Sir Nicholas Carew comes to see him. The very fibres of his beard are bristling with conspiracy.
Jeg slet virkelig med denne boken de første 100-150 sidene, men så løsnet det og da elsket jeg den. Jeg tror det er en elsk-hat-bok. Hvis du først irriterer deg så er det gjort, for her må du være veldig åpen og klar for et tjukt lag med følelser og store ord. Jeg synes kanskje slutten ble i overkant, mest sannsynlig fordi det er to historier som skal avsluttes på hver sin kant og sammen. Jeg hadde nok lettere akseptert slutten i hver historie for seg. men jeg ble fanget og overveldet av de deilige følelsene og metaforene akkurat som i forrige bok av forfatteren, Himmelen begynner her.
Slipp hold er en veldig intens leseopplevelse og en medrivende bok om et fascinerende miljø. August tilhører nemlig et såkalt body suspension-miljø. Det vil si mennesker som fester kroker i huden og lar seg heise opp etter dem, omringet av personer som passer på sikkerheten, bare så det er sagt. Om jeg ikke akkurat fikk lyst til å prøve det selv, var det veldig spesielt og interessant å lese om opplevelsen av det. For Mari fungerer det frigjørende. For selv om det kan virke som om Mari blir reddet ut av et destruktivt forhold ved å hoppe inn i et nytt forhold, er det mer komplekst enn som så. Det er heller Mari som gjennom suspension finner en måte å være seg selv på, og ikke minst alene med seg selv, i en slags meditativ tilstand. Men når det er sagt er forelskelsen i August noe av det mest genuine jeg har lest, det kilte godt i magen. Forholdet til Torger er også veldig godt skildret. Det er tydelig at han er manipulerende, men det er likevel så diskret at det er lett å forstå at den skjeve balansen i forholdet opprettholdes.
Slipp hold er rett og slett en veldig god ungdomsroman som passer for litt eldre ungdom og voksne. Heidi Sævareid lykkes i å skape en troverdig og kompleks hovedperson. Samtidig tar hun opp mange interessante problemstillinger som destruktive forhold, at det finnes ulike måter å finne roen med seg selv på, forelskelse og digital overvåking. Foreløpig vil jeg nok si at dette er den beste norske 2015-boken jeg har lest.
Først publisert på bloggen Så rart.
Jeg ante ikke at britisk småbypolitikk kunne være så engasjerende som dette. Mange voksne lesere som har lest Harry Potter blir skuffet over boken, men jeg synes Den tomme stolen inneholder mye av det som gjorde at jeg ble så glad i HP-bøkene. Riktignok er karakterene en god del mer ufordragelige og Rowling er også mer nådeløs mot dem. Harry Potter-forfatteren klarer også her å skape et eget univers, et lite samfunn, med karakterer fra ulike sosiale lag, kjønn og alder, og de er så troverdige at du tror de finnes på ordentlig. Akkurat som alle vi Harry Potter-elskende lesere egentlig ikke bare tror, men vet, at Hogwarts finnes der ute et sted.
Noen forfattere kan du stole på, stole på at de leverer akkurat det du ønsker av dem. Harlan Coben er en sånn forfatter for meg. Bøkene hans er ikke blant de som gjør mest langvarig inntrykk, men du får en utrolig underholdende og spennende opplevelse mens du leser. En helt perfekt bok å høre på lydbok, og en helt perfekt bok for å dra meg ut av en langvarig traurig leseperiode der lite begeistret meg. Grunnen til at den passer så bra som lydbok er at spenningen holder på konsentrasjonen din hele tiden og plottet er passe komplisert til at det både holder på interessen, men ikke så mye at det er vanskelig å følge med.
Jeg liker både Lena Dunham og TV-serien hennes, Girls, ganske godt, men denne boken var ikke den helt store opplevelsen for meg. Jeg må innrømme at jeg ikke hang med hele tiden, så jeg tar forbehold om at jeg kan ha gått glipp av noe interessant og morsomt som hadde forbedret inntrykket av boken. Alle de pinlige sex-scenene og opplevelsene med det motsatte kjønn, fungerte ikke like bra i bokform som i TV-serien, og ble litt repeterende og kjedelige. Det er litt fælt å si det om en som blottstiller seg så mye som Dunham gjør, men det ble i overkant i denne boken. At jeg i den tredje sesongen av Girls også gikk litt lei, hjelper nok ikke hennes sak heller.
