Bokelskere.no

I 2010 debuterte Asle Skredderberget med kriminalromanen Metallmyk. Debuten er mer enn vellykket, den sitter som et skudd. Metallmyk er spennende krim som gir leseren et innblikk i den mørke siden av det norske finansmiljøet og den norske våpenindustrien.

Aksjemegleren Håvard Gabrielsen blir skutt og drept i lokalene til Optima Finans på Aker Brygge. Politiet har behov for assistanse fra noen som har god kunnskap til det norske finansmiljøet og får med seg Økokrim-etterforsker Milo(Emil) Cavalli på laget.

Skremmende
Asle Skredderberget skriver om både et miljø og temaer han har god kunnskap om. Skredderberget har gjort god research når det gjelder norsk våpeneksport og det er skremmende å lese om koblinger mellom det tradisjonelle kriminelle og finansmiljøet. Historien er selvsagt fri fantasi, men den er inspirert av virkelige hendelser og harde fakta.

For en som ikke kan spesielt mye om finansmiljøet kan Metallmyk sikkert dette høres ut som en tørr og kjedelig krim. Det kunne det vært, hadde det ikke vært for det faktum at Skredderberget er utrolig god på å forklare og gi innblikk i finansmiljøet og våpenindustrien på en enkel og forståelig måte. Dette satte jeg som leser satt stor pris på. Det er ikke negativt å føle seg som en mer opplyst person etter at man har lest en kriminalroman. Selv mener jeg at en god forfatter kan underholde sitt publikum og opplyse dem på samme tid, uten at man føler at det blir for eller for tungt fordøyelig.

Original etterforsker
Det var forfriskende å treffe på en ung etterforsker som drikker mer kaffe enn alkohol i det daglige. Milo er nemlig motstykke til den middelaldrende, skilte, og alkoholiserte politimannen med ett barn. Milos far er norsk og hans mor var italiensk, Milo er minst like mye italiensk som han er norsk og det er interessant å se hvordan de to kulturene blandes sammen i Metallmyk. Det religiøse er ikke uviktig for Milo, han er katolikk og skrifter med ujevne mellomrom. Jeg som leser fikk et lite innblikk i religionen og ikke minst fikk jeg være flua på veggen under noen svært interessante skriftemål.

Lite blod og gørr
Historien er ikke, slik som mange andre kriminalromaner, veldig blodig. Lite blod betyr heldigvis ikke at dette er en blodfattig krim. Som tilskuer satt jeg med en ekkel følelse av at noe kom til å gå veldig galt for mitt nye bekjentskap. Forfatteren har klart å skape en underliggende ekkel stemning som ligger der og lurer i bakgrunnen nesten hele tiden. Du vet den følelsen man kan få når man er ute å går alene i mørket. Kanskje er det noen der bak deg som følger med fra skyggene.

Hekta
Etter den humoristiske begynnelsen og det uforståelige drapet som kom få sider etterpå forstod jeg fort at her var det bare å sette livet på pause. Det omtrent umulig å legge fra vekk Metallmyk til den dramatiske slutten ble fortært. Jeg leste ut boken på under 24 timer. Det har vel omtrent ikke skjedd siden jeg leste Sirkelen i vinter.

Dette er god krim som jeg helt trygt kan anbefale videre.

Det negative
Om jeg skal sette fingeren på noe negativt ved Skredderbergets debut må det være at jeg godt kunne tenke meg litt mer innblikk i både Milos og bi-karakterenes liv. Litt mer kjøtt der hadde nok gjort seg, men det er egentlig mest for små pirk å regne, historien fremstår som solid og spennende!

Jeg ser frem til å følge Milo i en ny sak og gleden var stor da jeg fant ut av at Skredderberget kommer med oppfølgeren Smertehimmel i mars 2013. Det klør i fingrene, jeg har lyst til å legge inn en forhåndsbestilling allerede nå. I Smertehimmel er det legemiddelbransjen som skal til pers og leserne skal få bli bedre kjent med Cavallis familiebakgrunn.

Visste du forresten at?
Metallmyk var blant de nominerte til Rivertonprisen for 2010.

Smaken er som baken, er det ikke så? Jeg er fanget i Adler-Olsens nett :)

Karakterene i denne boka representere på ingen måte den ”vanlige mannen i gata”. Det er dysfunksjonelle personer som kommer fra dysfunskjonelle familier. Ellers er de hevnlysten, egoistiske, makt og oppmerksomhet syk, forskjellsbehandlende og tror de kan få alt i verden på feil premisser. En del av karakterene er blottet for empati og hjertet. Det er sjelden jeg misliker karakterer så sterkt at jeg blir kvalm og rasende….Men i denne boka skjer det!!!. Jeg har lyst å hive boka i vegg eller ”hoppe” inn i boka og skjelle dem ut….Karakterene lager en mørke, kalde og grøssende stemning gjennom boka. Men på en spennende og bra måte. Jeg må innrømme at jeg har store problemer med å lese enkelte deler av boka. Det å lese om et kaldt og hjerteløse menneske som er blottet for følelser gjør de mest grusomme ting bryter med det menneskelig.. Jeg fikk assosiasjoner til 22 juli terroren.

