Bokelskere.no

En tradisjon var det også i oldtidens Egypt å føre et skjelett gjennom store fester og seremonier, for stadig å minne om døden og livets mørkere avgrunn.

I oss alle finnes det en skremmende høytidelighet knyttet til det å «bryte» stillheten (eller det andre språket), unntatt hos disse snakkesalige som lik en naiv og tåpelig figur kaster seg hodestups ut i talen, og «tar» ordet med makt, uansett hvor det skulle være. Dette er hva man kaller «spontanitet».

Veltalenheten består ikke i å anvende en ytre kode på talen, men å være seg bevisst tanken som skapes i oss, slik at man blir i stand til å reprodusere denne bevegelsen når vi taler til en annen, og slik trekke ham med mot sannheten, som om han selv, av seg selv, oppdaget den.

Handelsmannen vog opp den vesle kaffiposen, og spurde likesælt medan han passa vekta:
-Vori ut og rodd att?
-Nei.
Mattis og sa det stutt og likesælt, medan det lo inni han. Slik skulle store ting talast om. Rett nok hadde denne same handelsmannen sagt så og så bak ryggen på ein nyleg, men ein fekk sjå bort frå det. Likeins vara han seg for å kjøpe drops desse første gongene - kva var vel kamferdrops no? Han gjekk ut av døra med kaffi og sukker, som han var ein tømmerhoggar frå ville skogen.

Jeg driver rundt noen dager, gjør ingenting. Det er august. Jeg står på hjørnene i Briskebystrøket og ser på menneskene helt til de ser på meg.

Av og til forstår jeg ikke hvordan folk har kunnet finne på begrepet «morsomt», sannsynligvis har man bare funnet frem til det som motsetning til trist.

(...) det man kaller en grunn til å leve, er samtidig en utmerket grunn til å dø (...)

Å skape, det er å leve to ganger.

SOM EN LYDLØS KATASTROFE, avlest på armbåndsuret, ganske enkelt. Det er ikke nødvendig å rammes av noe spesielt; du faller fra hverandre, faller fra deg selv, faller inn i noe annet, faller fra. Musklene, reaksjonen og kjærlighetsevnen (sier psykologene) kan du trene opp imens, du kan løfte manualen med natt i den ene enden og dag i den andre, eller den tyngre, med sommer og vinter, løfte og løfte, inntil helseløshet, bære brudene over terskelen, omigjen og omigjen, som over et vadested, før du selv blir en terskel (eller et vadested), en tredemølle hvor en annen driver på og løper seg til vanhelse. Ja. Et bånd som går rundt og rundt. Og i en viss forstand er det alltid båndet som vinner.

Det er tydelig at denne pedagogikken betvinger talen: Talen er omringet på alle kanter, drevet ut av elevens kropp, som om det fantes en medfødt hemning mot det å tale, og det krevdes en hel teknikk, en hel opplæring for å trekke den ut av tausheten, og som om denne talen som endelig tillæres, endelig erobres, representerte en god "objektrelasjon" med verden, en sann beherskelse av verden, av de andre.

Si ikke at to timers liv uten videre er mer verd enn to siders skrift, skriften er fattigere, men klarere.

Jeg ser døden
overalt.

Den sitter
i øynene.

Blikket er råttent. Klart.
Upolitisk.

Mai. Ansiktet, en nisje. Der står skuffen med det i deg som ennå gløder og varmer. Når det er stille, virker tyngdeloven større. Ingen frukt nå, bare blomster. Jeg tenker på et gult eple i regnet, det er spist. Dyrene er spist og kommer igjen. Vi blir ødelagt og kommer igjen.

Desember, ettermiddag. Det snør, lett, som om det var natt og vi sov, og snøen snødde uten oss, eller vi ikke fantes, og det fortsatte å snø for ingen, for det hvite i et øye før fødselen eller etter døden.