Bokelskere.no

Det er jo kjærlighet! Ren kjærlighet! At noen innenfor kirken tør å bruke energi på å fordømme ren kjærlighet, det er fryktelig. Det er skammelig! Vi er mennesker, først og fremst. Og vi kan godt gjøre godt eller ondt uansett legning. Legning er underordnet, det er det jeg prøver å si. På samme måte som kjønn er det![...]

Sorgen kan være tung å bære, men er den ren og ekte, så beveger den seg i en slags prosess, utvikler seg, går stadig over i nye faser. Ofte kan man vokse som menneske, mens man gjennomlever slike kriser.

Men jeg tror det er viktig at vi alle åpent viser at vi støtter homofile, at vi godtar dem som de er. Slik kan det bli at flere tør å stå frem.

Charlie dro opp kjolen og viste frem et par hårete hvite bein over støvlettene.
- Det hjelper ikke så mye, Charlie. Husk at dette er gamle fine vestkantfruer vi snakker om.
- Å, de elsker homoer. De elsker oss. De vet det bare ikke selv.
- Har du ikke en vanlig genser, og en vanlig bukse?
- Herregud Mia, nå knuser du ytringsfriheten her. Jeg er kunstner, et vandrende åndsverk, vet du det?
- Jeg tror fruene kommer til å blande sammen åndsverk og åndssvak hvis du tropper opp i det der.

Hun må ha født barnet i Auschwitz. Og det får meg til å tenke på en strofe fra Louis MacNeices dikt, Prayer before Birth, som ble skrevet under andre verdenskrig.

I am not yet born; O hear me,
Let not the man who is beast or who thinks he is God
comeback near me.

Han tenkte på sitt lange liv, og han takket for all den overflod og glede han hadde fått. Å ønske seg mer, å ønske seg enda mer, visste han ville være utakknemlig.

Å angre på en drøm er det mest nedbrytende man kan drive med.

Og Ingrid kjente denne kraften som bare en fugl kan forstå der den sitter på et høydedrag med utslåtte vinger og kan la vinden gjøre resten.

[...]hun vil ta øya med seg ut i verden og fylle den med alt den mangler[...]

Maria heiste seg opp på albuene og sa at unger ikke er noe man har, men noe man får, de er gaver.

En gjest skaper savn.

[...] Flaskepost er mystiske formidlere av savn, håp og ulevde liv[...]

Ingrid fryser, helt inn i margen, det gjør hun alltid når hun står her og ser faren forsvinne. Det er årets andre dag, den tristeste av alle trehundreogfemogseksti, og den avsluttes med synet av den sveivende akterlanterna som fortaper seg innover i den brølende natta som en glo opp gjennom et piperør.

Når vi sammenligner med de fleste andre land i verden har den homofile frigjøringen i Norge kommet langt på kort tid. Det tror jeg de fleste er enige om. Personlig har jeg opplevd at min sivilstatus har fulgt samfunnets lovendringer. Jeg har gått fra å være samboer, til partner og til sist ektefelle, til samme mann over en periode på 25 år. I dagens Norge er det lett å glemme at jeg ble født kriminell. Det er lett å glemme at de rettighetene homofile har i Norge er kjempet frem av relativt få mennesker, på relativt kort tid og under stor motstand.

Jeg er ikke så glad i uttrykket å stå fram som homofil, selv om jeg bruker uttrykket selv. Uttrykket å stå fram antyder at man i utgangspunktet har fremstilt seg som heterofil, men at man så, plutselig eller over tid, omsider blir ærlig og sier det som det er. Man står fram som homofil. Men ingen står fram som heterofil. Dette viser igjen til heteronomativiteten. Alle forutsetter å være å heterofile og dersom du ikke er det må du selv sørge for å få fortalt det til omverdenen, ellers lever du i skapet.