Bokelskere.no

Jeg leste først 'Dårekisten' som kommer etter 'Lenket', og ble da såpass nysgjerrig på den første boka, at jeg ville lese om førhistorien til Lucinda Mørk. Joda, begge bøkene er passe spennende krim, med en heltinne med ADHD i fokus som ikke følger reglene for hvordan tingene skal gjøres.
'Dårekisten' var nok den av bøkene med mest spenning og driv.

Denne boka begynte litt tregt, men tok seg opp etter hvert. Hendelsene er lagt til Gudbrandsdalen, i bygder med trauste, solide norske innbyggere. Men under overflaten ulmer det, og bygdedyret lever i beste velgående... Lucinda drar hjem til barndommens rike for å sone med fotlenke, mest for å finne ut hvem som er faren hennes, for ham har hun aldri fått vite hvem er.
- Og det må da komme ei bok til etter 'Dårekisten'? For heller ikke der fant Lucinda svaret på gåten om sin ukjente far.
Hvordan går det videre med Lucinda og hennes søk etter sin egen fortid, og hennes trang til å oppklare mysterier?
Jeg venter nå på neste bok om Lucinda Mørk fra Christopher Grøndahl og Arne Svingen.

'Dårekisten' er andre boka om Lucinda Mørk, tidligere ansatt i politiet, nå på rømmen fra fotlenkesoninga si i Gudbrandsdalen. Ikke bare på rømmen fra fotlenkesoninga forresten; hun har også andre ukjente fiender som er etter henne. Hun har vikla seg inn i mysterier hun ikke aner konsekvensene av.
Joda, boka har spenning og driv i massevis.
Den første boka 'Lenket', bygger opp til det som skjer i denne boka, og bør nok leses først. Bøkene kan anbefales både til vinterferiekrim og påskekrim!

Dette er den første boka om Lucinda Mørk, og handler om hennes soning med fotlenke hjemme i barndommens bygd i Gudbrandsdalen. Hun drar egentlig hjem til barndomsbygda på Vinstra for å prøve å finne ut hvem som er hennes biologiske far. En far hun aldri har kjent eller visst navnet på.
Så dukker det opp blant annet ei forvirra jente, noen asylsøkere og et par lik som har ligget lenge nedgravd. Lucinda havner selvsagt midt oppi hendelsenes sentrum, og blander seg inn i en etterforskning hun helst burde ha holdt seg unna...
Joda, Gudbrandsdalen har nok sine mysterier!
- Og etter denne kommer 'Dårekisten', med masse driv og spenning.

Av og til så har det noe å si hvorfor jeg bestemmer meg for å lese en bok. For det meste leser jeg bøker som noen hvis litteratursmak jeg liker har anbefalt eller referert til. Det var ikke grunnen til at jeg tok med meg denne hjem fra biblioteket (selv om det riktignok er et sitat av Ali Smith på baksiden av omslaget). Derimot var det idéen om en novellesamling hvor alle novellene er (løst) basert på helgenmyter som tiltrakk meg. Jeg er jo godt kjent med Francesca Lia Block og hvordan hun ofte skriver og snirkler inn gresk mytologi (det er jo et mye mer vanlig fenomen i litteraturen), hvordan gudene menneskeliggjøres og blander seg inn i det verdslige livet til tenåringsjenter som hører på punk, bruker lørdagsformiddagene på å lete etter kjoler i bruktbutikker og drikke kirsebærmilkshake på dineren til lunsj. Helgenmyter er av en annen sort. For i katolisismen bryr de seg om synd. Det driter de greske gudene i. De kvinnelige helgenene i Living with Saints er med andre ord dydsmønstre alle sammen, kanskje med ett unntak (det kan diskuteres). Noe annet er det med de vanlige jentene og kvinnene som ferdes i novellene. For med bare ett unntak handler alle novellene om hunkjønn, og dette, kombinert med at de fleste befinner seg i miljøer knyttet til helgener, altså er de katolikker alle sammen eller har gått på katolsk (pike)skole, får meg til å tenke på en annen bok jeg nylig leste, nemlig Woman Hollering Creek av Sandra Cisneros. Begge to tar dessuten opp morstematikken, gjerne det som handler om (unge) alenemødre, eller de som velger å ikke bli det. Likevel er det en stor forskjell. For mens kvinnene i Woman Hollering Creek er overlatt til seg selv, settes kvinnene/jentene i Living with Saints opp mot deres hellige motparter. En skulle tro at det kanskje ville satt hovedpersonene i et relieff, gjort deres tragiske skjebner mørkere (eller som jeg forventet: tilogmed groteske), men det blir ikke det. Det er overraskende lite dystert. Helgenskikkelsene er trukket tilbake. De funker bare som en historie som er i bakgrunnen. I noen av novellene er det som om historien om helgenen (det er ca. en helgen pr. novelle) går parallelt med selve hovedhandlingen i novellen, uten at de flettes sammen i tilhørighet, og det hele ender med å virke poengløst. Hele myten blir død, en uklar referanse. Ok, dette var historien om den og den helgenen, og så da? Hva hadde den å si i forhold til mennesket i historien?

