Bokelskere.no

Det banker på døren. Noen mennesker banker hardt, bestemt, sikre på at de har rett til å bli sluppet inn øyeblikkelig. Andre banker prøvende, langsommere, som om rytmen i seg selv inneholder en tvil: Våger dere? Tør dere? Vil dere ?

Vi blir født med ulikt utgangspunkt, og veien videre handler om å utnytte vårt eget potensial best mulig.

Det er bare på fotballkamp det er greit å skrike som voksen. Foreldre skal ikke banne foran barna sine hvis de er så uheldige å miste bollen med mel, slik at hele kjøkkenet blir belagt med et tynt, hvitt meldryss. Trekk pusten sakte, tell til ti og rydd deretter opp. Mye i hverdagen handler om å tøyle følelsene våre.
På den annen side: Hvordan ville verden vært uten følelser ? Hvis vi ikke fikk skyldfølelse ved å lyve, ikke kjente kjærlighet til barn, ektefelle, familie og venner, eller motivasjon til å kunne oppnå noe stort ? Sannheten er at vi er helt avhengige av følelser.

Vi skal være glade for at vi ikke er avhengige av å ha strøm på mobilen for å finne veien. Hjernens GPS gir oss en mulighet til å bevege oss rundt i verden ved hjelp av en medfødt retningsfølelse. Denne egenskapen er nyttig for å finne veien på nye steder, eller bare for å navigere seg frem til kjøleskapet midt på natten. Uten denne evnen ville vi gått rundt i endeløse sirkler uten å kunne avgjøre hvilken vei vi burde ta.

Når man en gang i fremtiden overvinner de tekniske utfordringene ved en hjertetransplantasjon, vil det samtidig reise seg nye etiske dilemmaer. Hvis en hjernedød får en ny hjerne, vil ikke den personen man forbinder med kroppen lenger være " seg". Personen som ligger der, ser ut som datteren din, men hvis hun har en annens hjerne - er hun da "datteren"din ?. Hun ville hatt en helt annen bevissthet, andre tanker og drømmer. Hjernen kan ikke byttes ut, uten at personen også byttes ut.

Det er vanskelig å forstå at vanlige jordiske mennesker uten videre kan sette seg på sin høye hvite hest og dømme andre medmennesker. Som når de kommenterer noe om asfaltmennesker som det står noe om i avisa.

Jeg drømmer av og til å være som før prostitusjonen. Føle noe. Det er som om jeg har brent opp en hundrelapp og prøver å lage en ny hundrelapp av aska. Den er vekk.

I heorinhælvetet har du ikke råd til å ha fine prinsipper. Ikke i lengden. Slik er livet.

Lykke er å begrave hodet i en varm, myk pels, høre den jevne pusten og den fornøyde snøftingen fra sin firbeinte venn, kjenne en bløt snute mot kinnet, stryke hånden over silkeglatte ører, drukne all sin bekymring og sorg i grønne, trofaste katteøyne.

Du ser at det er forskjell på folk når møblene deres vises frem i dagslys

Vi kjørte gjennom de nattestille gatene. De eneste menneskene som var å se, var en og annen festdeltaker på ustø kurs mot senga og nye drømmer. Jeg likte å kjøre gjennom byen på denne tida av døgnet. For om natta inngår liksom menneskene en slags våpenhvile. Alle de som krangler med hverandre på jobben eller hjemme, ligger nå og sover som spedbarn og drømmer kanskje at de flyr over grønne enger. Sånn tenkte i allfall jeg der jeg satt.

Det oppdages enda en japansk soldat som har gjemt seg i jungelen, denne gang på den indonesiske halvøya Morotai. Ingen har fortalt ham at krigen sluttet 30 år tidligere. Han forholdt seg til den japanske keiserens befaling fra 1945 om å kjempe mot fienden til siste mann. Da soldaten, Tereno Nakamura, får vite at hans kone i mellomtiden har giftet seg på nytt, blir han opprørt. Den nye ektemannen tilbyr seg å tre tilbake, men Nakamura avslår. Til verdenspressen sier han at han ikke vil ha noe med en utro kvinne å gjøre.

En sykdom er fremmed for organismen. Den kommer kastet på deg, eller sniker seg inn, utenfra. I den ligger en forestilling om at man igjen kan bli frisk. Men det må også en ytre kraft til: noe eller noen som kan kurere deg. Du selv blir avmektig, objekt for hjelperens velvilje. Det er hjelperen som sitter med definisjonsmakten.

Diagnoser blir lett objektiviserende og dermed marginaliserende kategorier. "Den andre" blir "det andre".

Skepsisen fra et fulltonende publikum er nesten like stille som full, og hengiven, oppmerksomhet. Likevel er det to forskjellige ting. Et skeptisk publikum lager en lydvegg som står rett opp i rommet, som en kniv, eller et jernteppe, mellom scenen og salen. Publikum har stillheten bevart i sitt eget område. Den når ikke frem til scenen. Likevel er den hørbar for artisten. Det er en absolutt skeptisk og i enkelte tilfeller, åpenbart fiendtlig stillhet. Den hengivne stillheten, derimot, beveger seg i rommet, selv om den er helt uhørlig. Den kommer frem til scenen, omfavner artisten, og nærmest trekker henne, eller ham ut fra scenerommet og nærmere det publikum som utøver den.

Selv i dag består den absolutt største delen av menneskelig kommunikasjon - i form av E-post, telefonsamtaler eller avisspalter, for eksempel - av sladder. Det faller oss så naturlig at det kan virke som om språket vårt utviklet seg nettopp på grunn av det. Tror du at historieprofessorer som spiser lunsj sammen, skravler om bakgrunnen for første verdenskrig, eller at atomfysikere bruker kaffepausene på vitenskapelige konferanser til å snakke om atomfysikk ?. Av og til. Men som oftest snakker de om professoren som avslørte sin utro ektemann, om krangelen mellom fakkultetslederen og dekanen, eller om ryktene om at en kollega har brukt forskningsmidlene til å kjøpe en Lexus.