Bokelskere.no

Nettet er et nytt ledd i en evolusjon. Det velter ikke verdener, men forsterker trekk som er der. Det effektiviserer. Telegrafen har vært der lenge. så kom telefonen. Er internett så mye annet enn en telefon med spredning ?

...Men det er en betydelig forskjell mellom mitt virke og mine pasienters. Det er en meget viktig etisk forskjell. Maleren kan prøve og feile. Han kan rive i stykker et mislykket lerret. Jeg kan ikke eksperimentere slik. Jeg kan ikke slenge mitt mislykkete arbeid i søpla. Den andres helse må alltid være min etikk.

Poler slipes ned av møtet med erfaringene, eller de kan bli stående og rage. Om de blir stående, skapes det spenninger. Skrivingen kan være som den elektriske kraften som skapes av det polære: energien som vokser ut av det spente forholdet mellom det svært store og det svært fortvilte.

Franz Kafkas innsikter er så hjerteskjærende presise at man risikerer å bli sengeliggende.
Hans evne til å formidle innsiktene er slik at man beruset står opp igjen. Forfatterens skikkelser tar på seg en skam og bærer den for oss. Kanskje har han reddet liv på den måten.

Verden er åpnet opp for oss, og vi opptrer på en rekke arenaer parallellt. Dette gjør fleksibilitet til en av våre nødvendigste egenskaper. De fleksible med nødvendig indre sammenheng vil bli vår adel.

Å være et moderne menneske er å bli overstimulert av informasjon og relasjon. I denne tilstanden er det risiko for å miste relasjonen til seg selv.

Kvelden er ved å sige på. Sola som stod i speglane eingong, er borte, ingen skal bli trolla no. Skyminga er ved å melde seg, og skal trolle meir. Hunden har tagna, som den som er komen heim og har gløymt alt der ute. Kråka er borte og må gå svolten til ro. Kveld er kveld.

Lute seg utover og kjenne seg vera ferdig til å glide. Tanken om å glide blir sterkare til lenger ein ser i vatnet. Biletet der nedi er tydeleg, ein kan lesa i det som i ein bok. Det er ingen straum som dreg minene skakke, spegelen vanskaper igen ting. Det er ein straum lenger nedi. Den tenker ein på.
Likevel er andletet vanskapt no. Forvridi og ulikt seg. Etter ulykker som har komi som skred - der bakanfor, der han har sitt halvfarne liv. Kva har i grunnen skjedd ? Han møter sine eigne støkte auge der nedi.
Lute seg endå litt meir.
Møte eit aue som seier: "Kom" !

Somme av dei tallause auga i myra synest stille seg inn og sjå på ein. Det er ingen uvelkomen tanke, det virkar som eit band blir knytt, eit ørlite fort band mellom ein sjølv og dette her. Det er viktig. Ein må etter kvart lære sanninga om grensene mellom stort og smått.

Alltid noko som ein må finne, og ikkje veit kvar held til. Hadde det endå hatt eit brukeleg namn, dette rare saknet ein går med.
Hadde det hatt namn, ville de vori mindre stort og nærgåande. Då ville ein kunna gått rett på det og sett om det verkeleg var noko.

Terapirommet er et sted hvor to mennesker kan møtes og bruke sin ulike ekspertrise til beste for pasienten.

Terapirommet er ikke en misjonsmark hvor man skal fremme egne synspunkter, meninger og holdninger. Pasienten har full frihet til å finne sin egen vei.

Folk må få beholde sin verdighet og sine ansvar for egne valg. Velger man å røyke, så er det faktisk ikke forbudt, men da må man tåle det, og ikke komme å klage over bekymring for lungekreft. Skyld og skam kan man altså komme løs fra. Gjelder det samme for dypereliggende holdninger og følelser som selvbilde, selvfølelse og selvtillit ?

De største feilene vi gjør, er ikke alltid det vi gjør galt, men det vi ikke gjør rett.

Det er viktig å få pasienten til å forstå at det ikke er tankene i seg selv som er problemet. Det er måten man grubler og bekymrer seg over dem på, som medfører at man i praksis blir invalidisert.