Bokelskere.no

Som i Fugl av samme forfatter handler det også denne gangen om å føle seg annerledes eller utenfor, men det er ikke Luna, men fisken som ikke hører hjemme. Luna vil hjelpe fisken hjem, men må bare finne ut hvor hjem er. På veien gir forfatteren oss flere hint og morsomme situasjoner der Luna prøver å kamuflere fisken så ingen skal se den, og ikke minst at de to tar en spisepause på en sushirestaurant. Etter at jeg ble så utrolig glad i Fugl var det en selvfølge å kjøpe hennes nyeste bok i høst. Illustrasjonene til Lisa Aisato er så estetisk vakre og dominerende i denne boken at det kjennes mer som om jeg har kjøpt meg billedkunst enn en tekstbok, og det har jeg jo forsåvidt. I En fisk til Luna er det enda færre ord enn i Fugl og det er helt i orden for det er gjennom bildene historien først og fremst blir fortalt. I flere oppslag spesielt mot slutten er ordene egentlig overflødige. Det er noe så vakkert med Lisa Aisato sine tegninger, en ren estetisk nytelse. Ettersom jeg har lest den flere ganger liker jeg den bedre og bedre. Mangelen på tekst gjør at det er veldig åpent for tolkninger og ikke minst å ta inn de vakre illustrasjonene ihvertfall for en voksen leser. For en utålmodig 4-åring er ikke alltid helt med på det:-)

Battle har ikke en veldig original historie, men den er godt og fengende fortalt og du blir dratt rett inn i handlingen. Det handler om Amalie som er en såkalt nyrik og bor med sin far på Oslos beste vestkant. Moren hennes var danser og det har aldri vært noen tvil om hva Amalie skal bli. Hun går på den anerkjente Valkyrien danseakademi der hun er den aller beste teknisk, men danselæreren etterlyser stadig mer følelse i dansen hennes, mer Amalie. En dag raser hele hennes tilsynelatende perfekte fasade sammen da hun må flytte fra alt hun kjenner og oppgi all velstand, til et av Oslos mindre fasjonable strøk. Dette til tross nekter hun å la seg knekke og lar ingen få se hvordan hun har det, eller få se Amalie om du vil. Til det må det selvfølgelig litt ekte kjærlighet til og en kjekk ung mann som danser en helt annen stil enn henne. Høres det kjent ut? Ja, det gjør jo det, men det funker likevel bra.

Dansescenene i Battle er intense og det er i disse scenene jeg holder pusten av spenning eller innlevelse for om hun klarer bevegelsene hun har problemer med eller bare fordi hun er så langt inne i dansen hun holder på med. Det er gjennom dansen vi får komme mest inn på Amalie synes jeg. Boken går nemlig ikke veldig dyptpløyende inn i hennes følelser og tanker rundt det som skjer med faren, tilværelsen som er snudd på hodet og moren som ikke er tilstede. Vi får heller ikke vite særlig mye om hva som har skjedd med moren eller omstendighetene rundt farens konkurs. Den kunne godt tatt seg råd til å gå mer i dybden her for det hadde blitt en bedre bok.

Jeg kunne også ha tenkt meg å blitt bedre kjent med noen av de andre karakterene. Jeg vil gjerne vite litt mer først og fremst om Mikael, men gjerne også Josef og Silje, og hva med Ida? Romansen synes jeg også kommer litt fort. Etter min smak kunne spenningen mellom Amalie og Mikael bygget seg opp litt mer før det det braker løs. Det ville nok vært mer naturlig om de var skeptisk til hverandre litt lenger og ikke minst ville det gjort en del for spenningen i boken. Jeg kunne egentlig ønske at Battle hadde minst 50 sider til som kunne fylle ut det jeg savnet ved boken, gi Amalie og historien om henne mer dybde og la handling og karakterer utfolde seg litt mer.

