at boka handler mest om ensomhet og annerledeshet.
Når en del typer annerledes-mennesker lever i sin egen verden, kan deres tanker, følelser og handlinger bli både sære, merkelige og til slutt også skremmende og farlige.
Enig i at Julius på mange måter kan virke sympatisk, i hvert fall til å begynne med. Men i sin store ensomhet etter at hunden hans blir skutt, setter han i gang handlinger som kanskje for ham føles riktige og logiske, men som får det til å gå kaldt nedover ryggen på den som leser...

Veldig enig i din omtale av denne boka, Rose-Marie!

Sist helg var jeg på hytta sammen med brødrene mine, et sted hvor vi alltid snakker om ulven, hvilket ledet til varulv og siden hvem ville du helst blitt drept av, en zombie eller en varulv? Jeg svarte varulv, for da ville jeg sikkert vært død med en gang, mens en zombie er sykt treig av seg, noe en foreleser noen dager senere var enig i. Ikke at det var jeg som spurte ham om det, vil du helst bli drept av en zombie eller en varulv, nei, han begynte bare å snakke om zombier, det var i relasjon til at forelesningen handlet om Nathaniel Hawthornes novelle "Young Goodman Brown", om den unge Brown som går tur i skogen sammen med djevelen og siden ender på et heksemøte i skogen. Hawthorne ble født i Salem omtrent et hundreår etter heksejakten, i frykten for det djevelske og alt som gikk i mot Gud. Gry, moren til hovedpersonen i Mamma er en countrysang, har også vokst opp i et gudfryktig hjem, i bibelbeltet på Sørvestlandet. Familien til Gry, som bare består av kvinner (jeg vet ikke hvor det er blitt av mennene, er de døde alle sammen?), er en haug med arbeidsomme, gudfryktige og pietistiske damer som ikke kikker med blide øyne når Gry kommer på besøk med sin snertne, lille kropp og sprettrumpe dekket av det mintgrønne skjørtet (som sikkert ikke er mer enn relativt langt/kort). Som om det ikke er ille nok at hun fikk barn da hun var seksten. Nemlig den lille Stig, som jeg ikke skjønner alderen på: han er for gammel til å få noe ut av Lassie, men ikke så gammel at han ikke lenger bryr seg om skumbananer på fredagskvelden (nå, jeg gleder meg til kakao kommende fredagskveld). Jeg tenkte ofte at han måtte være i syv-åtte-års alderen, men så gjorde han av og til ting som fikk meg til å tenke at han måtte i hvertfall være tolv, men så syntes jeg tolv var litt for gammelt igjen når det var sånn at han stadig vekk ble med sin mor på jobb på Skagen Grill og fikk servert iskrem på bakrommet av den feite kokka. Det forblir uklart, og det er også en av grunnene til at jeg ikke liker boka. Jeg tror ikke helt på at en som er så ung at han må være med sin mor på jobb fordi han ikke kan være alene hjemme, kan tenke og gjøre så mye av det som skjer i boka. Vi er heller aldri helt inni hodet til Stig, og han sier nesten ikke noe. Vi får bare høre en masse om det han observerer. Og det han observerer, det er ganske kjedelig spør du meg.

Stig observerer sin far, som er dykker, men kanskje kan han ikke lenger være det for han har fått dotter i ørene. Stig observerer en venninne, men jeg skjønner ikke helt hva det skal bety. Stig observerer sin mor, som fikk et uønsket barn da hun var seksten, såpass har Stig skjønt, men han skjønner også at moren er veldig glad i ham (jeg tror det, selv om jeg synes det er rart at foreldrene drar på en ukes sydentur mens de lar ham bli hjemme hos en bekjent, for hvor vanskelig kan det være å ta med seg et barn på sydentur hvor man uansett bare ligger på en sandstrand). Stig observerer mange ting om sin mor, at hun nok er smartere enn hva folk flest tror og at hun egentlig er eslet for mer enn å jobbe som servitør på Skagen Grill. Dette fås fram av at hun av og til leser russiske bøker. Hvor klisjé er ikke det? Nå intellektualiserer vi oss ved å snakke om russiske forfattere, dere. Og disse russiske forfatterne leder til hva Stig kaller for 'russiske aftener', noe som jeg tolker som kvelder hvor Gry ikke er i så godt humør, men heller litt deprimert, er for seg selv og ikke gir sin samboer og sønn nok oppmerksomhet. Kvelder hvor hun ikke synger og steller (hun synger ellers på countrysanger) og de ikke sitter i sofaen sammen, ser på tv og kosidosemoser seg.

Stig observerer også kollegene til Gry på Skagen Grill, og de besøkende. De besøkende mannfolka som ikke mener at Gry har noe i toppen. Hun er bare en dum dame (men hvilke damer er ikke dumme i følge denne typen av mannfolk? Ingen!). Stig observerer også Lisa, den andre servitøren, den breikjefta dama fra Nord-Norge, som jeg ser for meg som en bikerdame, som hun dama i tv-serien Sons of Anarchy som i de første episodene ligger på sykehuset etter å ha tatt litt for mye heroin, men som etterpå (når hun holder seg unna heroinen) blir en skikkelig tøff dame som ingen (ihvertfall ingen andre damer) får kødde med; og den feite kokka Sissel på kjøkkenet som fôrer ham med pølser, is og potetbåter. Og det høres kanskje litt spennende ut, dette her, denne verdenen som for meg er helt fremmed; bygdemiljø, tenåringsmødre, kristne, mannssjåvinister, men nei, det er ikke noe spenndende og interessant i Mamma er en countrysang. Jeg syntes den var kjedelig, jeg satt hele tiden med følelsen av at jeg burde legge den fra meg, at det ikke ville komme noe mer ved den som jeg ikke allerede hadde lest (og ikke kommet inn i) i løpet av de ti første sidene, altså noe ufengende og dølt, et ikke noe. Likevel fortsatte jeg å lese, men det skulle jeg ikke ha gjort, jeg hadde rett aller først, denne boka ble ikke noe mer enn det jeg kunne ane i begynnelsen av den.

Jeg liker skrivemåten hans. Skikkelig spennende fra Øystein Wiik!
Fortsettelse fra Dødelig applaus, der Tom Hartmann ble blandet inn i operamiljøets mange viderverdige krinkelkroker...
Denne gangen roter Tom Hartmann seg inn i et intrikat (og dødelig) opplegg i kunstmiljø ispedd litt New Age og massevis med svarte penger. Og en meget dødelig Komodovaran...

Veldig enig i det siste du sier der:
Vi trenger absolutt å lese noe annet og hyggeligere innimellom, - noe som ikke inneholder slike skremmende, grusomme, dystre og vanvittige hendelser og beskrivelser som i denne boka. Likevel; kan ikke la være å lese neste bok når den kommer!
Jeg avslutter alltid slike bøker med en viss lettelse; godt at det bare var ei bok som var klekket ut av forfatternes fantasi, og ikke virkelighet!