Dette er en form for dystopi, men handlingen er for det meste på det indre planet og ikke actionpreget slik som en god del dystopier skrevet for ungdom er. Det handler for det meste om Daisy, hennes forhold til sin fetter, vennskapet til kusinen og spiseforstyrrelsen hun sliter med. Noen ganger funker ikke lydbøker og meg så kjempegodt, noe som betyr at jeg ikke får fullt utbytte av boken jeg lytter til. Problemet er at hvis jeg er ukonsentrert så er det vanskelig å spole tilbake eller komme inn igjen i boken. Dette skjedde dessverre med denne boken. Det har nok noe med den manglende spenningen som holder konsentrasjonen min oppe og gjør det lett å henge med, og ikke minst de lange setningene i boken. Boken har en midtdel, etter at krigen bryter ut, som jeg likte aller best, spesielt de delene der Daisy og kusinen Piper sitt forhold utforskes. Jeg følte jeg ikke fikk tak i noen av karakterene før i denne delen. How I Live Now utforsker også menneskets overlevelsesinstinkt og hvordan ekstreme situasjoner forandrer oss på en vellykket og subtil måte.
Denne gang er det en voldtekt på et hotell som havner på Veronicas pult. Egentlig fordi offeret har anklaget hotellet for manglende sikkerhet, og de ønsker å motbevise dette. Veronica gjør jobben sin, men håper samtidig å finne ut hvem som stod bak voldtekten. I tillegg fortsetter kampen mot korrupsjon i Neptune. Jeg synes forfatterne klarer å skape nytt liv til Veronica Mars gjennom disse bøkene. En av forfatterne, Rob Thomas, er jo også mannen bak TV-serien og ga ut bøker også før han laget den. Dette skiller dem nok fra de fleste andre bøker basert på TV-serier. Jeg merker også hvor mye manus har å si for at TV-serien er så bra og ikke minst dialogene. De er ikke bare en mager trøst for oss som savner TV-heltinnen, men en veldig god en. De er laget for fansen og ikke for å melke et konsept. Jeg håper det kommer flere bøker og at de også blir filmatisert.
Du og jeg ved daggry starter med et smell: “Da de drar oss opp av Limfjorden, henger vi fortsatt sammen.” Da jeg skulle velge en bok å lese blant alle fristelsene i bokhyllen, leste jeg første setning i et utvalg bøker. Jeg vil påstå at denne boken vant soleklart i den konkurransen. Den fortsetter: “Jeg vet ikke hvor lenge vi har ligget i vannet, det er ikke så lett å si, man mister liksom tidsfølelsen. En uke. Kanskje to. Jeg vet ikke. Rettsmedisineren kan heller ikke si det nøyaktig.”
Dette er kjærlighetshistorien om ungdommene Liam og Louise, fortalt av Louise etter hennes død, noe som virker som et svært originalt fortellergrep. Vi får høre hvordan de møttes, hvordan de hadde det i sine mest lykkelige dager, og deretter hvordan og hvorfor de etterhvert ender opp i bunnen av fjorden. Vi får også se hva som skjer med de etterlatte etter at de er død, og boken hopper litt frem og tilbake mellom før og etter. Forholdet mellom Louise og Liam er alltoppslukende, og får dem begge, kanskje spesielt Louise til å trø over grenser hun egentlig ikke ønsker. Når Liam ikke har det bra, har ikke Louise det bra. Foreldrene hennes forsøker å få henne til å snakke, forsøker å finne ut hvordan hun egentlig har det, men svaret de får er at Liam og Louise er ett, at han er henne og hun er ham. Noe av spenningen ved boken er veien frem mot selvmordet, så om du ønsker å bevare mest mulig av den spenningen anbefaler jeg deg å stoppe å lese her siden jeg kommer litt inn på det nedenfor.
Jeg likte i grunn best de voksne karakterene i boken, muligens fordi jeg selv er voksen og mor, og lettere kan identifisere meg med foreldrenes bekymring og sorg. Jeg synes uansett at det er fint at en ungdomsbok har så realistiske voksenpersoner med, og ikke minst at vi får sett det hele fra foreldrenes perspektiv også. Ofte synes jeg foreldrekarakterer er ganske endimensjonale i ungdomsbøker. Selv om jeg mener at voksne har mye å lære av å lese ungdomsbøker, å se en historie fra en ungdoms perspektiv, mener jeg at dette går andre veien også. Hvordan foreldrene til Louise forholder seg til hverandre i sorgen er hjerteskjærende. Han ønsker å finne ut av hvorfor, mens hun ønsker å gå videre. Liam sin far, som ikke akkurat kan kalles en modellpappa, må for en gangs skyld vise seg sårbar og ikke minst ta seg sammen, for å være der for sin andre sønn, som har mistet en bror. Louise blir en karakter det er lettere å like i partiene som handler om måten hun bryr seg om foreldrene etter sin død. I live skjøv hun dem unna til fordel for livet med Liam, men hun kommer på en måte nærmere dem etterpå, og de kommer kanskje nærmere henne også.