Tross dette er Battle en veldig underholdende og velskrevet bok. Den har driv og det skjer stort sett noe hele veien. Boken har også et par frempek blant annet helt i starten som forteller om at noe drastisk snart skal skje. Dette er med på å holde på leserens nysgjerrighet. For min egen del var dette en perfekt bok å lese akkurat nå etter å ha slitt med lesetempo og motivasjon de siste månedene. Nå er det bare å håpe på at vi får en norsk dansefilm!

Tips: liker du Simone Elkeles sine Perfekt kjemi-bøker tror jeg denne er noe for deg.

Denne omtalen ble først publisert her.

Hurra! :)

Hei! Eg har lest 1. boka i Divergent - triologien på norsk (Forfatter:Veronica Roth) Vil jo sølvsagt lese resten av triologien og, men les desverre ikkje bøker på engelsk.
Lurer på om nokon veit om dei 2 andre bøkene og har komt ut på norsk? Eller om nokon veit kortid dei kjem? :)

Rømlingen er skrevet i 2004, og har handling fra 60-tallet og frem til i dag der novellene spenner over mange år. Samlingen består av 8 noveller der tre av dem handler om samme kvinne, mens de resterende 5 tar for seg helt andre historier. De handler alle om ulike kvinnetyper som forsøker å finne sin vei i livet og gjerne tar utradisjonelle valg. Flere av kvinnene er enten eller både utdannet, har barn uten å være gift, er godt voksen og ugift, har rømt med en mann og giftet seg mot familiens vilje, for å nevne noen. Bortsett fra dette er kvinnene ganske ulike,

Munro har en stillfaren og jordnær stil, men dramatikken ligger likevel og lurer under overflaten. I flere av novellene råder tilfeldigheter eller skjebnen om du vil slik at det ikke nødvendigvis går slik man skulle forvente eller ønske. Dette er nok tydeligst i novellen der en ugift kvinne møter en mann som gjør stort inntrykk på henne på sin årlige tur på teateret i byen. Akkurat dette minner meg litt om Roald Dahl sine noveller, og selv om de er mindre stillfarne og mer utspekulerte er det et grep jeg synes fungerer godt i novelleformatet. Det gir novellene driv og at de kjennes fullendte, nesten som korte romaner. Alle novellene var ikke like gode og alle satt seg heller ikke like fast i minnet. Mine favoritter var de tre om Juliet som ung, voksen og eldre kvinne titulert Sammentreff, Snart og Stillhet.

Hele omtalen ble publisert her.

I denne boken skjønner ihvertfall vi voksne, selv om det ikke står eksplisitt i teksten, at Anna og faren har mistet mor og kone og er på vei til begravelsen som de begge gruer seg til. Spiker regner fra himmelen og alt er vondt. For å forberede seg og å gjøre det enklere tar Anna faren med seg på en reise i fantasien, der de flyr med fiskene og svømmer med fuglene og tenker på hvem moren kan spise middag med der opp i himmelen. Anna stiller faren vanskelige spørsmål som er både filosofiske og religiøse om Gud og hva som skjer etter døden. Her er masse spennende bilder med sterke farger i en slags scrapbook-aktig stil. Denne boken kan definitivt leses på nytt og på nytt og jeg gleder meg til å lese den for litt større barn enn 3 år også. Men selv om 3-åringen min kanskje ikke forstår så mye har hun stor glede av bildene og en god del av teksten. Barn har stor fantasi og det som virker rart eller ulogisk for oss voksne kan derimot virke helt naturlig for et lite barn.

Sandra sår et frø hun finner på bakken og overraskende nok vokser det en hest opp av potten i løpet av natten. Hesten er endelig en venn hun kan snakke med om at foreldrene har skilt seg, den dumme stemoren og at mamma og pappa ikke snakker særlig sammen lenger. Kanskje hesten også kan hjelpe henne med å få foreldrene til å bli litt bedre venner og å gi den teite stemoren en sjanse. En humoristisk og fin bok om en vanskelig situasjon mange barn er i. Dialogene mellom Sandra og hesten fikk meg til å humre flere ganger, denne hesten kan nemlig være både sarkastisk og den stiller mange rare og morsomme spørsmål.

