Bokelskere.no

VI.12.VIII En avhandling om Smerdjakov
Eit litt anna perspektiv enn før: Sjå kor elegant Dostojevskij framstiller ein statsadvokats innlegg, ikkje minst ved hjelp av retoriske spørsmål, for å få retten med på angrepet på Mitja! Han trekker fram autoritetar («våre største psykiatere»), og ikkje minst stiller han retoriske spørsmål. Statsadvokaten held ei oppvising i retoriske appellformer, ikkje noko mindre. Men held det?

Mange interessante synspunkter i tråden! Takk til alle!
Jeg ligger fortsatt langt etter, har knapt tid til å lese for tiden. Jeg skal prøve å få kommentert litt etter hvert.

Randi, du skriver: "For meg er nok likevel Pesten hovedsakelig en idéroman, der Camus i romans form skisserer sin filosofi." Det kunne ha vært interessant å hørt litt mer om dette. Hva er etter ditt syn Camus' filosofi?
Jeg har fått med meg at det finnes ulike oppfatninger av Camus - og også av denne boken.

Jeg tror vi mister noe essensielt hvis vi ikke leser Pesten som en politisk pest. Opp gjennom historien har Algerie vært underlagt flere regimer. I 1830 tar Frankrike, med militær makt, Algerie som koloni. Befolkningen ble fratatt eiendom og borgerlige rettigheter.

Jeg har ikke tid til å sette meg grundig inn i dette (komplisert stoff), men sakser fra Store norske leksikon: «Andre verdenskrig innvirket også på algerisk nasjonalisme. Den muslimske befolkningen sluttet opp om kolonimakten ved krigsutbruddet, men colons (kolonistene) støttet opp om den nazistisk-vennlige Vichy-regjeringen. I Algerie falt denne som følge av den amerikansk-britiske militære kampanjen i Algerie og Marokko, Operation Torch, i november 1942 som en del av den allierte invasjonen av Nord-Afrika. Samme dag som landingen i Oran (min utheving) og Alger, og som en del av operasjonen, iverksatte den franske motstandsbevegelsen et kupp i Alger, 8. november.»

Det er på denne tiden handlingen i vår bok utspiller seg. Slik jeg tolker Store norske støtter den opprinnelige algeriske befolkningen de allierte, mens de som har innvandret fra Frankrike, Nazi-Tyskland. (korriger meg hvis jeg tar feil). En politisk verkebyll. Nærmer vi oss opptakten til den blodige algeriske frigjøringskrigen?

Jostein skriver: «… og av og til får eg kjensla av at romanfigurane eigentleg pratar om noko anna enn det dei seier, men utan at eg får tak på kva det er.»

Jeg har gjort meg samme observasjon. Prøv å les boken med det for øyet at det er den politiske pesten romanens personer snakker om. Landets uhyre betente politiske situasjon.

Boken vakte for øvrig et voldsomt rabalder da den kom ut i 1949.

I begynnelsen av andre del får vi rørende bilder av hvordan familier, kjærester og venner reagerer når isolasjonen av den pestbefengte byen, skiller dem fra hverandre.

For det gamle ekteparet Madame og doktor Castel blir adskillelsen et vendepunkt; det som får dem til å innse at de er unnværlige for hverandre. «De var ikke engang et av disse parene som gir verden et eksempel på mønsterverdig lykke, og beretteren tror han kan si at etter all sannsynlighet hadde disse ektefellene inntil da ikke vært sikre på at de var tilfredse i sitt ekteskap.» (s. 48)

Jeg kom i tanker om Tor Jonssons:

Nærast er du når du er borte.
Noko blir borte når du er nær.
Dette kallar eg kjærleik –
Eg veit ikkje kva det er.

To forfattere med dyp innsikt i menneskesinnet.

Jeg tror ikke Camus har skrevet denne boken primært for å fortelle oss om en sykdom. Pesten er et bilde, en metafor, på noe annet og fryktelig som skjer i Oran og Algerie på denne tiden.

Jeg ble litt overrasket da jeg sjekket tidsangivelsen i andre linje, byllepest er noe jeg forbinder med 1800-tallet og tidligere, ikke 194?. Dette må være relatert til Algeries historie, som jeg bare kjenner overflatisk, som en fransk koloni frem til 1960-tallet og en brutal krig, Algerie-krigen.

Jeg leser mellom linjene, «De trodde de var frie …», (s. 28), legene diskuterer seg imellom «Vi må gi tingene deres rette navn. Men hva er navnet?» (s 31), «basillen stemmer ikke med den klassiske beskrivelsen» (s. 35). Her ligger åpenbart noe under, slik jeg leser dette.

(Metafor eller allegori har vel, som det sies i tråden, ingen praktisk betydning.)

Mitt første spørsmål i møte med denne boken, var om pesten er en reell sykdom eller en metafor. Da den første døde rotten dukket opp, innså jeg at her kommer en pestsykdom til å ramme byen. Men da jeg på side 28 leser følgende: «De trodde de var frie, men ingen er noensinne fri så lenge det forekommer landeplager.» øyner jeg at pesten kanskje også er en metafor for noe vi enda ikke vet hva er.

Boken grep fatt i meg fra første side. Å beskrive en stygg, karakterløs og sjelløs by, så du ser, hører, lukter og formelig kjenner den – behøver jeg si noe mer.

