åja, uten at de trenger å ha noe med hverandre å gjøre? men er det ikke det samme som frittstående oppfølger. (dævven, nå er jeg pirkete)
En tradisjon var det også i oldtidens Egypt å føre et skjelett gjennom store fester og seremonier, for stadig å minne om døden og livets mørkere avgrunn.
I oss alle finnes det en skremmende høytidelighet knyttet til det å «bryte» stillheten (eller det andre språket), unntatt hos disse snakkesalige som lik en naiv og tåpelig figur kaster seg hodestups ut i talen, og «tar» ordet med makt, uansett hvor det skulle være. Dette er hva man kaller «spontanitet».
Veltalenheten består ikke i å anvende en ytre kode på talen, men å være seg bevisst tanken som skapes i oss, slik at man blir i stand til å reprodusere denne bevegelsen når vi taler til en annen, og slik trekke ham med mot sannheten, som om han selv, av seg selv, oppdaget den.
Handelsmannen vog opp den vesle kaffiposen, og spurde likesælt medan han passa vekta:
-Vori ut og rodd att?
-Nei.
Mattis og sa det stutt og likesælt, medan det lo inni han. Slik skulle store ting talast om. Rett nok hadde denne same handelsmannen sagt så og så bak ryggen på ein nyleg, men ein fekk sjå bort frå det. Likeins vara han seg for å kjøpe drops desse første gongene - kva var vel kamferdrops no? Han gjekk ut av døra med kaffi og sukker, som han var ein tømmerhoggar frå ville skogen.
Hva går begrepet ut på?
Jeg driver rundt noen dager, gjør ingenting. Det er august. Jeg står på hjørnene i Briskebystrøket og ser på menneskene helt til de ser på meg.
Av og til forstår jeg ikke hvordan folk har kunnet finne på begrepet «morsomt», sannsynligvis har man bare funnet frem til det som motsetning til trist.
(...) det man kaller en grunn til å leve, er samtidig en utmerket grunn til å dø (...)
Å skape, det er å leve to ganger.
SOM EN LYDLØS KATASTROFE, avlest på armbåndsuret, ganske enkelt. Det er ikke nødvendig å rammes av noe spesielt; du faller fra hverandre, faller fra deg selv, faller inn i noe annet, faller fra. Musklene, reaksjonen og kjærlighetsevnen (sier psykologene) kan du trene opp imens, du kan løfte manualen med natt i den ene enden og dag i den andre, eller den tyngre, med sommer og vinter, løfte og løfte, inntil helseløshet, bære brudene over terskelen, omigjen og omigjen, som over et vadested, før du selv blir en terskel (eller et vadested), en tredemølle hvor en annen driver på og løper seg til vanhelse. Ja. Et bånd som går rundt og rundt. Og i en viss forstand er det alltid båndet som vinner.
Det er tydelig at denne pedagogikken betvinger talen: Talen er omringet på alle kanter, drevet ut av elevens kropp, som om det fantes en medfødt hemning mot det å tale, og det krevdes en hel teknikk, en hel opplæring for å trekke den ut av tausheten, og som om denne talen som endelig tillæres, endelig erobres, representerte en god "objektrelasjon" med verden, en sann beherskelse av verden, av de andre.
Noe som kan gjøre det til en større forskjell innenfor litteratur, kan være fordi man må tilknytte seg til en bok mye mer enn et bilde eller et album. Det tar tid, og noen ganger krefter. Og derfor oppstår fordommer.
Det er vel en sånn kommentarkultur, kanskje spesielt i Norge. Men en ting med positivitet, er at det er en større merkelapp hvis du prater positivt om noe, enn hvis du rakker det ned. Ingen som forbinder noe med det en person misliker. Muligens det folk hater, men ikke i like stor grad som når noen liker noe. Det virker som negativitet til ting går som bakgrunnstøy.
Et av de rådene jeg har tenkt mest på det siste året, var fra et tv-program som heter Trygdekontoret. Det er et uhøytidlig aktualitetsprogram, og et av favorittprogrammene mine som går på tv. Hver episode har et spesifikt tema. Forrige sesong var det en episode som het Janteloven-spessial. Som vanlig var det Thomas Seltzer som var programleder, og panelet besto av Lene Alexandra Øien, Aune Sand og Petter Stordalen. Her er episoden. På slutten kommer Tor Erik Hermansen fra StarGate, et av de største musikkprodusentene i verden, og Seltzer spør han hva forskjellen er mellom de som gjør det stort, og de som ikke gjør det. Og da svarte Hermansen:
Det er mange ting, selfølgelig. Men i tillegg til talentet har de ofte en stor evne til begeistring. De er også fans av andre. Når de hører noe de synes er bra, blir de utrolig begeistra og har lett for å la seg rive med. De kjenner igjen når noen andre er gode til det samme - og bedre. Mens i Norge skal alle være så nøkterne. Når vi snakker om noen som har gjort noe bra, kommer vi med: "Den siste greia var ikke så bra." Eller "Jeg leser ikke krim, jeg." Alltid noe for å trekke det ned. Istedenfor å si: "Det er fantastisk!" Også for ting som man selv ikke liker.
(Du kan trykke på Samtale fortsetter om Janteloven-knaggen under spillevinduet for å komme til Hermansen)
Er det en grunn til at dette ikke skal gjelde for litteraturverden? Vet ikke om det finnes noen debatter på musikkfestivaler, som den mellom Anne B Ragde og Thomas Espedal, der debatten gikk ut på forskjellen mellom populær og smal litteratur.
Bør vi kjefte på folk som sier de ikke leser Jo Nesbø, bare fordi han er Jo Nesbø?
OK, stryk parentesen, jeg skjønner at den teksten kan bli litt mye for en som ikke har lest boka på forhånd (etter at du har lest den, derimot).
Kan anbefale Grovt øye (2013) av Vemund Solheim Ådland -- en uforlignelig, underlig, klok poet med et utrolig finstemt og potent, og ikke minst lyrisk, språk. (Her mer utfyllende om både ham og boka: http://www.vinduet.no/Artikler/Under-et-haardere-oeye)
Si ikke at to timers liv uten videre er mer verd enn to siders skrift, skriften er fattigere, men klarere.
Jeg ser døden
overalt.
Den sitter
i øynene.
Blikket er råttent. Klart.
Upolitisk.
Mai. Ansiktet, en nisje. Der står skuffen med det i deg som ennå gløder og varmer. Når det er stille, virker tyngdeloven større. Ingen frukt nå, bare blomster. Jeg tenker på et gult eple i regnet, det er spist. Dyrene er spist og kommer igjen. Vi blir ødelagt og kommer igjen.
Desember, ettermiddag. Det snør, lett, som om det var natt og vi sov, og snøen snødde uten oss, eller vi ikke fantes, og det fortsatte å snø for ingen, for det hvite i et øye før fødselen eller etter døden.