En bok om en gutt med feber som går gjennom noen heftige feberfantasier. Det hele er veldig surrealistisk på en slags Alice i eventyrland-aktig måte. En lykkekatt tar ham med på en reise til lands og til vanns og tilstanden hans vandrer fra feberfantasi til våken tilstand hjemme i stuen hos faren. Tekst og spesielt illustrasjonene bidrar virkelig til følelsen av å være i en feberhet tilstand og jeg må innrømme at jeg nesten blir litt sliten etter å ha lest denne boken. Den er altså effektfull, men ikke en bok jeg selv ville valgt å lese til treåringen kveld etter kveld. Jeg husker godt feberfantasier fra jeg var liten og det er ikke nødvendigvis et fristende sted å dra til.

Kakkerlakken i denne boken er rett og slett høstdeprimert. Den er redd for å dø, men også redd for å leve. Solen er borte og hvor skal han finne lyset igjen? I tillegg har han en så stygg frakk han må bruke for ikke å fryse og blir ertet for det av de andre insektene. Mest av alt er han ensom, helt til den dagen han møter noen som har funnet lyset, bokstavelig talt, på toppen av en gatelykt. Denne boken er enkel, søt og også litt trist som de to ovenfor, men med en lykkelig slutt og en annen og enklere type illustrasjoner. Jeg har foreløpig bare lest den en gang, men dette er en bok man kan lese mange ganger.

Eleanor har akkurat flyttet til et nytt sted sammen med mor, stefar og sine småsøsken. Park har alltid bodd i samme nabolag med sin amerikanske far, koreanske mor og lillebror. Han liker å være i fred og trives med sitt dobbeltsete bak i skolebussen der han holder seg unna oppmerksomhet spesielt fra naboen og bråkmakeren Steve. Hvorfor han likevel tilbyr Eleanor med det store røde håret og de rare slitte klærne, setet ved siden av seg på bussen på sin første dag på ny skole, når ingen andre vil gjøre det, klarer han ikke helt å forklare. Og her begynner historien om Eleanor og Park.

Eleanor og Park er kort fortalt historien om to fortapte sjeler som finner hverandre. Det høres kanskje pompøst og klisjefullt ut, men historien er både søt, sår og hjerteskjærende. Eleanor bor med sin svært lunefulle stefar i en bitteliten leilighet der badet ikke har dør og hun og flere småsøsken deler rom. I tillegg til at hun etter å ha blitt sendt bort av stefaren tidligere må holde en lav profil må hun også passe på at søsknene ikke kommer i unåde hos ham. Moren er også bare opptatt av å gjøre ham til lags med ferdig middag, ryddet hus og minst mulig kaos. Likevel er det ikke få kvelder søsknene klynger seg sammen i Eleanor sin seng når kranglingen ute i leiligheten står på på sitt verste. Forholdene Eleanor lever under er beskrevet på en sterk, men nøktern måte. Park på sin side har sitt å stri med, selv om det kan virke som bagateller i forhold til Eleanor. Han strever med å leve opp til farens forventninger, og der han er som snytt ut av nesen på sin koreanske og feminine mor har lillebroren fått mer av farens macho amerikanske ytre. Det samme gjelder Parks manglende interesse for idrett der lillebror er den som er mest lik faren. Park sine utfordringer vil nok være gjenkjennelige for mange.

Historien fortelles gjennom både Eleanor og Park i hver sine kapitler. Det er satt til 80-tallet og inneholder mange popkulturelle referanser fra tiåret. Noen anmeldere har stilt spørsmålstegn ved dette da de mener dagens ungdom ikke vil kjenne seg igjen, men det virker ikke å bry ungdommen nevneverdig. Jeg tror dessuten at det kan være en fordel at forfatteren skriver om noe hun selv har lidenskap for istedenfor å prøve å forstå det som ungdom er opptatt av i dag uten å få det til. Musikk og tegneserier er måten Park og Eleanor kommuniserer på. Hun snikleser tegneseriene hans i begynnelsen før han begynner å dele både dem og musikken han lytter til med henne. Dette er hennes flukt når hun er hjemme på rommet, lytte til kassettene han har laget og lese dagens tegneserie og det de snakker om på bussen dagen etterpå. Hun finner en måte å gi noe tilbake på når hun skjønner at han ikke er oppdatert på eldre musikk, som for eks The Beatles. De fleste vil forstå denne måten å kommunisere på og det å finne noen som er opptatt av det samme som du er og da spiller hvilket årstall referansene er fra liten rolle.