Jeg er, som dere skjønner, milelangt etter dere og har heller ikke lest innleggene i tråden. Dette er en bok og en debatt jeg virkelig ville ha stupt inn. Men den slags tillater ikke mine hverdager for tiden. (Dette bare for å si at jeg prøver å henge med :-)

Eg er ferdig med fyrste delen, som begynte med funnet av den fyrste, daude rotta og slutta med meldinga "Déclarez l'état de peste. Fermez la ville." Spenninga stig! Det var interessant å sjå det som nok heilt klart er ein allusjon til L'étranger, slik det står i eit tidlegare innlegg her: "Il s'agissait d'un jeune employé de commerce qui avait tué un Arabe sur une plage".

Forholdet mellom Rieux og Richard er interessant (under konferansen):

La formule m'est indifférente, dit Rieux. Disons seulement que nous ne devons pas agir comme si la moitié de la ville ne risquait pas
d'être tuée, car alors elle le serait.

I andre samanhengar er jo concitoyens hankjønn fleirtal og dekker begge kjønna, "medborgarar". Når det er snakk om kvinner og ingen menn, er forma hokjønn fleirtal: concitoyennes. Men det er nok karane som er dei handlande her; eksemplet ditt viser at concitoyens er einstydande med dei mannlege innbyggarane i byen.

Jon Fosse står i spissen for eit prosjekt som går ut på å omsetje klassikarane i verdslitteraturen til nynorsk

VI.12.VII Historisk overblikk
Ikkje så mykje konkret her. Vi får repetert Mitjas forhold til Grusjenka og rivaliseringa med faren; begge vart gripne «av den mest fortærende karamasovske lidenskap». Også festinga på vertshusa og familiemøtet i klosteret blir trekte fram av statsadvokaten, i tillegg til «Mitjas anstrengelser for å skaffe seg penger», før Ippolit Kirillovitsj begynner å snakke om Smerdjakov (i neste kapittel).

Jeg har denne høyt på leselisten og en 6-er fra deg gir den et ekstra puff fremover. Takk skal du ha, har ikke lest noe av Boström Knausgård før. Vil prøve å lese den på svensk. Ifølge en anmeldelse tapte språkets poesi seg mye ved oversettelsen til norsk. Venter med å lese din omtale til jeg har lest boken.

Eg skulle til å sette opp oversikt over personane, men det var altså alt gjort! Fin! Også eg beit meg merke i at forteljaren lèt Tarrou karakterisere Rieux for oss - lurt grep.

Den triste skildringa av byen og omgivnadene blir utdjupa: "La mer elle-même avait perdu son bleu profond et, sous le ciel brumeux, elle prenait des éclats d'argent ou de fer, douloureux pour la vue."

Slik vi før gjekk frå den fyrste rotta til det fyrste dødsfallet, går vi nå til neste steg, kjensgjerninga: «Il semble bien que ce soit la peste.» Og så blir ordet peste uttalt for fyrste gong.

Litteraturen er full av allegoriar som La peste; badeanstalten i En folkefiende er vel den som ligg næmast for oss, saman med bøker av Vesaas og Duun.

VI.12.VI Statsadvokatens tale. Karakteristikk
Etter forhøyra av Ivan, Aljosja og Katerina Ivanovna er det tid for eit langt innlegg frå statsadvokaten. Litt rart at han «betraktet denne talen som sitt livs chef-d'œuvre, som sin svanesang»; hovudverk og svanesong er da på ingen måte synonym! Som representant for det beståande samfunnet er det naturleg for han å kritisere trekk i tida som uttrykk for «at våre moralske prinsipper er i ferd med å rokkes i sine grunnvoller, eller at vi kanskje ikke har noen moralske grunnprinsipper i det hele tatt?». Som å høyre Cicero rase mot Catilina, dette: «O tempora, o mores!» …

Statsadvokaten siterer «en av våre største forfattere», som i hovudverket sitt «sammenligner Russland med en troika som jager av sted mot et ukjent mål». Denne forfattaren, er eg ganske sikker på, er Gogol, og verket er Мертвые души, «Daude sjeler».

Han siterer Ivan, som har sagt til Smerdjakov det han hevda tidleg i forteljinga, at «alt er tillatt». Ivan liknar mest av alle sønene på faren, seier han, og Aljosja er sjølve motsetninga av Ivan. Interessant er at han seier «jeg vil også forsvare tiltalte! Jeg er nok anklager, men jeg er vil også være forsvarer».

VI.12.V En plutselig katastrofe
Nå er det Ivan, som er kommen til hektene att. Litt, i alle fall: «Jeg føler meg helt elendig.» Ivan, ved sin «fulle, onde forstand», seier at Smerdjakov var mordaren. OG han ber om vatn, ironisk nok «for Kristi skyld». Om seg sjølv seier han «jeg er ikke sinnsyk, bare morder», ei påminning om at vi alle er skyldige? Han snakkar om djevelen han hadde besøk av – og eg, som nettopp har lytta til Åse-Marie Nesses gjendikting av Faust, da! Djevelen, held han fram, «er nok til stede i salen her», ja, visst er han det!

Katerina Ivanovna skrik ut at det er Mitja som er mordaren og viser fram brevet frå denne Karamasovbroren, der det står: «Jeg skal slå ham i hel, så fort Ivan er reist.» Skyldmotivet blir forsterka når ho siterer Ivan: «hvis det er Smerdjakov som er morderen (…), så er vel jeg også skyldig».