Bokelskere.no

FEM BARN PÅ REKKE OG EN FAR MED EN KØLLE

MASSEGRINING OG EN PØL AV PISS

VI REKKER UT EN HÅND ETTER TUR

FOR FORUTSIGBARHETENS SKYLD

DEN DER LYDEN NÅR SLAGENE RAMMER

SØSTER SOM HOPPER SÅ KJAPT

FRA DEN ENE FOTEN TIL DEN ANDRE

PISSET ER EN FOSS NED BEINA HENNES

FØRST DEN ENE HÅNDEN FREM SÅ DEN ANDRE

GÅR DET FOR LANG TID RAMMER SLAGENE VILKÅRLIG

ET SLAG ET SKRIK ET TALL 30 ELLER 40 NOEN GANGER 50

OG ET SISTE SLAG I RÆVA PÅ VEI UT DØRA

HAN TAR BROR I SKULDRENE RETTER HAM OPP

FORTSETTER Å SLÅ OG TELLE

JEG SER NED OG VENTER PÅ AT DET SKAL BLI MIN TUR

MOR KNUSER TALLERKNER I OPPGANGEN

SAMTIDIG MED AT AL JAZEERA TV-SENDER

HYPERAKTIVE BULLDOZERE OG FORVRIDDE KROPPSDELER

GAZASTRIPEN I SOLSKINN

FLAGG BLIR BRENT

HVIS EN SIONIST IKKE ANERKJENNER VÅR EKSISTENS

HVIS VI OVERHODET EKSISTERER

NÅR VI HIKSTER ANGSTEN OG SMERTEN

NÅR VI GISPER ETTER LUFT ELLER MENING

VI FÅR IKKE SNAKKE ARABISK PÅ SKOLEN

HJEMME FÅR VI IKKE SNAKKE DANSK

ET SLAG ET SKRIK ET TALL

“Tell me a story, Pew.
What kind of story, child?
A story with a happy ending.
There’s no such thing in all the world.
As a happy ending?
As an ending.”
― Jeanette Winterson, Lighthousekeeping

Det finnes punkter i livet, de blinker om nettene som røde lamper på toppen av høyhusene i flyenes innflygningsbaner over byene, små øyeblikk hvor man kan forandre alt. Men vi forteller oss selv at det allerede er for sent, det er for usannsynlig nå, for lenge siden, det er for risikabelt og det lar seg ikke gjøre. Man sier, jeg skulle selvsagt gjerne og avslutter med naturligvis går det ikke lenger. Jeg burde ha dratt, mens jeg kunne.

Umuligheten av å unnslippe seg selv og sitt eget hode, sine egne tanker, sine egne redsler, det er den hjerteløse innsikten angsten gir. At man er innestengt på et lite rom med seg selv, til den dagen man er borte for godt og har resten av evigheten til å savne den klaustrofobiske følelsen. En ensomhet av nærmest bibelsk styrke.

Tiden som fabrikk: man står ved samlebåndet og følger døgnene med argusøyne mens de passerer, skrur til boltene litt hardere på det ene mens man nynner, setter OK-stempelet på det neste, sender dem gjennom matrisen og får dem inn i emballasjen, pent stablet opp ved utgangen, hvor de plasseres på ventende lastebiler og fraktes bort slik at produksjonsgulvet kan klargjøres for nye uker og måneder.

Han innbiller seg at det å være et godt menneske er noe som betaler seg i lengden, at verden på et eller annet vis er rettferdig og fornuftig innredet.

Man går på jobb, utfører sitt arbeid, man kommer hjem; man elsker hverandre nok til at det varer en dag til. Det finnes ting man ikke vil snakke om.

Om natten sover de med vinduene åpne og hjertene lukket.

Det er like enkelt som det er åpenbart - fortiden gjenspeiler alltid framtiden.

Et alfabet blir synlig i hagen der vann har smeltet snøen, tilfeldige bokstaver kan leses i det som har sunket ned og sammen, en henslengt A, en L formet av en rake. C slynget rundt et tre. Et vinteralfabet. Jeg leter etter flere bokstaver, begynner å lese, jeg lærer å lese denne historien, dette stedet, det klare og mørke ved den, ved de gråskimrende trestammende, det fine lakenet av snø.