Bokens handling tok kanskje en noe annen retning enn jeg hadde trodd, og ble drevet av mer ytre handling enn forventet. Liam og bestekameraten hans sin innblanding i et dårlig miljø begynner å skape problemer for dem, og etterhvert er også livene deres i fare. Liam går langt for å hjelpe kameraten sin og Louise går langt for å hjelpe Liam, og til slutt finnes det ingen vei ut av elendigheten. Og denne elendigheten blir vi på ingen måte spart for som lesere av denne boken. Dette er et eksempel på en bok som kunne passe i en eventuell Ung voksen-kategori, og passer nok ikke for de yngste ungdommene. Uansett hvem som leser bør man være klar over at den inneholder noen sterke scener angående vold og død.
Selv om boken handler om et lidenskapelig og til tider romantisk forhold, blir ikke selvmordet romantisert. Vi får høre hvordan likene råtner og begraves, og ikke minst den sorgen det påfører de som sitter igjen etterpå. Boken gir oss heller ikke alle svarene vi ønsker. Den gir oss Louises historie om veien til selvmordet, men den gir oss ikke svar på om foreldrene finner ut hva som skjedde, eller hva som egentlig drev Liam. Disse punktene er noe av det som styrker boken i dets behandling av et så vanskelig og sterkt tema.
Dette innlegget ble først publisert på skolebibliotekarene i Hordaland sin felles blogg, Lesehorden.
In her white dress she was like a cold light coming into the room.
'But don't you know, Mr Stoner?' Sloane asked. 'Don't you understand about yourself yet? You're going to be a teacher.'
De store forandringene skjer ikke over tid, men fra et sekund til et annet
Jeg har virkelig fått øynene opp for billedbøkene til Dahle/Nyhus det siste året. Jeg leste først Krigen som er datteren Kaja Nyhus Dahle sitt samarbeid med moren og senere Snill og Sinna mann av ekteparet Dahle/Nyhus. I Akvarium møter vi Moa som har en fisk i et akvarium som mor. Hun forteller om fiskemoren til de andre barna som blir både nysgjerrige og forbauset. Læreren også, for hun har lyst til å komme hjem til Moa for å hilde på fisken. Denne boken er ikke like sterk og brutal som spesielt Krigen og Sinna mann, men jeg vil kalle den mer sår. Tegningene er mer nedtonet enn i de nevnte tre bøkene og budskapet på mange måter mindre tydelig. Der de andre bøkene gjorde et mer umiddelbart inntrykk har denne sunket mer gradvis inn. Et barn vil gjerne se på boken som et eventyr om en jente som har en mor som fisk, mens voksne vil se på dette som en bok om omsorgssvikt og en mor som overhodet ikke er tilstede.
En brevroman der eksblogger Linnea Myhre skriver alt fra et sterkt selvmordsbrev til sin mor, et sint svar på en e-post til en jente som ønsker å bli like tynn som henne, til morsomme brev til sukett- og tacoprodusenter om mangler ved deres produkt eller hvorfor produktet deres ikke er å finne i butikken i nabolaget hennes. Mat og måltider har gjennom mange år kontrollert livet hennes fullstendig og selv om det har bedret seg kontrollerer det fortsatt en del. Jeg synes det er tøft gjort å skrive så åpent og ærlig som forfatteren gjør her ved å vise seg fra sine mest sårbare sider. Boken er lettlest og har en uformell og direkte stil som vel er ganske åpenbart siden det er snakk om en samling brev.
Late October brought the annual rite of putting back the clocks, tightening the lid of darkness over our afternoons, lowering the nation's mood further.
Lar jeg minnene om deg fortelle, vinner ikke døden helt.
