Snøfiller gikk drukningsdøden i møte med det kalde havet.
He gets fairly repetitive when he's been drinking, and he drinks fairly repetitively. I guess he lives a Cut & Paste life too.
That's a fear when someone you love dies, isn't it? Especially if you're only young when it happens, you might worry that over time you'll stop being able to picture them properly. Or that the sound of their voice will merge into other voices, so that you can no longer be sure how it was they sounded.
Billions of years ago exploding stars sent atoms hurtling through space and we've been recycling them on Earth ever since. Except for the occasional comet, meteor, some interstellar dust, we've used exactly the same atoms over and over since the Earth was formed. We eat them, we drink them, we breathe them, we are made of them. At this precise moment each of us is exchanging our atoms with everyone else, and not just with each other, but with other animals, trees, fungi, moulds -
Nanny Noo made nice food. She is one of those people who tries to feed you the moment you walk through the door, and doesn't stop trying to feed you until the moment you leave. She might even make you a quick ham sandwich for your journey.
I felt sick a lot of the time, and once or twice I actually was sick. This was difficult for Nanny Noo too, because if she couldn't solve a problem through the stomach - like with a bowl of soup or a roasted chicken or a slice of Battenberg - she felt out of her depth. One time I spied her standing in the kitchen, hunched over the untouched dishes and sobbing.
Mental illness turns people inwards. That's what I reckon. It keeps us forever trapped by the pain of our own minds, in the same way that the pain of a broken leg or a cut thumb will grab your attention, holding it so tightly that your good leg or your good thumb seem to cease to exist.
The worst thing about this illness isn't the things it makes me believe, or what it makes me do. It's not the control that it has over me, or even the control it's allowed other people to take.
Worse than all of that is how I have become selfish.
If people think you're MAD, then everything you do, everything you think, will have MAD stamped across it.
Drawing is a way to be somewhere else.
I think about how the passing of time makes everything seem less real.
But there are different kinds of madness. Some madness doesn't act mad to begin with, sometimes it will knock politely at the door, and when you let it in, it'll simply sit in the corner without a fuss - and grow.
I de blindes rike er den enøyde konge, men det hjelper ikke en dritt når de blinde nekter å innse at kongen har ett øye.
Verden hadde stoppa opp, hadde den. Det kommer den til å gjøre. Når det bare blir administrasjon. Det er ikke noe annet enn tragisk. I stedet for å jobbe sitter folk og diskuterer åssen de skal jobbe og hva de skal kalle jobbinga. I praksis, det vil si ikke-praksis, er det det som er politikk.
Psykologer går til andre psykologer og jamrer om problemene sine. Fakturerer fram og tilbake. Det er parasittisme. Det er som om tannleger skulle stå på rekke og rad og borre i tenna på hverandre.
Jeg vil nok aldri kunne påberope meg tittelen «årets far», men jeg jobbet virkelig for å få orden på forholdet til dem som var avhengig av min nærhet, slik at jeg kunne oppdra barna våre, veilede dem. Patti har sørget for at jeg har et godt og nært forhold til ungene, fritt for mye av turbulensen jeg selv opplevde i min egen barndom.
Dette sitatet fra boka er en uttalelse fra Ismael, broren til de to søstrene.
Han sitter i Norge og shatter på nettet med den eldste søsteren, som befinner seg i Syria sammen med den yngre søsteren.
Han er frustrert, nedfor og lei seg fordi søstrene nekter å komme hjem igjen til Norge. Han er skuffet over dem. De er overbevist om at de har funnet den eneste "sannheten" i Syria, og de vil dø som martyrer, for å komme til det lovede paradiset.
De befinner seg i en farlig krigssone, i Daesh-land, og er omgitt av sine IS-soldater. Begge søstrene har giftet seg med hver sin IS-soldat.
Søstrene tror at IS med sitt kalifat i Syria til slutt skal ta over hele verden.
Senere skriver Ismael til søsteren:
"Allah fins ikke. Jeg kan også sitte og tro at jeg kommer til å fly bare jeg tror hardt nok. Men det skjer ikke."
Ja, ei kjempeviktig bok å få med seg.
Ei bok alle burde lese.
Åsne har skrevet ei bok med en klar og ryddig oversikt over situasjonen, i Syria og i visse miljøer i Norge.
Jeg er imponert over hvor grundig hun har satt seg inn i stoffet.
Assad fikk massakrere sin egen befolkning i fred. Bildene ble delt på sosiale medier: Mennesker som levde i går, men ikke i dag.
Mange av de lokale gruppene som var allierte i krigen mot IS, hadde lite til felles, de var fiender som hadde inngått et taktisk samarbeid. Når IS var overvunnet, ville nye kriger bryte ut. Det var så mange interesser på bakken at en løsning syntes fjern. Det var stater, som Tyrkia, USA, Russland, Iran, Irak og Saudi-Arabia, og det var grupper som Hizbollah, ulike kurdiske geriljaer, iranske sjia-militser og et utall salafister, wahabister, islamister og jihadister som alle kjempet for egne interesser på en slagmark som ble stadig mer blodig. Og så var det Assad.