Bokelskere.no

Ja, grotesk er ordet.....

Gill Paul sine historiske romaner er faktisk spennende lesing - jeg har lest alle hittil, og synes denne om Jackie og Maria er den beste. Mer om denne i Reading Randi

Denne virket noe rotete og kaotisk på meg - den var i hvert fall ingen god "gå-bok" - den hadde visse interessante elementer - men mye ble ganske diffust, men det var vel kanskje meningen.

Superkondis gir deg treningsglede og den er effektiv - enkel å følge også. Og resultater gir den! Mer om denne i Reading Randi

Ferdig med denne nå - enig med deg, gir den terninkast 5 jeg også. En vakker, vemodig historie - fin og logisk slutt.

Nettopp ferdig med denne - heller nærmere terningkast 3 jeg også som deg. (Kan muligens strekke meg til 4) - Langdryge partier til tider, og mange temaer i en rotete blanding - og den levner ingen ære til politiet - egentlig ingen direkte krim-roman

Da tar jeg den etterpå - har lest så å si alt av Nesbø, men for hver bok har jeg sagt: "dette blir den siste jeg leser.....)

Virker litt ekkel ja - men når jeg først har begynt på en bok, leses/lyttes den alltid ferdig. (Er litt på let etter en god krim i lyd nå - har Nesbø's siste - kanskje den er OK - Kongeriket)

Begynte på denne nå - er litt skeptisk, men føler det er en grei "gå-bok"

Tove Nilsen skriver engasjerende oppvekstromaner - Den eneste broren handler også en del om oppvekst. Den har Trondheim og andre verdenskrig som bakteppe - en vakker roman om drømmer og illusjoner som går tapt. Mer om denne i Reading Randi

For en herlig historie , et eventyr med de norrøne gudene Tor, Odin og Loke! Der vikinggutten Odd er med og får sving på sakene. Aldeles sjarmerende og varm. Perfekt til engelskundervisningen på mellomtrinnet!

"Alle som befant seg i leiligheten denne dagen, hadde sine egne komplekser, sine demoner og sin angst: Roger var såret, Anna-Lena lengtet hjem, Lennart fikk ikke av seg kaninhodet, Julia var sliten...Alle i leiligheten sloss med sine egne historier." Denne boken roper på å bli dramatisert. Som et kammerspill, en ABSURD komedie, med såre undertoner. Det er alltid en glede å lese Beckman, han har et ustoppelig galleri av mennesketyper som tar sin plass i lesehjertet mitt. Men den var litt slitsom å lese også. Handlingen går frem og tilbake i tid; selve gisseldramaet (vel, vet ikke helt om vi kan kalle det det..) og avhøret av de involverte etterpå. Og så er det frem og tilbake i de ulike karakterenes liv. Det blir litt mye, litt kaotisk. Og oppå det hele er det en overraskende slutt. Men fin, det er den! "For vi gjør så godt vi kan, vi også. Vi prøver å klare å bli voksne og elske hverandre og forstå hvordan pokker man plugger inn USB-ledninger. Vi gjør alt vi kan for å lære barna våre å svømme. Alt det vi har til felles, og likevel forblir de fleste av oss fremmede, vi vet aldri hva vi gjør hverandre, hvordan ditt liv påvirkes av mitt."

Nok en leseskatt (og julegave fra min mann) av Edvard Hoem. Felemaker Lars Olsen Hoem opplever de utroligste ting. Han er med i slaget på Københavns red og er krigsfange på britiske fangeskip i fem år. Kjærligheten til musikken og felene er «det varme sporet» i romanen. Heftig å lese om fangelivet, utrolig hvor sterkt forfattereren lever seg inn i disse skjebnene og skildrer den indre kampen hos Lars. Og det enkle livet utenfor Kristiansund, med etterhvert syv døtre og kona Gunhild- den store kjærligheten som støtter han i «livets strid.» Interessant også å få mer innblikk i hvor viktig næring klippfisken var i denne byen. Stødig og varmt fortalt, med samme ærbødige og klangfulle grunntonen som «Slåttekar i himmelen» og «Jordmor på jorda.» «Gunnhild vil snakke om kva grunnen er til at det er så mykje ulikt som kan kallast musikk, og at det finst så uendeleg mange instrument, alt frå det som blir kalla lur og lyrer, fløyter og basunar, alt henta frå den heilage skrifta, cymbalar og paukar, for ikkje å snakke om dei store trommene og dei små tamburtrommene, dei mange ulike strykeinstrumenta som litt etter litt kjem i bruk også her, i byen på dei tre øyane, bratsjar og viola da gambaer, for ikkje å snakke om trompetane og alle dei andre blåseintrumenta, fagotten, oboen og klarinetten, alt som dei har høyrt når dei en sjeldan gong har sett seg syn med å gå på ein konsert, det vil i praksis seia utekonsertar, friluftskonsertar om sommaren, som også fattigfolk kan oppsøke.»

