Bokelskere.no

Ja, nettopp!
Her er livets alle nyanser med. Personlige problemer, sosiale interaksjoner og interessante personligheter, som absolutt ikke er bare det ene eller det andre. Ingenting er bare svart eller hvitt. Livet har mange farger og stemninger. Her er både alvor og mange glimt i øyet.
Dette synes jeg at Jussi Adler-Olsen er flink til å få fram i bøkene sine.

Jeg vil si at det er godt det finnes mange forskjellige forfattere som skriver mange forskjellige bøker!
Noen av oss liker det ene og noen liker det andre, og andre igjen liker det tredje, og så har vi de av oss som kan like mange forskjellige skrivestiler og boksjangre, og som varierer med å lese både det ene og det andre, og kanskje mye annet også.
Jeg vil vel si at jeg tilhører den sistnevnte gruppen, som kan lese både det ene og det andre og det tredje. Variasjon, alt etter humør, livssituasjon og lyst/ikke lyst.

Du nevner påsken, om den er spesiell for krimbøker pga påsken er et drama i seg selv. Tja, kanskje er det slik for en del av oss? Men sikkert ikke for alle. Krimbøker har vel vært en slags tradisjon for påskelektyre i mange år nå. Det er sikkert lettvint å ta med seg pocketbøker med krim på påskeferie for eksempel. Men jeg kan jo egentlig bare snakke for meg selv her. Jeg leser ikke mer krim i påsken enn ellers i året. Og jeg ser slik på det, at hvis man har rolige perioder i livet, da livet leves langsomt og harmonisk, så piffer det litt opp med en god krim. Jeg liker best å lese psykologiske trillere, der jeg kan komme litt på innsiden av hodet til psykopaten og forbryteren. Her finnes det forfattere som har god innsikt i menneskers psyke, og som skriver godt om hvorfor og hvordan galskapen kan oppstå.
Bedre å lese en spennende krimbok i ro og fred enn å oppsøke ekstreme og dumdristige utfordringer/påkjenninger, som setter eget (og kanskje også andres) liv i fare.

Har jo lyst til å spørre deg til slutt:
Hvorfor misliker krimlitteratur så sterkt? Eventuelt hva er det som byr deg så imot? Hvis du har prøvd å lese noen krimbøker i det hele tatt: Hva har du lest, og hva var det som du ikke likte ved de bøkene?

Ironisk, ja det kan man trygt si!
Jeg har inntrykk av at boka er mer en parodi av en krim/triller. Alle overdrivelsene og ironien var noen ganger i meste laget. Jeg lo ikke så veldig mye, men så stadig for meg den tørrvittige, munnrappe og uoppdragne doktor House i de ironiske replikkene og overdrivelsene.
Lesbar og spennende?
Veeel, - jeg kom meg da gjennom boka. Førsteinntrykket mitt sitter fortsatt: Han må ha skrevet denne boka som en krimparodi.

God kommentar fra deg!
Jeg tenkte ikke slik mens jeg leste boka. Men skjønner godt at man kan få et slikt inntrykk også. Jeg følte at det var det å kunne reise ut i det ukjente, det å kunne følge kjærligheten og hjertet sitt mer enn fornuften og hodet som var hovedsaken her.
De levde vel til tider også omtrent på eksistensminimum.

Boka er varsomt skrevet, uten å utbrodere for mye eller brette ut altfor mange detaljer om personenes privatliv. Så jeg vil anta at du har rett: Her vernes privatlivet til alle involverte.

Ja, jeg syns faktisk at det er ganske viktig å få med seg det som skjer i disse bøkene. I og med at hovedpersonenes privatliv hele tida er flettet inn i deres liv på jobben og i politiarbeidet, så er det mye du går glipp av hvis du starter med den siste boka. Utviklingen i Avdeling Q fra vi møter Carl i første bok og til det som skjer i den hittil siste boka er nært knyttet opp mot hovedpersonenes relasjoner, til hverandre og til andre deltagere.

