Bokelskere.no

Takk for responsen, Koriander og takk for at du bringer inn dette viktige momentet. I denne historien er det virkelig mye å gripe fatt i.

Jeg er uenig. Du har gjort noen gode observasjoner og stiller viktige spørsmål ved sheriff Hack Tates rolle.

Nå har jeg også gjenlest episoden med hunden. Jeg synes som deg det er pussig at en sheriff overlater til en advokat som ikke har skutt på tredve år (eller er det sheriffen som ikke har avfyrt ett skudd i løpet av alle disse årene??) å skyte en hund som lider av hundegalskap. «Jeg er ikke så god til å skyte og det vet De!» insisterer sheriffen nesten desperat til advokaten. Umiddelbart fant jeg ikke dette helt troverdig. Men så viser det seg at en sheriff er valgt, og ikke ansatt på grunnlag av sine kvalifikasjoner.

Atticus skyver brillene opp i pannen før han sikter. Dette henger sannsynligvis sammen med at det er lettere å se siktet ytterst på geværet, uten briller. At brillene så blir knust spiller i denne sammenhengen ingen rolle.

Det jeg lurer på, er hva Harper Lee vil fortelle oss med denne episoden. Handler den primært om sheriff Hack Tates usikkerhet eller om Atticus’ handlekraft og mot, en mann som gjør det han må? Eller om respekten og vennskapet mellom de to?

Et godt og interessant svar, Marit.
En god bok gir rom for flere mulige tolkninger.

Lest ut boken

Takk for din skape observasjon, Tuhamre.
Jeg har lest vitneavhøringen av sheriff Heck Tate på nytt, og for meg henger dette sammen; mennesker kan oppføre seg forskjellig på ulike arenaer, forandre syn og utvikle seg.

Sheriffen kledd i sivil, uten sin beskyttende uniform, som vitne i en rettsak og underlagt dommerens myndighet, er bokstavelig talt på bortebane. Har vet at han har utført en tynn etterforskning, men dog en etterforsking i tråd med datidens normer. Som Kay sier: "Tate gjorde bare det som tiden og samfunnet forlangte av han". I vitneboksen føler han seg ubekvem og usikker, kanskje til og med skamfull.

Den sheriffen vi møter i slutten av boken har åpenbart fått øynene opp for sine egne fordommer. Vi vet ikke hva som har ført til dette. Er det rettsaken som har gjort han oppmerksom på den urimelige behandlingen av Tom Robinson, kun på grunn av hans hudfarge? Hans egen lemfeldige etterforskning? Drapet på den dømte? Eller våkner han for fullt når han ser hvordan Atticus’ logiske forsvar rammer de fullstendig uskyldige barna. Som sheriff, med den myndigheten som hører stillingen til, føler han seg trygg i situasjonen og handler slik han nå mener er riktig. Tate er en mann med integritet.

Harper Lee skrev romanen mens kampen for like borgerrettigheter pågikk for fullt i USA på 1950- og 60-tallet. Er det ikke sheriff Tate som bringer et håp inn historien. Alt det grusomme som har skjedd, har ikke vært forgjeves. Når selv sheriffen har fått åpnet øynene for samfunnets rasediskriminering er det lov til å tro at det vil gjelde flere. Jeg tror Harper Lee visst nøyaktig hva hun gjorde da hun skapte Heck Tate.

Har ca 100 sider igjen- og trivst i selskap med Jem, Scout og Atticus.
Forfattaren får godt fram både miljøet og det gode samhaldet mellom ulike personar....meiner eg. 30-åra i sørstatane var lite positive for dei farga...
Opplevde skildringa av kyrkjebesøket der dei to borna gjekk saman med si farga (nigger)hushjelp skildra godt skilnaden i samfunnet.

(Det er nesten sjarmerande at mi aldrande bok måtte teipast i går....den laga nokre lydar som talte for assistanse :-))

Språket endrer seg hele tiden. Slik jeg ser det har vi her med to problemstillinger å gjøre:

1) Er det riktig å bruke betegnelsen neger i dag? Språkrådet gir en god innføring i bruken av ordet. I min oppvekst var neger et alminnelig og nøytralt ord. Selv om det var mange fordommer mot folk som skilte seg ut, var ikke neger et rasistisk uttrykk. Som Språkrådet påpeker, har ordet blitt krekende og rasistisk ladet gjennom måten det senere har blitt brukt på.

