Bokelskere.no

Rent statistisk er det de færreste menn som voldtar. Men er det slik at alle som har voldtatt eller kommer til å voldta i fremtiden, først har tenkt det om seg selv, at de er i stand til å voldta ? Det virker lite sannsynlig. Når sovevoldtekter omskrives til "Han tok seg til rette", risikerer vi å definere kriminelle handlinger ut av voldtektsbegrepet. Da hjelper det jo ikke at man prinsipielt er mot voldtekt. Det er altså fullt mulig å ta avstand fra voldtekt på et abstrakt plan, samtidig som man utviser stor villighet til å bagatellisere eller bortforklare helt konkrete handlinger.

Et samfunn som legger føringer for hvordan ofrene skal ha det, risikerer å ta definisjonsmakten fra dem samtidig. Det skjer stadig vekk at velmenende retorikk får problematiske utslag. Som når voldtektsofre kan lese i avisen at justisministeren omtaler voldtekt som " nesten- drap". En slik beskrivelse kan i verste fall legge press på ofrene om at de må speile denne dramatiske ordbruken dersom de vil bli oppfattet som " ordentlige" ofre. I virkeligheten er det jo slik at voldtekt oppleves og bearbeides ulikt av det enkelte offer.

Noe av det aller viktigste vi kan gjøre for å hjelpe fremtidige voldtektsofre, er å legge bedre til rette for at flere orker eller tør å fortelle og anmelde. Vi må bryte tausheten, ettersom tausheten bidrar til at overgriperne kan voldta nærmest risikofritt.

Å tenke ting er ikke så farlig, det finnes vel tilgivelse for tanken, men for det en skriver ned.. ?

KOR HEV DET SEG

Kor hev det vorti Veslemøy no
Eg kjenner meg ikkje. Eg var ikkje so.
Eg gjekk her trygg og tulla og sprang
og visste kje av at Dagen var lang.

Det er som ein Draum, naar eg tenkjer paa
den Tid eg kan ikkje meir forstaa.
Den same gjeng eg, I same Ferd,
men d er som eg var i ei onnor Verd.

Alt ser eg og hugsar som daa eg saag;
men stur er eg no der fyrr eg var fjaag.
Alt er det gamle, i Hus og Gard,
men annarleis, annarleis enn det var.

Heimen ligg paa den same Flekk;
ho Mor gjeng tuslar som fyrr ho gjekk
Men tom stend Heimen forutan Ord;
og framand vart mest mi eigi Mor.

Framand er Heid og framand er Myr;
framand tykkjest meg Katt og Kyr.
Framandt glor det sin eigin Veg
vil kje meg noko. Kjenner kje meg.

Stogo gleiner so kald og graa.
audt og stuslegt der er i Kraa.
Som vali gjeng eg paa Hand og Fot.
alt fell meg tungt. Alt er meg imot.

I Glaskarmen heng eg og stirer stur;
lengtar, lengtar som Fugl i Bur.
Men ingin aa sjaa paa Veg eller Vang.
Jau no hev eg lært at Dagen er lang.

Aa denne Heimen so god og kyrr,
aa her som eg treivst so hjarteleg fyrr!
- Nei, Mor, eg kan ikkje vera glad.
Hugen min er på ein annan stad.

Arne Garborg

DEN SOM FEKK GLØYME

Den minste Minning eg um deg møter
so tungt det tek meg, so saart det grøter.
det minste Orde eg høyre maa -
med Hjartegraat g jeng eg derifraa.

Eg skulde aldri den Suti gøyme
når so det var at eg maatte gløyme,
eg skulde aldri gå sjuk i Kring
naar eg fekk gløyme den eine Ting.

Arne Garborg

VESLEMØY VED ROKKEN

Det er haust. Det ruskar ute
med regn og kalde vind.
Småfuglen flyg mot rute
og ville gjerne inn.
Men under omnen god
der ligg på sekkepute
han gamle Mons i ro.

Der ligg han trygt og drøymer
og blinkar stilt og smått
og alt i verda gløymer
og har det varmt og godt.
Og seier ingen ting
men liksom inn seg gøymer
med rova sveipt ikring.

Som silkenyste fine
han ligg i mjuke skinn
med svevn i kvar den mine
og alle klørne inn.
Og glyrer likesæl
med kloke augo sine
og murrar smått og meel.

Skal vita kvar du vankar
i blide draumar no?
Kan hende dine tankar
seg svæver lindt til ro
i gamal minne-kring
som stilt i hop seg sankar
frå den tid du var prins ?

Venaste prins i verdi
du gjekk i skogen grøn
med gullhår over herdi
og ung og keik og kjøn
og tenkte på den møy
som gjekk og henta bæri
så vide under øy.

Då kom den trollheks blide
med sving og sveiv og svins
frå trolleheimen vide
og såg den vene prins.
Men skræmd han frå ho skvatt.
Då las ho trollbøn stride
og gjorde han til katt.

Sidan så vidt han flakkar
igjennom skog og skard,
langt over berg og bakkar
og kjem til okkons gard.
Her kan i ro han døy.
Her vil han kvile, stakkar,
og tenkje på den møy.

Å hu! det ruskar ute
med regnvind sur og grå
småfuglen flyg mot rute
og liksom bankar på.
Men under omnen god
du Mons på sekkepute
skal drøyme lognt i ro.

Arne Garborg

Noen mennesker blir bare borte, men det trenger ikke bety at de er døde. Tvert i mot, det er kanskje da de får et liv.

Kvinner lyver kanskje oftere enn menn, når det gjelder å unngå en katastrofe, redde sine barns liv og sitt eget, det kan ligge stor omsorg bak en løgn.

Det begynte med at noen fortalte noe. Folk var fortellere. Senere ble de skrivere, snakkere. Fortellerne er ikke så mange som før.

Det er vannet som har skapt dette landskapet, i form av is eller elver, som har presset og gravd og formet de dalene og slettene vi ser i dag, men er vannet bare en formgiver, er ikke vannet begynnelsen til det hele.
Er det ikke fortsettelsen også, som ingen kan greie seg uten ?

Hundre fold kan ett eneste rugkorn gi, og et menneskeliv, kunne det ikke tatt hundre forskjellige retninger, ganske uavhengig av hvordan det hele begynte ?

"Her er Ottar Håve, den første i vår slekt !". "Hvordan kan noen være den første, har ikke alle foreldre, da, som i sin tur har foreldre?".

Ved å etterstrebe perfeksjonisme, risikerer du å ikke få dekket et av dine aller mest grunnleggende behov, nemlig nære og fortrolige møter med andre mennesker. Perfeksjonisme skaper avstand.

Det er ingen fordeler med grubling - glem aldri det. Det må stoppes umiddelbart.

Tanker er ikke fakta, de er bare tanker, og de speiler ikke virkeligheten. Du er derfor ikke dine tanker, men den "bak" tankene - den som vet at du tenker.