I noen av novellene er helgenreferansen knyttet nærmere historien, men det er ikke sikkert det gjør det så bra heller. Jeg tenker ikke på helgenene som levende mennesker. De er som tomme skall, som bildene av dem, når man har sett for mange etter hverandre på altfor kort tid (som f.eks. hvis man er litt for lenge på bysantisk museum!). Det samme gjelder for novellene som en samling, jeg føler de blir litt for like hverandre. Noen unntak finnes det jo, som novellene "The Patron Saint of Travellers" og "Veronica's Veil", de kunne gått stått alene og blitt satt pris på i et litterært tidsskrift kanskje., utenfor dette rammeverket, men ikke verdt å lese hele novellesamlingen for.

De ulike problemene kvinnene strider med, er det heller ikke noe originalt med. Det trenger det jo naturligvis ikke å være, så lenge forfatteren setter det i et fresht perspektiv, noe jeg trodde at sitatet "[...] re-telling of tales-of-old [...]" ville bety, men akk, nei. Stol aldri på et cover. Og mens vi allerede er inne på skuffelser, så forestilte jeg meg også at forfatteren ville hatt et kritisk blikk mot katolisismen og helgendyrkelsen, men det har hun heller ikke. Det virker rett og slett som om hun ikke mener noe om det, verken negativt eller positivt. Helgendyrkelsen, den bare er, den. Nå viser riktignok én av karakterene tendenser til å lure på det hele, men så viser det seg bare at hun er sint, på helgendyrkelsen og katolisismens prinsipper, ikke utenfor. Noe som gjør det mer til en bok for noen som faktisk tror (altså utelukker det meg -- jeg skulle bare holdt meg unna den i utgangspunktet). Konklusjonen (eller moralen) blir dermed: Ikke les bøker om helgener skrevet av forfattere med irske navn. Selv ikke når de er anbefalt av Ali Smith.

Jeg forstår det du sier, og med det mener jeg: jeg er enig, både når det gjelder begrepet og særlig når det gjelder bokomslag. Krast, ærlig eller overdrevet (jeg er ikke sikker) må man kunne si at bokomslag nå til dags rett og slett er piss. Joda, jeg er nok sikker på at jeg overdriver allikevel.

Unostalgisk men med en viss teft for kvalitet ser jeg tilbake på omslagene på bokserier som for eksempel Fakkel, Lanterne og Bokklubbens klassikere, eller for den saks skyld førsteutgavene til amerikanske forfattere før nyere tid, den største stjernen der går naturligvis til The Great Gatsby. Jeg ser for meg et nytt omslag til Gatsby, et fotografi med sterke kontraster og farger hvor vi ser ryggen til en kvinne som står og lurer på om hun skal begi seg gjennom porten til en stor prestegård. Men nå skriver jeg uten å tenke over hva jeg skriver, så jeg får - som man sier - holde meg i skinnet. Iallefall litt. Det verste er uansett når bøker får filmomslag; snart kommer folk til å kjøpe Gatsby fordi Mr DiCaprio er klistret over hele. For en skrekk! Neida, jeg overdriver igjen, ingen skrekk, men litt småforkastelig er det, om vi kan tillate oss å være håndhevere av moralen. Boken før filmen. Som jeg også så andre utlyse nedenfor vil jeg gjerne hatt mer nøytrale omslag; ville ikke for eksempel en forside tegnet med kullstift ha vært snasent? Eller sammenlign førsteutgaven av Breakfast at Tiffany's med versjonene som kom etter filmatiseringen med Audrey Hepburn.

