Bokelskere.no

Smerter noen påfører seg selv, kan være deres ene lindring for et sår andre ikke kan se.

Støtt meg når jeg vakler, ikke spenn bein under meg. Hent meg når jeg faller, ikke gi meg fart utenfor stupet. Hold hånden min, ikke spytt på den. Kjenn min kamp.

Hvordan skal jeg lære å mestre om jeg ikke får sjansen til det ?

Det mest smertefulle fallet for alle mennesker er fallet nedover i et hierarki.

For gjerningsmannen varer voldtekten i noen minutter. For offeret slutter den aldri.

Iblant sies det at sorg er psykisk, men at savn er fysisk. Det ene er et sårr, det andre er en amputert kroppsdel, et vissent blomsterblad sammenlignet med en brukket stamme. Det som vokser tilstrekkelig nær noen det elsker, får til slutt samme røtter. Vi kan snakke om tapet, vi kan bearbeide det og gi det tid, men biologien tvinger oss fremdeles til å leve under visse lover: Planter som deles på midten, leges ikke. De dør.

Å bli forelder er alltid å føle seg som et ullteppe som er for lite. Hvor mye man enn prøver å dekke alle, er det alltid en som fryser.

Når familien sover, går Mira fremdeles rundt i huset og teller dem. Hennes egen mor gjorde alltid det med barna sine, Mira og de fem søskenene hennes, telte dem hver natt. Moren sa alltid at hun ikke skjønte hvordan man kunne ha barn og ikke gjøre det, hvordan man kunne leve uten hvert eneste øyeblikk å være livredd for å miste dem. "En, to, tre, fire, fem, seks," hørte Mira henne hviske gjennom huset, og hvert barn lå der med øynene trygt lukket og følte seg sett og bekreftet. Det er et av de vakreste barndomsminnene hennes.

Man kan ikke se gravstener inn i øynene og be om unnskyldning.

"Kultur" er et merkelig ord i idrett. Alle bruker det, men ingen kan forklare hva det betyr.

Jeg har vært for trofast mot den. For spiseforstyrrelsen elsker og beskytter meg, inviterer meg inn i rusen, glemselen. Juler meg opp, fysisk og psykisk. For en time siden spydde jeg blod. Mye blod. Og pusten motarbeider meg. Jeg blir redd, men kan ikke ringe noen. Skammen og troskapen tvinger meg til å holde symptomene for meg selv. Slik får spiseforstyrrelsen sin rustning.

Hvorfor blir jeg nærmest skuffet over ikke å få kjeft når jeg gjør noe galt ? Føles det bedre å få høre det av andre enn meg selv ?

Unge mennesker bruker mye tid og krefter på å forkaste seg selv. Det er i seg selv ikke en sykdom. Men det er trist. (Finn Skårderud i forordet)

I de tradisjonsbundne kulturene hadde man et slags indre gyroskop man orienterte etter, nettopp i kraft av kulturell arv og tradisjonelle verdier. I det urolige er radaren en mer relevant metafor. Vi orienterer oss mot de andre, søker oppmerksomhet og anerkjennelse. Dette stimulerer i stor grad sammenligningens psykologi, som er så markant i dag. Vi definerer oss i påfallende grad utfra sammenligninger med andre.(Finn Skårderud i forordet).

Vi kjenner ikke den enkelte spiseforstyrrelsen før vi kjenner den konkrete personen. (Psykiater Finn Skårderud i forordet)

Menneskerettighetserklæringen, offentlige helseordninger verden over, nasjonale forsikringsordninger og nasjonale statsforfatninger over hele verden er enige om at et menneskesamfunn skal gi alle sine medlemmer rettferdig medisinsk behandling og sørge for en generelt god helse i befolkningen. Det er var vel og bra så lenge medisinen hovedsaklig var oppatt av å hindre sykdommer og lege syke mennesker. Hva kan skje når medisinen blir mer opptatt av å øke menneskenes evner ? Kommer alle til å få rett til disse nye evnene, eller vil vi få en ny elite supermennesker ?

Det er uklart om bioteknologien virkelig vil kunne gjenopplive neandertalerne, men det ville høyst sannsynlig bety slutten for Homo sapiens. Det er ikke nødvendigvis selvmord å tukle med genene våre, men vi kan risikere å tukle så mye med Homo sapiens at vi ikke kommer til å være Homo sapiens lenger.

Mye av den materielle velstanden vi skryter av, har vi samlet på bekostning av laboratorieaper, melkekyr og samlebåndskyllinger. I løpet av de siste 200 årene har flere titalls milliarder dyr blitt underkastet et regime av industriell utnyttelse hvis brutalitet er større enn noen gang i planeten Jordens historie. Hvis vi aksepterer bare en tiendedel av det dyrerettighetsaktivister påstår, kan det moderne industrielle jordbruket være historiens største forbrytelse.

Tragedien ved det industrielle jordbruket er at det følger godt opp dyrenes objektive behov, men neglisjerer de subjektive behovene.