Det kan sikkert gå greit, hvis du leser "Marco-effekten" før de andre, men du vil forstå så mye bedre hva som hender med bl.a. Carl i denne boka, hvis du også har lest de foregående.

Ja, det er en god idé, Brit! Jeg skal til Danmark om ikke så lenge, og tenkte litt på å se etter bøkene hans der. - Og jeg vil jo anbefale alle til å lese bøkene hans i riktig rekkefølge:
Nr.1 Kvinnen i buret - Nr.2 Fasandreperne - Nr.3 Flaskepost fra P - Nr.4 Journal 64 - Nr.5 Marco-effekten.
Blir så glad i hovedpersonene og alle de andre menneskene rundt dem, Assad, Rose og Carl! :)

Om man klarer det, så burde jo de fleste bøker leses på originalspråket! For mitt vedkommende begrenser dette seg til svensk, dansk og engelsk, foruten norsk. Jeg er ikke god nok i tysk og spansk, dessverre.

Vemod er nettopp ordet, over ei tid som er ugjenkallelig forbi...
Ja, det er kanskje nettopp det å kunne reise avgårde for å leve et enkelt, harmonisk og fritt liv på ei øy i Middelhavet, på ei tid da resten av verden ikke nødvendigvis bombarderte deg med påtrengende nyheter fra alle kanter og medier hver eneste dag, som tiltrekker meg ved denne boka. Jeg har bodd og levd en god del på øy(-er) i Middelhavet i de senere år, men det er liksom ikke helt det samme nå som den gangen.
Jeg tenker at jeg skulle ha likt å være der på den tida da unge Marianne, Axel og Leonard levde på den greske øya Hydra. ;)

Jeg vet ikke helt, jeg... Ser at boka har fått gode kritikker av flere her.
Joda, det var spenning og mye action i denne boka, som forøvrig er den første jeg har lest av Jørgen Jæger. I og med at jeg ikke har lest de foregående bøkene, så visste jeg heller ikke noe om hva som har skjedd før. Kanskje hadde jeg likt boka bedre hvis jeg hadde lest alle i riktig rekkefølge?
Jørgen Jæger har hovedfokuset på politiarbeidet, og dette har en tendens til å kjede meg litt. Hovedpersonene hans blir også litt "billige" syns jeg. Cecilie som hovedheltinne virker ikke helt overbevisende på meg. Her flettes også inn litt romantikk, som for meg ble temmelig forutsigbar. Det var noe med skrivemåten her som ikke tiltaler meg like mye som f.eks. skrivemåten til Jussi Adler-Olsen.

Jeg liker Inger Frimanssons måte å skrive på. Jeg liker å lese krim og psykologiske thrillere og romaner der politiet ikke spiller hovedrollen.
Hun går inn i gjerningspersonenes liv og hoder. Stakkars Justine hadde ingen god oppvekst, og dermed blir hennes forhold til andre mennesker preget av dette. Mennesker som kommer henne nær, står i fare for å bli utsatt for ulykker og brå død. En snikende uhygge brer seg gjennom hele boka.

En krim slik jeg liker den!
Det alminnelige, fredelige og idylliske livet på landsbygda blir til en uhyggelig og vond kamp i samvittigheten til hovedpersonen, som i et øyeblikk av raseri mister besinnelsen og begår en fatal og uopprettelig handling...
Slik kan det gå, når omstendighetene er tilstede, alt floker seg sammen og dermed går også alt fullstendig galt...
Politiet spiller bare en liten birolle, og kommer først inn i historien helt på slutten.
Inger Frimansson skriver godt.

Jeg synes boka var stort sett både intenst spennende, velkomponert og godt skrevet. Til tider skrekkelig spennende og vanskelig å legge fra seg!
Har ennå ikke fått lest Gutten i kofferten, men skal nok finne den fram senere en gang. Den venter et eller annet sted i hyllene mine.