Det beste ved boken er måten Rowell får oss som leser til å bry oss om karakterene på. De er så godt beskrevet og virker så ekte for meg. Jeg føler virkelig med Eleanor og det hun går gjennom, både som mor, tidligere tenåring og ikke minst medmenneske. Park sin usikkerhet og redsel for å ikke være bra nok er også lett gjenkjennelig og ektefølt. Det som gjør at boken skiller seg ut fra mange andre er måten den kombinerer den tunge og vanskelige tematikken med den mer ordinære ved det å være tenåring. Det er ikke en typisk tenåringsromanse, men handler like mye om vennskap og å finne noen som forstår deg fortalt på en var og ordentlig måte. Det handler ikke om gutten som skal redde den fortapte jenten, for Eleanor klarer å finne sin egen metode for å overleve, og det er godt i en verden der de færreste blir reddet av en ridder på hvit hest, men må klare seg ganske alene. Og det er nettopp først og fremst den sterke og nydelige Eleanor jeg vil huske best fra denne boken.

Eleanor & Park har vunnet flere priser, både litterære og publikumsgitte. Den ble blant annet kåret til årets YA-bok av leserne på Goodreads, og forrige uke ble den en av fire "Honor Books" ved utdelingen av Printz-prisen under Youth Media Awards i USA. Dette er en pris som baserer seg på litterære kvaliteter i YA-bøker, Til min store glede oppdaget jeg at Fontini forlag skal gi ut boken på norsk i april.

Denne omtalen ble først publisert på bloggen Så rart

Hørte denne på lydbok i en periode der lydbok overhodet ikke var tingen og var både distrahert og hadde lange pauser mellom hver gang. Jeg gikk rett og slett glipp av for mye. Jeg tror jeg er nødt til å lese denne på nytt ved en senere anledning etter all den positive tilbakemeldingen den har fått.

En ung jente på seksten år hvis navn vi ikke får vite er forteller i denne sterke historien om å vokse opp og ha en mor som er psykisk syk. Fortelleren bor sammen med sin mor og lillesøster Emilie, har en kjæreste hun egentlig ikke er glad i og kaller Firfisla og en far som har flyttet til Kristiansand med ny samboer og bonusbarn på slep. Hovedpersonen er i bunn og grunn omsorgsperson for sin lillesøster uavhengig om moren er manisk eller depressiv, for en ansvarlig mor har hun vanskeligheter med å være uansett. Når barnevernet kommer på døren gjør de alle tre alt for å fremstå som en velfungerende familie, for når alt kommer til alt vil jo ingen av dem skilles tross alt.

Å holde pusten forteller mange små historier fra livet til hovedpersonen og familien, både fra barndom og nåtid. Det er historier fra når mor og far fortsatt bodde sammen, da lillesøster Emilie ble født, første gang de hilste på pappa sin nye kjæreste og familie, og historier fra en mer nær fortid. Språket er veldig konkret og mye blir fortalt på få sider. Det er lite utenomsnakk og føleri, men fortsatt veldig mye følelser, ofte uttrykt gjennom handlinger som både får ut og distraherer bort følelsene. Som å ha sex med fremmede menn hun møter på nettet, slå til bestevenninnen sin og å si noe stygt til lillesøsteren. Eller på motsatt side av skalaen ved å kjøpe favorittfrokostblandingen til lillesøster selv om den er mye dyrere enn andre alternativ. Fortelleren klager eller syter ikke selv om hun godt kunne det, men tar følelsene ut på andre måter.

