Bokelskere.no

Vi ble enige om at den virkelige prøven på den sterkestes rett er hvor vidt man evner å legge til rette for de menneskene i samfunnet som trenger hjelp, og hvor fattig dette samfunnet ville ha vært uten mennesker som tilførte orginalitet og et annerledes perspektiv.

Det er mange måter å brette opp ermene på, mange anledninger til å bli skitten på hendene. De færreste orker å leve slik over tid. Enda færre velger å gjøre det for å være til velsignelse for noen andre. Vi elsket dem. Simpelthen elsket dem.De beriket livet vårt.

Det er utrolig hvor raskt man kan venne seg til ekstremsituasjoner hvis man må. Vi merket at Adrian hadde det godt, og da ble alt annet uten betydning. Det at vi hadde bundet opp store deler av døgnet i pleie og tilsyn, ble uvesentlig.

Fra tid til annen møter man store og små ting som man vet kommer til å forandre livet.

Veggene jamret seg. Den innestengte gråten trengte igjennom usynlige sprekker i tapetet og presset mot vakuumet som omringet henne. Hun hørte det ikke, men hun smakte på frykten som hadde bolig i veggene. Smaken var stram og salt på samme tid. Hun lot den legge seg på tungespissen. Den smakte gamle tårer.

Vi har alle noe å sone, tenkte William.

For den ubehagelige sannhet er at ingen er bare ond, eller bare god.

Han hadde ikke vært klar over at det var mulig å sørge over noen som fortsatt var i live.

Vi kan ikke velge foreldrene våre, sa Sunny.

I fremtiden kan du være akkurat hvem du vil.

Moren min døde da jeg var liten, sa Charlotte. Men jeg husker at hun holdt meg, jeg husker følelsen av å være trygg, glad og fornøyd. Jeg var ikke engang klar over at jeg ikke kunne se. De gode følelsene utgjorde hele min verden.

Faren var solbrun, med blondt hår gredd tilbake i en sleik, og hvite tenner som kunne lyse opp enhver mørketid.

[...] Bøker er vinduer mot verden.

Å tro er ikke å se. Å tro er å føle.

Eg har alltid vore glad i jula, irriterande glad i alle tradisjonar, som Karin seier, i bursdager, jul, påske, til og med pinse og jonsok. Sjølv om eg ikkje trur på så mykje av innhaldet i noko av det, gir det ei kjensle av at det finst noko viktigare, noko litt større, nokon dagar som betyr meir enn alle andre dagar.

Frykt sløkkjer motet, kneblar tanken, stengjer for ordet. Frykt tvingar oss til å teie, isolereoss, fjerne oss frå den som lid urett og den som prøver å stå opp mot urett. Frykt er vår fremste tyrann og yndlingsvåpenet til alle tyrannar.

Idet jeg åpner skapdøren, kjenner jeg lukten av tøy som har hengt lenge uten å bli brukt. Det lukter ull av alle genserne og luene og vottene som mamma har strikket. Jeg kjenner en annen lukt også. Det er lukten av mamma. Hele skapet lukter av mamma. Det er som om hun bor der inne, et sted bak alle kjolene og kåpene, og strikkegenserne, bare at jeg ikke ser henne. Det er som om Mamma har vært her inne hele tiden.