2) Skal ord som neger rettes i bøker som er skrevet i en annen tid? I originalutgaven av «Drep ikke en sangfugl» er neger et nøytralt ord. (Ordet nigger derimot, er et skjellsord). Rasismen kommer til uttrykk først og fremst gjennom prosessen mot Tom Robinson, i hvordan både rettsapparatet og samfunnet behandler han og familien hans.

Spørsmålene er mange. Hvordan vil dagens (spesielt yngre) lesere oppfatte bruken av ordet neger i eldre litteratur? Vil de kunne skille mellom den nøytrale bruken da boken ble skrevet, eller vil de legge dagens (diskriminerende) betydning til grunn? Ødelegger man det tidsbildet originalteksten gir, ved å endre den? Blir det en form for historieforfalskning, som Marit er inne på? Skal barne- og ungdomsbøker og voksenbøker behandles ulikt?

Når sant skal sies, vet jeg ennå ikke hvilke endringer som er gjort i 2015-utgaven av Sangfuglen. Men intuitivt kjennes det nesten som helligbrøde å tukle med denne klassikeren fra 1960.

Interessant å høre, Torill.
I utgaven fra 1961 brukes "neger" nøytralt, mens "nigger" og "niggervenn" er skjellsord. Familiens hushjelp, Calpurnia (selv mørk i huden), bruker "niggersnakk" som en del av sitt naturlige vokabular.

Min antakelse (ut fra omtalen) er at ordet «neger» i 2015-utgaven er erstattet med «farget». Hvordan løser i så fall oversetteren nyansene jeg har pekt på ovenfor. Brukes for eksempel ordene "nigger" og "niggervenn" fortsatt som skjellsord i den nyeste norske utgaven?
(Tror jeg må ta en tur på biblioteket og sjekke.)

Har dere flere synspunkter på denne typen modernisering av språket?

Du skriver, Marit:
"… men i Aschehougs omtale av den siste utgaven (2015) får vi opplyst at oversettelsen fra 1961 er modernisert."

Kan bruken av ordet neger være blant det som er modernisert?
I omtalen av 2015-utgaven står det om Atticus at han "forsvarer en farget mann som er tiltalt for å ha voldtatt en hvit kvinne."

Om denne typen endringer vil det være ulike meninger. Interessant i alle fall å få dem frem. Jeg oppdaget at jeg har både 1961- og 2005-utgaven. I begge disse brukes neger.
(Og jeg kunne selvfølgelig ikke la være å begynne å lese, Duun må vente :-)

PS: Lurer på om ordet indianer også er endret. Er det noen her som leser 2015-utgaven, og kan sjekke?

Har omsider leita fram mi utgåve av «Drep ikke en sangfugl»....ei bok eg kjøpte på ein bruktbutikk for nokre få år sidan. Forrige gong las eg ei lånt bok.
Denne er ei bokklubbok frå 1971...omsett av Magli Elster.
Har oppdaga nokre skrivefeil, så korrekturen har nok ikkje vore max..

Likevel, det vesle eg har lese til no har vore til glede. Atticus er ein mann med stor sans for rettferd, og med stor omtanke for dei to borna sine....

Glad for å kunne vere med på å samlese denne...

Tusen takk for et informativt og fint innlegg, Torill.

«Drep ikke en sangfugl» er en poetisk tittel, en formulering som setter seg i leseren.
En direkte oversettelse av den engelske «To kill a mockingbird» ville bli noe sånt som «Å drepe en sangfugl» eller «Hvordan drepe en sangfugl», langt tammere alternativer.

Oversetteren, Magli Elster (1912-93) var lyriker. Hun skal ha all ære for sitt arbeid med boken. Elster skapte en tittel som bevarer meningsinnholdet i den originale, og samtidig fremstår som ekte, genuin. En tittel med stor gjennomslagskraft, poetisk og vakkert formulert som den er, nesten et lite dikt i seg selv.

God bedring og takk for jobben du har gjort så langt.

Da håper jeg vi møtes under nye leserunder senere, Randi!

