Bokelskere.no

Å være sammen med den man elsker og tenke på noe annet: det er slik jeg får de beste innfallene, finner det som er nødvendig for mitt arbeid.

Jeg behøver stillhet

og ensomhet

og en språkdrakt med god passform.

Jeg behøver en hemmelighet

og et slitesterkt underlag til virkeligheten.
Min arbeidsoppgave akkurat nå

er å forsøke å komme meg ut

av mine egne formuleringer.

Å leve er et sorgarbeide.
Om man ikke forstår det
blir man aldri glad.

Man har et stort skrik inne i seg fra det som skulle vært sagt men aldri blir det, tenker du.

Kjærlighet er dit prinsipper går for å latterliggjøres.

Templer glemmer så lett
Det gir en bitter følelse
å komme tilbake til tempelet
og oppdage at det har glemt deg
når du står foran alteret.

Jeg vrir og svetter meg gjennom en natt
som trekker langsomt gjennom meg,
som myrvann.

Kjente at jeg holdt deg i hånden, oppdaget at
det var min egen, og ble
liggende våken.

Jeg greier ikke å ligge på siden,
med følelsen av at jeg
vender deg ryggen.

Med master sunget mot jorda
seiler himmelvrakene.

I denne tresangen
biter du deg fast med tennene.

Du er den sangfeste
vimpelen.

Den snakker sant, som snakker skygger.

VI SER DEG

Vi ser deg, himmel, vi ser deg.
Blemme på blemme
driver du fram,
kvise på kvise.
Slik øker du evigheten.

Vi ser deg, jord, vi ser deg.
Sjel på sjel
setter du ut,
skygge på skygge.
Slik brenner tidens pust.

BRENNEMERKE
Vi sov ikke mer, for vi lå i tungsinnets urverk
og bøyde viserne som vidjekvister
og de spratt tilbake og pisket tiden til blods,
og du snakket voksende demring,
og tolv ganger sa jeg du til din ordnatt,
og den åpnet seg og stod åpen,
og jeg la et øye i nattas fang og flettet det andre i
håret ditt
og slynget tennsnoren mellom de to, en åpen åre -
og en ungt lyn svømte hit.

Og hver gang jeg leser ei bok, splitter jeg den opp. Som den splitter meg.

Der drømmer blir ombygd til folk
menn, kvinner, barn glir inn
og ut av min søvn. Tankene
skinner som slott. Slottene
lyser som tanker. Og jeg en ridder
i full mundur.

VEIEN I SKYENE

Ditt undertøy og mitt
kastet flaksende rundt i rommet
treffer vinduet og taket
som en storm av hvite fjær.

Noe som ligner undertrykt latter
henger i luften
mens vi ligger i salig tilfredshet
og driver inn i søvnen
med tretoppene i purpurfarget lys

og det plutselige minnet
om å sykle
uten å bruke hendene
ned en bratt svingete vei
til det blå havet.

Vi strir mot alle andre
og lengtar mot å koma nær
kvart menneske vi møter,
og lell få vera det vi er.

GARTNERLØS

Hun var ikke en vanlig baby hun var
buttet
Gummibuksene syntes under den korte
kjolen. Under overallen syntes de ikke,
men de lekket og svidde.
Hun var en baby men det gjorde ikke
noe. Hun kunne både se og høre. Det
finnes mennesker uten ansikt, uten
ansiktsmimikk, men er de ansiktsløse?
På den tomme gartnerløse hageskorpen
skulle hun vokse.
Hun fikk en liten bøtte med dyrebilder på
og en liten spade.
Jorden var steinhard og det var
mye å ta fatt på.
Husmuren var hvitkalket og det
lyste fra vinduene et sterkt gult lys.
Det var gress her og der. Naturen vil
også gjerne ha noe på kroppen.
I den gartnerløse haven var det små stener
som kunne være brød hvis der var sult
og vann hvis der var tørst
og en stenmur til å steke brød i eller
gjemme dødehavsruller og gresset ble
veiet og lekt pyntelig butikk med.
Muren kunne hoppes fra men det turte
hun ikke
og hadde det gartnerløse barnet noen å
leke med?
Ja visst kom noen inn i haven, de
stampet sølepytten til en flat dissende
jord glattet geléaktig mudder der
illusjoner oppsto der kunne man
glemme forhandlinger der var det de
små sveitserknuivene og tolleknivene
som tegnet grensene.
Til slutt sto hun på tå i et bittelite
land som var hennes. Hun sto der og
var dronning til hun ble kappet og
skubbet ut over verdens kant.

Å, det er et godt liv, sa han. Jeg svarte ikke. Synes du ikke? sa han. Jo jo, sa jeg.

Under andre halvan av 1800-talet saknade trädgården i Hammarby början och den saknade slut. Då det inte längre fanns något innanför fanns det inte häller längre något utanför. Inget trädde fram framför något annat i den suddiga och delvis förruttnade grönskan.
- Vi får försöka slå läger i huset då vi lyckats ta oss fram och in, sa Sjödén.
Och redan efter någon timma hittade de ett apskelett. Ett skelett av en markatta låg på marken bland krikon, plommon och svartapel.
- Innan vi räknar borde vi tänka, sa Paulsson til Fyhr och Sjödén som samtidigt och tillsammans la apbenen i en viss ordning i det höga gräset.

Eg lever fordi det er behagelig å leve. Eg veit kvifor eg lever. Eg lever fordi det gir meg glede. Eg har heilt klart sett at det er behagelig å vere levande, at der er gleder involvert. Om eg er i live, er det fordi eg synest at det er behagelig å leve, såleis har eg bestemt meg for å leve. Livet gir meg ofte gleder. Det finst gode ting her og no medan eg lever. Eg har sett at det ofte er behageleg. Eg har sett det medan eg har levd, livet er ikkje svært ubehageleg og det gir behageleg gleder til den som lever. Det finst fullt av gode ting for heile kroppen. Det er ei stor mengd av dei, altså lever eg. Eg blir verande i live ettersom det gir meg glede. Det er temmeleg behageleg å leve, eg har sett det medan eg i levande live har møtt på rikelig av behagelege ting, eg har levd og eg held fram med å leve fordi eg har sett at å leve ofte gir ein nok av gleder. Altså har eg glede av å leve, altså held eg fram. Slik veit eg kvifor eg framleis er levande det gir meg glede. Livet gir ein ei stor mengd med gleder og eg veit kvifor eg lever, eg lever fordi livet gir meg gleder og fordi det er behageleg. Slik veit eg kvifor eg framleis er i live og eg har bestemt meg for å halde fram med å leve, det er grunnen til at eg er levande, for det er nok av gleder i livet. Det er behageleg, altså lever eg, eg lever så lenge det er behageleg.

8

john

Han drøyer, vil ikke ut med det
Sol høyt, armene senkes foran kroppen
Seirer inntil videre, taper inntil videre
Vi sitter yre og øre
Vil han komme med noe viktig
tar så vidt til, har vel ikke så mye på hjertet
det vokser en smule
Slutten får dere ikke, sier han
Stanser, tid hopes opp, holder
oss fanget, lager høytrykk
og lavtrykk: i tidslommer
pirrer, små bølger skjærer
mot nysgjerrig strand
Tid står stille, for noe tull
han setter av et tidspunkt
om fjorten dager vi skal finne ord.