Bokelskere.no

Siden noen av dere gir uttrykk for at dere ikke er så interessert i politiske memoarer, kan jeg anbefale Hanna Kvanmos Dommen – en god og interessant bok, som kanskje handler mer om livsvalg enn direkte om politikk. Velskrevet, lettlest og kort.

«Hvem er det egentlig her på bokelskere som skal bestemme hva som er "stuerent" å diskutere av alle bøkene som finnes der ute? Det må man vel ha lov til å spørre om?»

Norah, du har i ukesvis benyttet deg av din ytringsfrihet her på Bokelskere.no. Nå har jeg benyttet meg av min.

Jeg er en svoren tilhenger av debatter og skarpe meningsutvekslinger. Men sånn som dette har utviklet seg, er vi nå langt forbi det stadiet. Islamkritisk propaganda fyller trådene. De som ønsker det, har fått lagt frem sine synspunkter. Ingen er kneblet. Ingenting tyder på at noen endrer sine holdninger som en følge av alt dette.

Min bønn er at vi nå legger dette bak oss, og igjen lever opp til Bokelskeres visjon: «et vennlig nettsted for oss som elsker bøker».

Dette synes jeg var en god omtale, Anniken, selv om jeg ikke hadde det samme utbyttet av boken som deg. Jeg er enig med deg i det du skriver om Desdemonas og Leftys reise, både den følelsesmessige og den fysiske. For meg var den første delen av boken definitivt den beste. Humoren du nevner, fant ikke jeg. Kanskje et av de største savnene sett med mine øyne. Så forskjellige er vi altså.

Jeg er også enig med deg i at Calliope forteller sin historie lavmælt og uten store fakter. Det liker jeg. Men jeg savner, som deg, sårheten i hennes historie. Ikke nødvendigvis en «berg og dalbane» i følelser, men at forfatteren i større grad hadde maktet å fremkalle en innlevelse og medfølelse hos meg, både med Calliope, foreldrene og bokens øvrige personer.

Det er ikke godt å si hva som gjør at vi opplever en bok så forskjellig. Hva som treffer oss i hjerterøttene, eller ikke. Skal jeg prøve å nærme meg en forklaring, så opplevde jeg vel denne bokens indre handling som relativt overflatisk.

Jeg tror vi bare må innse at her skjer det saker og ting som ikke er til å forstå! Jeg har i hvert fall gitt opp. Vi får håpe admin finner en løsning for oss, eller følge Marits råd: Disse problemene skal vi vel klare å stå av - vi i vår generasjon!

Jeg ønsker deg et riktig godt nytt år, Rolf, og takk for det gamle!
Hilsen Lillevi

Du har så rett, vi får leve med våre feil (men litt irriterende er det :-( )

Takk skal du ha og riktig godt nytt år til deg og dere andre også!

Ja - og nei, Marit.
Jeg fikk ved hjelp av din veiledning rettet mitt eksemplar av Daphne du Mauriers Kaperen fra Bretagne (norsk utgave), og står som eneste følger av denne riktige utgaven.

Men -- når jeg søker Kaperen fra Bretagne i søkefeltet, kommer fortsatt den feilaktige utgaven opp. De andre som følger boken, står altså fortsatt som følgere av utgaven med feil (den som jeg i sin tid la inn...)

Sukk!

En langsom tilnærming er absolutt etter min smak! Problemet med Middelsex ligger ikke der, men i at jeg syntes det forfatteren kaller en tilnærming «i ro og mak» i lange partier går på tomgang.

Du får trøste deg med at du er i godt selskap, Marit :-) Seksere og femere har haglet over denne boken.

«Kanskje det nettopp var det jeg falt for: den nøkterne, distanserte fortellerstemmen, der tilbakeholdte følelser bare glimtvis kommer til overflata.»

Jeg ser poenget; det reddet likevel ikke boken for meg.

Under lesingen kom jeg i tanker om Den vidunderlige kjærlighetens historie av Carl-Johan Vallgren. Også en bejublet og prisbelønnet bok - som skuffet meg. Jeg sakser fra min egen omtale: «En bok som denne burde gjøre vondt langt inn i hjerterøttene. Det gjorde den ikke, ikke i mine i hvert fall. Historien er fortalt i en nøktern og litt distansert stil. Antakelig et tilsiktet grep fra forfatteren. Etter min mening fungerte den ikke etter hensikten.»

Det gjorde den heller ikke i vår lesesirkelbok, ikke etter min mening.

Hele boken

Da er boken lest, og dere som vil lese videre i fred, upåvirket av min negative kritikk, er advart.

