Bokelskere.no

Jeg har venninner som har jevnlig kontakt med de gamle mødrene sine, og likevel brenner de inne med livsavgjørende spørsmål, spør ikke av redsel for mødrenes opprørthet, vrede eller avvisning, og har ikke tro på at om de turte å spørre, ville de få svar, og de få som har spurt og ikke blitt møtt med vrede eller avvisning har fått likegyldige svar à la: Nei, det er ikke godt å si, livet er ikke lett og så videre. Hvorfor tok far livet av seg? Hvorfor var tante Erika og onkel Geir ikke på talefot, hvorfor har du ikke kontakt med broren din, hvorfor ble ikke tante Augusta invitert i konfirmasjonen. Nei, si det, livet er vanskelig. Det jeg lengter etter er uoppnåelig. Mest sannsynlig vil jeg gå fra et møte med mor like klok som jeg er eller dummere, et møte der jeg har snakket med mor om været. Men selv det vil være en slags oppklaring? Nei, antagelig ville jeg gått fra et værmøte med mor med en dypere, mer lammende skuffelse enn den jeg bærer på nå, så hvorfor kan jeg ikke avfinne meg med situasjonen, fornuften min har avfunnet seg med situasjonen, ufornuften skriver til mor, jeg forstår ikke meg selv. Hittil syntes jeg jeg hadde forstått vanskelighetene mine, sorgen min, selv når den hadde vært totalt lammende som da Mark døde, hadde jeg kjent meg selv igjen i den, men nå forstår jeg meg ikke. Trekker jeg avskjeden med mor i langdrag med vilje? Hun utfordret meg som barn og beseiret meg som barn, så utfordret jeg henne som voksen og beseiret henne og nå kan jeg ikke forlate valplassen av trass eller ærgjerrighet?

Jeg prøvde å formulere noe om hvilken filmhistorie jeg ville skrive – klargjøre karakterenes motivasjon, deres ønsker og skjulte begjær, antagonistenes vilje – men dag for dag følte jeg at det ble mer uoppnåelig. Jeg visste ikke nok om hva en tydelig filmfortelling besto av. Jeg hadde lest noen bøker om dramaturgi, men jeg syntes det virket umulig å skrive på den måten. Når læremestrene skrev at manusforfatteren måtte kjenne sin hovedkarakter, alle sider ved ham, forsto jeg ikke det. Når jeg skrev, prøvde jeg å oppdage noe som var skjult. Ikke vise fram noe jeg allerede visste. For meg var skrivingen en utforskning av et ukjent funnsted. Jeg forsto ikke poenget med å skrive to setninger om «karakterens vilje» når jeg ikke visste hvem «karakteren» var eller hva han hadde gjort.

… jeg innrettet meg etter forholdene, med denne evnen mennesket har til å tilpasse seg alle situasjoner, det er bare å se på historien, selv i de mest umenneskelige og grufulle sammenhenger tilpasser menneskene seg, innretter seg, og det, sa jeg til Clara, på grunn av min hang til svulstige uttalelser, er både den beste og den dårligste nyheten for menneskeheten, for det betyr at det holder å forandre verden for å forandre menneskene, eller iallfall flertallet av dem, og Clara hørte ikke etter, det er ikke nødvendig å forandre dem individ for individ, det ville tatt for lang tid, menneskene tilpasser seg, de holder ikke ut, de tilpasser seg.

“Tell me a story, Pew.
What kind of story, child?
A story with a happy ending.
There’s no such thing in all the world.
As a happy ending?
As an ending.”
― Jeanette Winterson, Lighthousekeeping

Et alfabet blir synlig i hagen der vann har smeltet snøen, tilfeldige bokstaver kan leses i det som har sunket ned og sammen, en henslengt A, en L formet av en rake. C slynget rundt et tre. Et vinteralfabet. Jeg leter etter flere bokstaver, begynner å lese, jeg lærer å lese denne historien, dette stedet, det klare og mørke ved den, ved de gråskimrende trestammende, det fine lakenet av snø.

I knew he’d never understand why I was doing it – that he was misunderstanding what I meant. But I didn’t care if he got me wrong. The way he saw me was not the same thing as me.