We Were Liars av E. Lockhart handler om den vellykkede, men overfladiske overklassefamilien Sinclair som tilbringer hver sommer på en øy eid av familiens overhode og bestefar til hovedpersonen, Harris. Hans tre døtre har fått tildelt hvert sitt hus på øyen der de ferierer med familiene sine. Likevel er de ikke fornøyd og etter at deres mor døde krangler de stort sett om hvem som skal overta hva og hvem som har stilt mest opp. Liars i tittelen refererer til bokens forteller Cadence, samt Johnny, Mirren og Gat. Alle fire er jevnaldrende, men der de tre første er søskenbarn, er Gat en outsider og nevøen til en av tantenes samboer, som likevel har tilbragt hver eneste sommer sammen med dem. Sommeren da de var 15 år skjedde det en ulykke der Cadence ble funnet bevisstløs i vannkanten. Ulykken har påført henne smerter både fysisk og psykisk. Nå sommeren to år etter er hun tilbake på øyen for å forsøke å huske hva som egentlig skjedde.
Oppbyggingen av romanen er noe spesiell og viser fragmenter av fortid og nåtid om hverandre. Minner fra barndom og sommeren fra to år siden får god plass, mens det som har skjedd i løpet av de to årene siden ulykken blir bare nevnt. Det gjør at boken er litt tung å komme inn i, men gjør den også interessant å følge. We Were Liars er kalt en sofistikert spenningsroman, noe som definitivt pirret nysgjerrigheten min. Forfatter E. Lockhart skriver i en poetisk og svært dramatisk stil som gir dette inntrykket. Personlig synes jeg det ble litt i overkant enkelte ganger, men at det var effektfullt andre ganger. Sistnevnte som her når disse setningene plutselig kommer i et kapittel som handler om sjokket ved at faren forlot Cadence og moren uten forvarsel for mange år siden:
"Then he pulled out a handgun and shot me in the chest. I was standing on the lawn and I fell. The bullet hole opened wide and my heart rolled out of my rib cage and down into a flower bed. Blood gushed rhythmically from my open wound,
then from my eyes,
my ears,
my mouth. It tasted like failure. "
Andre ganger må jeg innrømme at jeg skummet kjapt gjennom passasjer om for eksempel hodepinene til Cadence ( hun sliter fortsatt med hodepiner som gjør at hun må oppholde seg i et mørkt rom hele dager av gangen). Dette eksemplet synes jeg er for mye av det gode, spesielt da jeg heller ønsket å få vite grunnen til smertene:
"A witch has been standing there behind me for some time, waiting for a moment of weakness. She holds an ivory statue of a goose. It is intricately carved. I turn and admire it only for a moment before she swings it with shocking force. It connects, crushing a hole in my forehead. I can feel my bone come loose. The witch swings the statue again and hits above my right ear, smashing my skull. Blow after blow she lands, until tiny flakes of bone litter the bed and mingle with chipped bits of her once-beautiful goose."
Det har blitt nevnt flere steder at dette er en bok du enten elsker eller hater, men jeg kan ikke si at jeg gjør noen av delene. Det jeg kan si er at boken er vakkert skrevet, men den treffer meg ikke særlig hardt. Jeg får ikke nok sympati med hverken hovedperson eller bikarakterer til å leve meg ordentlig inn i boken. Jeg synes karakterene blir for endimensjonale og jeg kjøper ikke helt at de fire vennene, kalt Liars, er så forferdelig spesielle som boken legger opp til. Jeg synes nok at den poetiske og spesielle skrivestilen i dette tilfellet fremstår litt pretensiøs og bidrar til å skape en avstand mellom meg som leser og karakterene istedenfor å heve boken. We Were Liars prøver å være sofistikert og smart, men i mine øyne prøver den litt for hardt og lykkes ikke helt.
Som spenningsroman fungerer den ganske bra da vi hele tiden aner at hemmeligheter ligger som en mørk sky over ferieparadiset til Sinclair-klanen. En ting er hva som skjedde før ulykken, men familien snakker svært lite om vonde ting som tantens skilsmisse og bestemorens død. Det blir ansett som å vise svakhet, noe de ikke gjør i familien Sinclair. Dette skaper en helt spesiell bakgrunn og stemning i historien. Cadence selv husker kun bruddstykker av ulykken og får beskjed at hun selv må huske den og ingen får fortelle henne hva som har skjedd. Hun innbiller seg de mest grusomme ting, men sannheten er det nok en god grunn til at hun ikke ønsker å huske.