Jeg har mange ganger tenkt over hva som gjør at en bok griper meg, og en annen ikke. Jeg tror ikke det kun har å gjøre med at vi er forskjellige mennesker med ulike preferanser.

Middelsex burde ha alle ingredienser til å bli en slik gripende bok, «imponerende og medrivende» som det heter på vaskeseddelen. Her er dramatikk, storpolitikk, kjærlighet, familiebånd- og konflikter og ikke minste sjeldne og svært spesielle kjønnsvariasjoner. (min «stygge» antakelse er et det er nettopp dette siste som har gitt bokens dens berømmelse).

For meg lovet det da også godt – i del 1. Forholdene for den greske befolkningen i Tyrkia og hvordan de ble fordrevet der derfra, er etter min syn skrevet med hjerte og humor. Likeledes forholdet mellom Desdemona og Lefty. Jeg ble glad i dem og levde meg inn i deres kvaler.

Senere ble det verre. Jeg leste side opp og ned uten å bli hverken imponert eller revet med. Skal jeg være ekstra kritisk, fortonte svært mange av disse sidene seg som kjedelig fyllstoff. Boken tok seg opp omkring Calliopes pubertet, men kanskje mest fordi dette ga meg innblikk i temaer jeg hadde lite kjennskap. Calliopes historie, så vanskelig, til tider rå og brutal, grep meg ikke. Jeg hørte henne ikke, hørte ikke den såre, rasende stemmen til en unge pike som får hele sitt liv omkalfatret. Jeg led ikke med foreldrene i deres angst og fortvilelse. Jeg kom rett og slett ikke under huden på bokens sentrale personer.

Noen høydepunkter fant jeg, et par eksempler: Calliopes og «Gjenstandens» hemmelig utforskning av deres seksualitet, og Calliope/Cals gjensyn med bestemor Desdemona. Begge partier rørende og troverdig beskrevet. Språket er godt, men etter min smak, altfor ordrikt. Terningkast 4?

Og fortsatt klarer jeg ikke å besvare mitt eget spørsmål – hvorfor er denne boken så bejublet, også blant mange av dere – mens jeg sitter igjen med en stor skuffelse.

Den eneste boken jeg fikk til jul i år, hadde jeg kjøpt meg selv, Britt Karin Larsens Før snøen kommer.

Derimot fikk jeg og gemalen billetter til den nyskrevne balletten Anna Karenina, et samarbeid med Ballett Zurick, settes opp på Den norske opera og ballett i februar. Dette ser storveis ut!

Det har jeg prøvd, men min samme stygge skrivefeil i forfatternavnet dukker opp når jeg prøver å legge boken inn på nytt. Det virker som den opprinnelige teksten likevel finnes et sted dypt inne i systemet...

Si fra om noen finner en løsning (jeg hater skrivefeil)!

Tusen takk for gode, saklige og veldokumenterte innlegg fra deg, Strindin, Geir Sundet og flere. Dere har gjort en hederlig innsats for at Hege Storhaug ikke skal få slippe unna med sin billige og ufyselige retorikk.

Vi snakker her om sakprosa, og da er det betimelig å be om at sitater blir dokumentert, selv om man ikke har lest boken. Å henvise til boken for å dokumentere dens påstander, blir en merkelig og upålitelig sirkelargumentasjon.

Da høres det som du er godt rustet for julen! Hører gjerne hva du synes etter hvert. Det er jo alltid litt "skummelt" å anbefale.

Selv venter jeg på den fjerde av Finnskog-bøkene fra Haugen bok. De pleier å være raske, så jeg håper de rekker det denne gangen også, selv om jeg var i seneste laget med bestillingen :-)

Ja visst kan du tolke et dikt som du vil, og dikte din egen avslutning. La hjernen få noe å bryne seg på, som du sier. Det er jo nettopp dette god poesi gir oss!

Jeg synes Marit H. (innlegget under) sammenfatter Børlis poesi på en fin måte. Hans evne til å se det store og universelle i det lille og hverdagslige, til å skape undring og ettertanke over vår egen «plass på jorden». Det er noe av disse perspektivene du mister (etter min mening) ved å avslutte etter første vers.

Marits innlegg minnet meg på et av Børlis dikt som rommer lignende perspektiver, «Når menneskene har gått heim». Det gjorde et sterkt inntrykk på meg da jeg leste det for første gang som ung. Jeg har lest det flere ganger opp gjennom årene, og fortsatt vekker det denne undringen og ettertanken i meg.