Bokelskere.no

Nå ble jeg glad. For en fantastisk skrevet bok. Det kan tenkes at det er fordi jeg kjenner meg igjen i deler av angsten, det kan tenkes at det er fordi store deler av fortellingen baserer seg på en kjærlighet for Kent, men uansett er dette en ny favoritt i bokhylla.

Flott barnebok med et kjempeviktig tema. Dette er like mye en bok for foreldre, som får små barn. Etter å ha jobbet i barnebutikk i mange år kjenner jeg igjen mye ved denne fortellingen fra virkeligheten.

En sånn diktbok som bare de som har hatt det skikkelig vondt kan forstå seg på.

Vakker og fargerik eventyr med gjenkjennelige trekk fra både Rødhette og ulven, og Askeladden. En krysskulturell og dagsaktuell fabel om å løsrive seg og følge sin egen vei. Skylappjenta er et forbilde, særlig for små minoritetsjenter i Norge.

En fin og trist liten kjærlighetsfortelling om en ung gutt som forelsker seg i en et par år eldre jente som har kreft. Fra første til siste side tenkte jeg at fortellingen hadde vært mye bedre om den hadde blitt skrevet i førsteperson og ikke tredje.

"Det eneste jeg vil er at noen skal tåle meg. Og det er kanskje det eneste man ikke kan be om." Ja! For en fantastisk oppfølger til en bok som i bunn og grunn ikke falt helt i smak. Jeg ble heldigvis utrolig positivt overrasket over denne fortsettelsen; morsom, realistisk og vanvittig gjenkjennelig. Får deg til å tenke over omtrent alle sosiale relasjoner du har hatt med mennesker, både små og store.

Gjenkjennelig og sårt om tiden på ungdomsskolen. Likevel savner jeg et dypere blikk i Majas følelsesliv og hva hun egentlig tenker og tror om alt som skjer rundt og med henne.

Nydelig! Denne likte jeg så godt. Om når det er tidevann i tårekanalene og vondt i tallene. Gjenkjennelig og sår, men også varm og morsom.

Flott og velformulert ungdomsbok som setter kjønn og identitet i et viktig perspektiv.

"Selv jeg vet at mamma ikke er verdens beste, men jeg tror hun trenger å høre det. Og jeg har bare én mamma, og hun kan vel få lov til å være den beste noen ganger, hun også."

En bok som traff meg midt i hjertet fra første til siste stund. Gripende, troverdig og utrolig vakkert om en gutt som, vel, klarer seg med det han har: Og det han har er et talent og et utrolig pågangsmot.

Ja, helt klart! Jeg prøvde å forestille meg hvordan jeg hadde opplevd boka om jeg var ungdom eller tenåring i samme aldersgruppe - like sterkt, vil jeg tro. Og skulle ønske jeg leste noe sånt da jeg var i den alderen.

En utrolig sterk ungdomsroman om et viktig og vondt tema. Vanskelig å legge fra seg, men samtidig hjerteskjærende å lese. Ikke all kjærlighet er verdt å strekke seg uendelig for.

"(...) og dette er ikke en motsetning til kjærligheten, men heller ikke nøyaktig det samme, og kanskje er det ikke positivt, men jeg tror ikke det er utelukkende negativt heller."

Så mange ord, så mye jeg ikke skjønte, men jeg skjønte kjærligheten.

En fin liten historie om vesle John som vokser opp på 1700-tallet i London. Han er sønn av to musikere, en fiolinist og en sangerinne. Moren har sluttet å synge, og John er redd for hvor stille det har blitt hjemme hos familien. Det viser seg at moren har mistet to barn i magen, og John gjør det han kan for at det skal bli bra igjen hjemme. Viktig tematikk om hvor vanskelig det kan være for barn å se foreldrene sine ha det vondt.

"Hun har vært syk så lenge nå, jeg skulle ønske at hun kunne begynne å gråte, at hun bare kunne gråte og gråte, at det ville være et gråtehus, alt er bedre enn hysj hele tiden."

Skuffende svak og navlebeskuende bok. Jeg-personen er vanskelig å sympatisere med. Det blir sjelden mer enn en påstand at faren var en vanskelig person, de beskrevne situasjonene avslører først og fremst en selvtilfreds og egoistisk sønn. Også Alzheimer-problematikken beskrives overflatisk og summarisk. Språket er motstandsløst og lett, så på den positive siden går lesningen fort.

Eg har lært at det som kan vere med på å gjere ein god idé til ein dårleg bok er når ein vil seie for mykje. Denne boka vil nett seie for mykje, og difor fell den ikkje i smak hos meg.

Først av alt: Jeg elsker Gro Dahle, og jeg elsker at hun har illustrert denne boka selv. For det andre: Denne boka var utrolig trist, men samtidig morsom og rar. Werner er en voksen mann som har bodd "så lenge han kan huske" sammen med faren sin. Når faren dør innser han brått hvor ensomt det er å plutselig være alene. Hans forsøk på å finne seg en venn å dele livet med er lang, og sakte men sikkert slutter boka der den startet.

Koste meg virkelig med å lese boka og beundre de flotte illustrasjonene. For å være en bok om en kald årstid, var den jammen varm å lese.