Denne boken er gull. Ikke bare for oss lærere som skal fortelle. Alle trenger å lese de greske mytene som Homer en gang fikk nedtegnet . En fest.

Etter å ha gått Aurlandsdalen denne uka med en herlig gjeng ungdommer og kolleger slukte jeg denne boka i et jafs . Helt fantastisk å lese om all historien og kulturen som knytter seg til denne mektige og dramatiske delen av Norge. Flotte bilder, gode tekster ! Jeg bøyer meg i støvet for de som levde før oss. Så mye slit og arbeid. Respekt.

Praktfull reise gjennom stiens historie , filosofi , refleksjon, rekreasjon . Forfatteren skriver mye om dette diktet , jeg lar det stå for seg selv.( boka leste jeg ut i 2020. )

The Road Not Taken
BY ROBERT FROST
Two roads diverged in a yellow wood,
And sorry I could not travel both
And be one traveler, long I stood
And looked down one as far as I could
To where it bent in the undergrowth;

Then took the other, as just as fair,
And having perhaps the better claim,
Because it was grassy and wanted wear;
Though as for that the passing there
Had worn them really about the same,

And both that morning equally lay
In leaves no step had trodden black.
Oh, I kept the first for another day!
Yet knowing how way leads on to way,
I doubted if I should ever come back.

I shall be telling this with a sigh
Somewhere ages and ages hence:
Two roads diverged in a wood, and I—
I took the one less traveled by,
And that has made all the difference.

For ett år siden tente jeg lys for Ari Behn og satte meg ute under Karlsvogna og resten av stjernehimmelen. I år leste jeg ut denne samlingen av korte fortellinger som han ga ut i 2012. Det er «trist som faen» å lese disse historiene. De er mesterlig skrevet , så korte og fortettet, men med et hav av sorg, uro, alt det usagte- mellom hver linje. Jeg la veldig mange egne tanker og assosiasjoner inn mellom alle ordene som ikke var der. Og Aris bortgang drønnet under det hele med sin brutale smerte og sorg. Jeg leste nok enda mer tunghet inn i historiene med dette som bakteppe. Det uhåndterlige, vanskelige og nådeløse livet. Fred over Ari Behns minne.

En stor sorg, en lang reise tilbake i fortiden, en ny begynnelse. Kort oppsummert. Som leser har jeg beveget meg i mange landskap i denne boken, men først og sist handler det om Adam Anker og hans jakt etter spor fra fortiden og hans egne foreldre. Polen, Krakow. Jødeforfølgelsene under krigen. Og først og sist er tittelen veldig betegnende. "Vi snakker ikke om det. Vi tenker ikke på det engang. Og du skal få se at det går over." Mor sto i døråpningen, og lyset fra gangen skapte henne om til en mørk, pregløs silhuett." "Det går over. Vi vil glemme." Og så snudde hun seg og gikk og trakk døren til rommet mitt nesten helt igjen bak seg. Men det gjorde ikke det. Det gikk aldri over. Spørsmålene som aldri kunne bli stilt, antok sin egen skikkelse. Og tausheten ga dem næring."

Fin, men litt stillestående i deler av historien. Jeg satt litt undrende og lyttet og tenkte: Ja vel, hva er nerven her? Den glimter til - og i siste del kommer det virkelig plutselig en ny historie - sånn helt ut av det blå