Moren kommer litt i bakgrunnen og fremstår først og fremst som en ikke tilstedeværende syk person som ikke kan ta vare på seg selv eller andre uten at vi får vite noe særlig om henne. Så vidt vi forstår oppholder hun seg mest i sengen der hun noen ganger griner høyt, men stort sett gjør lite ut av seg. Når hun har sine maniske perioder kan hun glimte til til stor glede for sine barn som da oser av stolthet og kjærlighet, noe som også er veldig sterkt å lese. Gleden varer stort sett ikke lenge for hun ender ofte opp med å gå for langt. Faren stiller kun opp i sine tildelte helger og så vidt vi vet gjør han ingen innsats for å gi barna et annet og tryggere hjem enn hos sin syke mor.

Jeg liker veldig godt fortellerstilen til Agate Øksendal Kaupang og ikke minst har boken en veldig viktig historie å fortelle om å vokse opp på skyggesiden i trygge og gode Norge med en del flere utfordringer enn ungdom flest. Det er en stor styrke for boken at forfatteren ikke overdriver elendigheten, men beskriver den på en nøktern måte. Boken er sår, vond og til tider brutal fordi den virker så realistisk og direkte. At dette er skrevet av en debutant som i tillegg bare er 20 år er egentlig utrolig, men samtidig kan det være ungdommen i henne som gjør det så rått, ærlig og ekte. Det er likevel ikke en forfatter som kommer fra intet, hun har både forfatterstudier fra Bø og Biskops Arnö og bidrag i ulike antologier i bagasjen.

Anmeldelsen ble først publisert på bloggen Så rart

Fantastiske illustrasjoner i denne litt rare og triste historien. En liten jente ønsker over alt på jord å bli en fugl så hun kan fly bort sammen med de andre fuglene i treet. Foreløpig synes ikke 3-åringen at det er noe som helst rart med det og det er dette som gjør boken så god. Jeg tror den kan gi noe til så mange aldersgrupper og bildene i seg selv er nok til å gi deg en stor opplevelse. 3-åringen hjemme blir også oppslukt av tegningene og historien gir henne noe for den er ganske rett frem til tross for alle tolkningsmulighetene den kan ha.

En kontrahistorisk dystopisk ungdomsbok om hvordan Norge ville sett ut om vi fortsatt var i union med Sverige og det var svenskene som oppdaget oljen i Nordsjøen. Norske dystopier er det ikke flust av meg bekjent og jeg synes Jon Ewo gjør en god jobb. Boken har driv og den er ganske så dyster. Boken kunne godt ha vært litt lengre for det skjer veldig mye i denne boken og den skal beskrive et ganske annet Norge enn det vi kjenner. Den klarer tross sine beskjedne 175 sider å få med ganske mye likevel. Et veldig spennende konsept som Jon Ewo visst skal fortsette med, da med nye tidsepoker og nye personer.

Dette er ikke stor litteratur og det er heller ikke veldig originalt, men likevel fikk jeg en god del mer enn jeg forventet. Det er forelskelse og noe kliss, men heldigvis ikke for mye av det gode. Den kvinnelige hovedpersonen er ikke et offer og den mannlige ikke bare mørk, mystisk og farlig. Karakterene har mer å fare med enn som så og boken tar opp alvorlige temaer som overfall og voldtekt og gjør det relativt grundig. Jeg vil kalle det en romantisk historie med dybde.

I Hunt Killers er første bok om Jasper "Jazz" Dent, en ung mann som kan kunsten å sjarmere og til tider bruker han dette for å manipulere andre. Dette er noe av den tvilsomme arven han har fra sin far, en av landets mest beryktede seriemordere som nå sitter i fengsel etter at han ble tatt av lensmannen i Lobo`s Nod. I tillegg til å ha arvet noen av farens manipulative egenskaper har han også vokst opp som en slags lærling for faren og sett ting inget menneske skulle måtte se. Så uavhengig av om man tror arv eller miljø påvirker et menneske mest, så er Jazz på dypt vann. Nå har det skjedd nok et et mord på det lille stedet og Jazz er overbevist om at det er en ny seriemorder på gang. Han oppsøker lensmannen for å hjelpe, men blir raskt avvist. Han er besatt av å bidra til å fange drapsmannen både for å veie opp for det faren har gjort og også for å overbevise både seg selv og andre at han ikke er som faren.