Det beste og mest spennende med boka er hvordan alle delene henger sammen. Det er ikke forutsigbar og man lurer hele tiden på hvordan henger alle disse delene sammen. Jeg var innom mange teorier. Men faktisk ingen av de stemte. Jeg skjønte ikke hele greia før helt på slutten. Ellers er det en del som skiller seg ut. Det er den om Julian Wang og Sabine Reich. I begynnelsen var jeg helt fascinert over dem. Åååå, som jeg ønsket å møte en person som Sabine Reich. Så ble jeg dødsskuffa når det kom fram at hun ikke var den hun utga seg for. Men det var ulidelig spennende å finne sannheten om Sabine Reich. Boka bruker flittig cliffhangere og man river seg nesten i håret på slutten av hvert kapittel. Man vil jo lese videre på en av enkelte delene. Men sannheten er at det er sånn på alle delene i boka.

Men boken har også ting som trekker ned. En del ting synes jeg kom litt for brått inn i historien. Når jeg hadde lest nesten 100 sider og kommet godt inn i historien til både Felix og Julian Wang så begynte plutselig historien om Familien Scott. Den er så viktig at den burde vært med helt fra begynnelsen. Broren til Julian Wang er også veldig viktig i denne boka. Dvs. en kriminalsak med han. Ut i fra det blå begynner Julian Wang mistenke broren for å være innblandet i en kriminal sak. Det stemmer jo også. Men det burde være mer integrert i boken slik at det virke logisk at han kan være innblandet inn i en kriminalsak. Det ble litt for brått og teit i denne boka. Ellers får man alt inn med te skje i boka. Man kunne nesten tro at forfatteren ikke vil at leseren skulle få bruke fantasien sin i hele tatt. Hvis boka hadde vært en enkel historie så hadde dette dratt boka ekstremt ned.

Min konklusjon er at dette er ei spennende og bra bok. Men den når ikke til de høyeste toppene. Jeg anbefaler denne boka videre med unntak av de som er direkte berørt av 22 juli terroren.

Når Ruth var fri og frank så skjønner jeg at Mali ikke var bekymret for henne. Men no er Samuel dukket opp og Ruth er dødsforelsket i han. Forholdet deres er alvorligere enn antatt. Desssuten forandrer Ruth til et spøkelse. Mali ser det og allikevel er hun utrolig naiv i forhold til henne. Hun setter ikke foten ned og gjør ikke noe med Ruth`s gryende forhold til Samuel. Mens med Dorbet herjer hun noe veldig med. Det ser ut som at det er viktigere for henne at Dorbet ikke havner i "uløkka" enn at Ruth skal bli ødelagt av en sann jævel ( unnskyld uttrykket,men Samuel fortjener det virkelig!!). Eg blir såååå forbanna på Mali... No skal jeg kalle henne for noe jeg egentlig ikke mener. Men siden jeg er litt sinna på ho i denne boka føler jeg behov for å si det. Drittkjerring!.

Alle barna til Mali blir beskrevet med et bredt spekter av karaktertrekk. Det blir ofte sterkt fokus på enkelte ting ved karakteren. I denne boka er det mye fokus på Dorbet. Jeg synes framtillingen av henne er litt feil og det irriterer meg. Hun oppfattes som vakker, litt egoistisk, misliker forpliktelser og elsker mannfolk (dvs. fly fra den ene til den andre). Hun har kanskje litt av de egenskapene. Men ikke så mye som serien vil ha det til.. Hvis man ser serien over tid så er ikke Dorbet slik etter min mening (og andre får mene hva de vil). Hun har mange andre fine egenskaper som ikke kommer så godt fram og det irriterer meg også. Jeg synest Også Oja ikke er helt slik han blir framstilt. Men det irriterer meg ikke like masse.Men det som gjør at jeg forsatt ”tror” på Dorbet og Oja er nemlig bredt spekter av karaktertrekk. De andre sidene med dem kommer glimtvis fram gjennom hele serien. Men det er ikke så godt synlig. Dvs. det er lite fokus på det. Men hvis Dorbet og Oja hadde bare blitt framstilt med alle de sidene som jeg irriterer meg over så hadde jeg nok kanskje gitt opp serien.

En del synest det er for masse sex i disse bøkene og i bok nr. 11 hadde flere folk skrevet om det. Sånn generelt sett synest jeg ikke det. Men noen ganger går det for langt. Å skrive altfor detaljert om sex synest jeg litt er ekkelt. Sex er viktig. Men noen ganger (som i dette tilfelle) får man inntrykk av sex er alt. Det blir litt feil etter min mening. Det er vel ingen bombe at det er Dorbet og Ola som har så mye sex. Men at det er skrevet så detaljert om sex når det gjelder Dorbet er forståelig. Det er med å bygge opp bildet av Dorbet serien lager av ho. Selv om Ola og Dorbet har så å si et forhold så får man inntrykk av at det forholdet handler mest om Sex og ikke annet. Ola`s voldsomme følelser ovenfor Dorbet virker ikke helt troverdig og det kan bli litt for voldsomt.

Men selv om mye irriterte meg og det var en del å sette fingeren på så likte jeg boka tross alt. Men den er ikke blant de aller beste i serien for å si det sånn.