Denne omtalen ble først publisert på bloggen Så rart
Jeg likte den godt, men spesielt i begynnelsen var den ganske treg. William Stoner vokser opp på en gård sammen med sine foreldre, men blir sendt på universitetet for å studere jordbruk. Mens han studerer oppdager han imidlertid litteraturfaget som blir hans store lidenskap og drar aldri tilbake til foreldrene sin gård. Stoner brenner for arbeidet sitt som han etterhvert får på universitetet og kjemper ikke for spesielt mye annet i livet enn faget sitt. Det får vi se både i ekteskapet og i forholdet til datteren der han er passiv i konflikt, mens når det oppstår en langvarig konflikt på universitetet står han på sitt idet hans faglige integritet utfordres.
Både boken og mannen Stoner er veldig stillferdige og gir inntrykk av et lite begivenhetsrikt liv selv om det ikke nødvendigvis stemmer. Boken er ikke spesielt tung og ganske eksplisitt i språk og handling, men jeg synes den har litt for lite driv til å bli en absolutt favoritt hos meg. I scenene med konen Edith og i konflikten på universitetet tar det seg veldig opp og det er de sterkeste delene synes jeg. En bok som gikk fra å være en jeg aldri hadde hørt om da den ble foreslått i lesesirkelen til å bli veldig opphauset. Boken kom egenlig ut på 60-tallet, men har av ulike grunner fått en renessanse nå og blitt oversatt til flere språk, blant annet norsk. Jeg leste den på engelsk og kan absolutt anbefale den.
En psykologisk thriller om en kvinne som våkner opp hver eneste dag uten å huske annet enn barndommen sin og hvis hun er heldig noen minner fra litt senere i livet. Nå er hun i 50-årene og får sjokk hver dag hun ser seg i speilet. Hun våkner opp ved siden av en mann som påstår han er ektemannen hennes, men som hun ikke har en eneste erindring av. Det viser seg så at en lege har kontaktet henne og bedt henne skrive dagbok og det er gjennom denne dagboken at historien kan fortelles. Jeg reagerte litt på at noen kunne skrive så detaljert i en dagbok og ha med for eksempel hele samtaler med dialoger. Sett bort fra det er det jo en smart måte å fortelle historien på.
Spenningen begynner når Christine finner ut at ektemannen hennes lyger og holder skjult stadig flere ting for henne. Legen som hun treffer i skjul, fordi ektemannen har gitt opp håp om at medisinsk hjelp har noe for seg, lar også være å fortelle henne ting, noe som fører til at hun ikke vet hvem hun kan stole på. Det er både interessant, skummelt og nervepirrende å være inne i hjernen på en som har så lite kontroll på hva som er virkelig og ikke. Det viser seg etterhvert at møtene med legen og dagboken hjelper henne å få tilbake noen minner, selv om hun på et tidspunkt også blir usikker på om hun kan stole på sin egen hjerne. En psykologisk thriller etter min smak som jeg har lyttet til på lydbok.
Etter å ha lest noen av Ravatn sine kronikker i ulike aviser vet jeg at hun kan skrive morsomt og treffende og det gjør hun også her. Jeg har ledd flere ganger av de vittige formuleringene og eksemplene hun bruker på for eksempel egen tidligere mangel på selvdisiplin. Jeg har også ledd og nikket gjenkjennende til eksempelet på hvordan å dra på IKEA kan ta knekken på selv den mest forberedte kunde med alle valgmulighetene sine. Denne boken har også fått meg til å reflektere over flere av hjernens mekanismer i møtet med fristelser. Ikke visste jeg for eksempel at man kunne dopaminisere oppgavene man kvir seg for og at Yngvar fra Puls gjør dette ved å drikke et godt glass vin når han betaler regninger. Ei heller har jeg tenkt særlig over at alle valgene man må ta i løpet av en dag, selv de aller minste, tærer på viljestyrkemuskelen (vi har visst en sånn) og at det er lurt å begrense antall valg ved å etablere flest mulig rutiner. Gled deg også til Agnes Ravatn sin egen kreative straffeløsning på hvordan komme seg på treningssenteret.
Fordi boken er så praktisk og konkret, og ikke minst er fundert på vitenskapelig forskning, tror jeg den kan ha noe for seg i kampen om å rekke over alt man må og vil. Jeg har tatt til meg noen av rådene og så får vi se hvor øenge det varer. Heldigvis har boken en hurtigliste med tips til høyere selvdisiplin bakerst i boken som jeg kan slå opp i ved akutte behov.