Et utmerket svar, Ebba, om jeg enn føler meg satt opp mot veggen i din avslutning. Jeg vet ikke om ditt "du" er rettet mot en implisitt leser eller mot meg. Hvis det er mot meg må jeg isåfall vise til tvilen og frustrasjonen i det jeg skrev som jeg selv retter mot begrepet kvinnelitteratur. Jeg liker ikke bruken av begrepet, men det er likevel det vi diskuterer. Bakgrunnen for spørsmålet mitt mot slutten er at folk har en enestående evne til å opphisse seg over at andre ikke leser "deres" type bøker. Den mest gjentakende diskusjonen på disse forumene er eliten vs kiosken, der de to stridende leirene først og fremst består av Anne B. Ragde- eller Twilight-fantaster og Hamsun-fantaster. Jeg må nok innrømme at jeg tilhører den sistnevnte grupperingen og at jeg derfor ikke har hjulpet på å løse polariseringen. Men uansett, poenget er, eller poenget jeg prøvde å få frem, at den såkalte Chick-litteraturen så tydelig er markedsført for et visst publikum, en viss type kvinne(stereotypi), og det burde derfor være selvsagt at menn holder seg unna, med andre ord: det synes å være det de vil. Kvinner som ikke er krakilsk opptatt av høyhælte sko, sminke, muskuløse menn med trimmet skjegg, journalistdrømmen, Manhattan og Starbucks holder seg vel også unna. Det dårlig stilte spørsmålet mitt var vel derfor rettet mot forlagene, som motivert av salgstall og målgruppen for sine bøker fortsetter å markedsføre som de gjør og åpenbart ikke har noen grunn til å fri til et mannlig publikum.

Hei, Maiken. Det er mange gode innlegg her (og jeg skriver til hele tråden), men jeg kjenner at det likevel ulmer i meg en trang til å få sagt noe mer, altså å komme med mitt. Diskusjonen ser ut til å ha utviklet seg i retning av kvinnelitteratur istedet for om bøker skrevet av kvinner, og jeg tviler på at jeg kan hjelpe med å bedre på dette. Mitt synspunkt (eller muligens, min innrømmelse) som mann kan forhåpentligvis ha en viss verdi. Jeg bør imidlertid påpeke at jeg de siste to årene og antakelig i all overskuelige fremtid kun har lånt bøker på biblioteket eller kjøpt dem på antikvariater, og slik sett er jeg ikke akkurat "i skuddlinjen" hva angår markesføring –– er det likevel relevans i det jeg skal si? Vi får se!

Uansett, la meg komme til saken eller iallefall prøve ... Jeg styrer absolutt ikke unna kvinnelige forfattere. Det som så frekt kalles "kvinnelitteratur" styrer jeg nok unna, men la oss da få avklart hva dette er en gang for alle (jeg skal ikke forsøke meg på det). Når en bok går så anstrengt inn for å ikke ville ha en som leser, hvorfor skal man da lese den? Hvis en bok har en leserskare som så tydelig ikke leter etter det samme i bøker som jeg, hvorfor skal vi da lese de samme bøkene? Chick-lit er en bedre term enn kvinnelitteratur for sjangeren (for det må man kunne avgrense den som) jeg misliker. Det er ikke følelser og sentimentalitet og kjærlighetsforhold som skubber meg unna – herre jemini, bare se på mine favorittbøker og du vil forstå at jeg har rett i det jeg sier –, men heller forventningen (og antakelig den rimelige forventningen) om at det disse bøkene inneholder er enkelt, reproduserende, idealiserende, at det er mer sjanger og marked i skrivingen av dem enn litteratur, kort: at jeg som litt sta og pirkede og litteraturglad fyr føler at jeg kaster bort tid, for ikke å si krefter på å bli irritert. Er Thomas Mann tung, sier du? Prøv å pløye deg gjennom reproduserte plot og metaforer!

Jeg vil ikke kalle Austen for kvinnelitteratur, for Austen er ikke noe som er begrenset til kvinner. Ikke vil jeg kalle Sex og singelliv for kvinnelitteratur heller, for er ikke det igjen begrensende for kvinner? Jaja, jeg vet ikke hva mer jeg skal si. Austen (Jaaaane Austen, en kvinne!) er en av mine klare favorittforfattere, hva bryr det meg at hun er kvinne? Mine romkamerater ler av meg fordi jeg har mini-serien av Stolthet og Fordom på DVD, men hva bryr det meg? Det er mer ved Austen enn kjoler og ball, og jeg er glad for at jeg er istand til å se det. Austen, Brontë, Dickinson, Eliot, Undset, Blixen, flere, flere … Ja, jeg har lest flere menn enn kvinner, men det kommer nok mer av tilfeldighet enn av noen patrialkalsk ur-ondskap eller kneblebegjær eller kastrasjonangst eller andre lignende skavanker vi menn jo så ærefullt og fordomsløst tilkjennes. Kanskje spørsmålet heller er: Vil dere egentlig at menn skal like "kvinnelitteratur", eller vil dere ha den for dere selv? En litt drøy brannfakkel, haha, det må jeg vedkjenne, men dog en brannfakkel. Nå venter jeg bare på svar.

'Av en født forbryters dagbok' står opprinnelig i novellesamlingen 'Natt og Dag', men den står også i samleverket 'Noveller 1937-1954'.