Jeg er fan av mørk psykologi som Minette Walters og Dexter og plukker ofte opp bøker og annet av denne typen. Dessverre er det veldig ofte det ikke lever opp til forventningene. Da jeg leste om denne boken, tenkte jeg at det kunne minne om en eventuell spin-off om Dexter sin sønn, noe som pirret nysgjerrigheten min. Jazz er helt klart en forstyrret ung mann, og det skulle bare mangle etter alt han har vært gjennom. I tillegg til det faren har gjort, aner han ikke hva som skjedde med moren, hun forsvant en gang i barndommen hans, og nå bor han med en bestemor som ikke er helt vel bevart. Til tross for at man ikke kan få annet enn vondt for Jazz er han langt fra noen stakkarslig type som synes synd på seg selv. Tvert i mot gjør han alt han kan for å overbevise seg selv om at han kan bekjempe arven fra faren og i beste fall bruke den til noe positivt, nemlig til å finne drapsmenn som ham. Han vet tross alt bedre enn de fleste hvordan de tenker og handler. Dette gjør også Jazz til en kompleks karakter som gjør boken til noe mer enn vanlig spenningsroman. Jazz forsøker å ikke bli for innesluttet og har en bestekamerat helt fra barndommen, som er bløder og liker å leve gjennom Jazz siden han selv må være så forsiktig, og en kjæreste som han delvis betror seg til og føler seg trygg på at han aldri kan skade. Spesielt forholdet mellom Jazz og bestevennen Howie er fornøyelig lesning. Howie får for eksempel Jazz til å tatovere seg hver gang han får Howie med på noe han egentlig ikke vil siden Howie selv ikke kan tatovere seg på grunn av sykdommen. Forholdet til kjæresten Connie er mer alvorlig skildret da faren til Jazz kun drepte og skadet kvinner og hans forhold til det motsatt kjønn er mildt sagt komplisert. Begge disse forholdene håper jeg blir mer utbrodert i løpet av seriens videre bøker.

Det tok litt tid å komme i gang med denne boken, men den kom innunder huden på meg til slutt. Dette er minst like mye en karakterdrevet som en handlingsdrevet krimhistorie, og det tar litt tid å komme inn i tankegangen til Jasper og kanskje også stilen til forfatteren som blander det mørke og grusomme med det lette og humoristiske. Selve krimhistorien er lite utbrodert, og relativt enkel å løse, og må vel på mange måter ses på som en start på det som skal skje videre i denne serien. Men hvis jeg skal sette fingeren på noe må det være at balansen mellom en krimhistorie og et mer psykologisk karakterdrama ikke er helt vellykket da førstnevnte kommer veldig i bakgrunnen.

Dette er en ungdomsbok som i teorien skal kunne leses fra 13 år og oppover. Jeg ville nok ikke anbefalt denne til de helt yngste ungdommene og heller ikke til alle ungdommer. Selv om det verste innholdet stort sett er lite eksplisitt og språket er ganske enkelt kommer vi nært inn på en person som har opplevd og opplever vold og drap i en realistisk setting. Boken balanserer ellers fint mellom det mørke og lette, blander inn humor, vennskap og kjærlighet, og ikke minst er Jazz en menneskelig karakter man kan identifisere seg med og ikke bare en forskrudd person. Det gjør at boken ikke blir så mørk eller har en så ubehagelig stemning som jeg ofte kan like, men kan bli likt av flere og også yngre lesere.

Jeg har lest boken som har samme tittel på norsk og engelsk på norsk, og vil si takk til Gyldendal for et eksemplar av boken.

Anmeldelsen ble postet først på bloggen Så rart