Bokelskere.no

På vei tilbake begynte det å regne. Og det var ikke slik at det begynte med en dråpe eller to, og så langsomt økte i styrke, som jeg var vant til, nei her gikk det fra null til hundre på ett sekund: i det ene øyeblikket regnet det ikke, i det neste falt tusen millioner regndråper ned mot bakken samtidig, og en rislende, nesten klaprende lyd steg opp fra bakken rundt meg. Jeg småløp nedover mens jeg lo inni meg, for en fantastisk by det her var! Og som alltid når jeg så eller opplevde noe vakkert, tenkte jeg på Ingvild. Hun var et levende menneske som fantes i verden, hun hadde sin helt egen opplevelse av den, sine egne minner og landskap hun hadde vokst opp i og gått rundt i, og alt det var til stede i henne, denne veldige kompleksitet som et annet menneske er, og som vi ser så lite av når vi ser dem, men likevel nok til å fatte godhet for dem, til å fatte kjærlighet til dem, for det skal ingenting til, et par alvorlige øyne som gleden plutselig skyller gjennom, et par lekende og ertende øyne som famler, finnes det noe vakrere enn det? Med hele sin indre rikdom, likevel famlende? Man ser det, man forelsker seg i det, og det er lite, kan hende kan man si at det er lite, men det er alltid rett. Hjertet tar aldri feil. Aldri aldri feil tar hjertet.

Han reiste med båt. Og alt ved reisen – hvor stort hans eget land var, trengselen på havnen, alle båtene som lå der, selvtilliten til folkene om bord – virket så skremmende på ham at han ikke ville snakke, først av ren og skjær frykt, og så, da han oppdaget at tausheten ga ham styrke, av taktiske hensyn. Derfor så han uten å prøve å se og hørte uten å lytte; men senere skulle han oppdage – på samme måte som et menneske etter en sykdom kan huske alt det han bare halvveis la merke til da det hendte – at han hadde lagret opp alle detaljene fra denne utrolige, første reisen.

Det slo meg at det var en fin pappa å være stille sammen med, annerledes enn min egen, hvor stillheten alltid inneholdt hele dialoger som ingen uttalte, ingen hørte. Med Anton var det enkelt og greit, han hadde akseptert meg, jeg hadde akseptert ham, og vi elsket samme jenta om kapp, dermed hadde vi en plattform nok til å bygge lange samtaler på.

Det hender iblant at man ikke vil rette på seg selv når man forsnakker seg. Man prøver å late som det man sa, var det man mente. Ofte begynner man da å se at det er en viss sannhet i feilen.

Men også den usynlige sees til slutt, som et hvitt omriss i bevegelse i naturen og det finnes ingen steder å gjemme seg. Den som gjemmer seg ved å krype ned i ett hull, dukker opp igjen ved åpningen av et annet, til våren. Lille muldvarp.

jeg forteller meg selv. Skriver ned Kristian Lundbergs ord i dagboken min: Når jeg lengter etter deg, Gud, lengter jeg etter det mest kompliserte språk. Et språk og uttrykk så komplekst at jeg bare så vidt kan skjønne. Jeg vil bli i den kåtheten. Det er å finne døden i meg. La den fylle meg. La den bli meg. Da kan den virkelige skrivingen begynne.