Veldig bra, Torill.
Jeg vet ikke om du så det, men jeg følger med fra sidelinjen denne gangen. Ble så begeistret for Olav Duun at nå går jeg straks i gang med "Juvikfolke".

Lykke til!

Kor flott at du tek over.....
Eg har lese boka for nokre år sidan, men blir gjerne med på felleslesinga...
Boka er god.
Leseperioden kan kanskje berre stå? ...vi brukar likevel den tida i treng i diskusjonen :-)

Sender masse god betring til deg, Kjell k, og varm takk for alt du har lagt så godt til rette i lesesirkelen! Helt framifrå!
Håper det ikkje er så lenge til du er tilbake! :-)

Jeg sender deg de beste ønsker for en rask og god bedring, Kjell. Du har ingenting å beklage, snarere skal du ha stor takk for innsatsen så langt.

Jeg hadde tenkt å stå over denne gangen. Det er ikke så lenge siden jeg leste vinnerboken, "Drep ikke en sangfugl", og forrige runde gjorde meg Duun-frelst. Nå er det "Juvikfolke" som står for tur. Ønsker dere andre masse lykke til med en meget god bok. Jeg vil følge med på diskusjonen.

I mål – to måneder etter dere (og det er ikke bokens feil).
Jeg likte etter hvert denne forunderlige, springende og mangfoldige boken godt. Full av skarpe og originale observasjoner og refleksjoner. Reise og alle typer bevegelse er en rød tråd. Noen har pekt på flere tråder (hvaler, havguden Poseidon, mm).

Selv finner jeg at kropper, levende og døde, er et tema som går igjen. Tokarczuk forteller fra flere anatomiske og patologiske museer rundt i verden. Disse er listet opp bakerst i boken i en itinerarium (reisehåndbok fra oldtiden og middelalderen med beskrivelser eller kart). Jeg-personens reisehåndbok? Litt morsomt at jeg har besøkt et av dem, Narrenturm – Patologisch-anatomiches Bundesmuseum i Wien (vil besøke flere om jeg får anledning).

Jeg er lar meg begeistre av forfatterens beskrivelser av de anatomiske kartene og de patologiske preparatene; hvor imponerende detaljert og korrekt (så langt jeg kan bedømme) hun beskriver disse. Fascineres av hennes evne til å se skjønnheten og dybden i kroppsdeler og i misdannelser, som vanligvis oppfattes som groteske. Tilfeldigvis leser jeg i parallell Medisinens historie av Nils Uddenberg. I den er en av Vesalius’ anatomiske plansjer gjengitt, et kunstverk! (omtalt på s. 180) Detaljert, informativt og vakkert.

Tokarczuk tegner inngående bilder av kroppen til flere av sine personer, for eksempel den gamle professorens i kapitlet «Kairos» (s. 358). Her vil jeg spesielt trekke frem beskrivelsen av professorens død, av blødningen i hjernen, hvordan blodet, som et hav, skyller over og drukner alle den døendes minner (s. 384). Originalt og utrolig fascinerende.

Jeg har spurt meg selv underveis om sammenhengen mellom bokens hovedtema, bevegelse og alle disse kroppslige fenomenene. Er det så opplagt som at i en levende kropp er alt i bevegelse, i en død stillstand? Hører gjerne om noen av dere har synspunkter på dette.

Et par sitater i sakens anledning:
«Jeg tror også at verden får plass inne i oss, i en fure i hjernen, i konglekjertelen (epifysen, viktig blant annet i reguleringen av døgnrytmen), at den sitter i halsen, denne globusen. Egentlig kunne man bare hoste og spytte den ut.» (s. 56)

«Alle vet jo at det virkelige liv utfolder seg i bevegelsen.» (s. 57)

Så spesiell at jeg ikke drister meg til terningkast.

Her i nordvest er det nesten «nordvest» i dag...iallfall når det gjeld temp. Ute er det surt og kaldt og sludd i lufta.
Eg har heldigvis fått lese litt i dag, og det i ei god bok som eg fekk i julegåve: Eleanor Oliphant har det helt fint.
Eg likar det eg les...Eleanor er ei samansett dame, og det er ein god del eg ikkje veit om henne...spennande!

Håper at leselysta tek seg opp, den har ikkje vore så god i det siste.
Sidan helga nærmar seg slutten, så får eg sei: God søndagskveld!