Bokelskere.no

Ha, ha! Jeg er virkelig imponert, ønsker deg hell og lykke – og selvfølgelig blir det mellom oss :-) 

Boken er lest, og jeg må gi lesehesten som med ordene «noe helt annet enn alt annet du har lest» anbefalte den, rett. En gripende og forbløffende bok, en skattkiste.

Men, for det er dessverre et men, enkelte ganger «lugger det litt», som du treffende uttrykker det, Bjørg. Når forfatteren skriver «Mennesket er et underlig vesen. Har overvunnet naturkreftene, har seiret over vanskeligheter som virker uoverkommelige, mennesket er jorderikets hersker, men har likevel liten styring med sine egne tanker og de dypene som befinner seg under dem osv.» -- og hele hans bok skriker nei, mennesket har ikke seiret over naturkreftene. Og er det nå så sant at vi er jorderikets herskere (og da har jeg ingen guddom i tankene). Bevitner ikke Himmelrike og helvete nettopp hvor prisgitt vi er elementene, hvor lite vi behersker når det kommer til stykke (Olav Duuns Menneske og maktene dukker opp i tankene mine).

Avsnittet om hjertet, som brakte deg så ut på viddene, Bjørg, har noe av den samme inkonsistensen i seg. Denne typen usannheter plager meg langt mer enn at forfatteren er unøyaktig med å tidfeste handlingen.

«Usannheter» av denne typen derimot: «De snakker om sjø og om slit, de snakker med lidenskap om fisk, torsken svømmer gjennom årene deres, haien dykker dypt ned i leveren deres (disse gutta drikker!), det er uvær og frostrier og en dødssvart sjø, Brynjólfur svaier og holder seg fast i bordkanten for ikke å falle over bord (han sitter på fast land), Kollbeins tykke tunge slikker vekk saltet fra leppene.» Dette er strålende – i kraft av sin troverdighet.

Her blir det ikke enkelt med terningkast...

Selv lo jeg litt av dette sitatet, for det er selvfølgelig usant – hvis man tar det bokstavelig. Hjertet pumper blod, det øvrige sitter faktisk i hjernen. Men hjertet har en sterk metaforisk kraft, som forfatteren leker med og utnytter. Hvilke assosiasjoner gir den første setningen deg, Bjørg, som du tror ikke samsvarer med forfatterens intensjoner?

Denne boken har en underlig virkning på meg. Første halvdel grep meg så intenst, ville bare at det skulle fortsette sånn. Andre halvdel er annerledes. Men gang på gang skjer det forunderlige at når jeg er litt misfornøyd, så tar teksten brått en uventet og fascinerende vending.

Og så er jeg så sær at jeg ikke kan la vær å irritere meg over at forfatteren (eller er det oversetteren…) flere gange bruker klisjeen «sånn er det bare». Jeg oppfatter at boken balanserer hårfint mellom klisjeer og dype sannheter. Dette trenger jeg mer tid på.

Dette ble bare noen rare strøtanker fra meg en kveldsstund. Glad for at det ble denne boken vi valgte. Nå vil jeg lese Bojers Den siste viking. Har en fornemmelse av at det det vil hjelpe meg med å sette Himmelrike og helvete i perspektiv.

Nettopp! Søtsug var det jeg ville foreslå, før jeg oppdaget at du allerede hadde gjort det, Jostein.

De usynlige av Roy Jacobsen – en gripende fortelling fra kyst-Norge for omkring hundre år siden, fortalt i et poetisk og handlingsmettet språk. Innsiktsfullt og vakkert - om hvor brutalt og samtidig rikt og godt livet kan være. Dessverre kom jeg i skade for å lese den for fort; handlingen grep meg så sterkt. Denne skal leses på nytt og da nytes langsomt. Min første Jacobsen, og noe av det beste jeg har lest.

Og jeg, som er så skeptisk til norsk samtidslitteratur :-))

Konnotsjon er tilleggstyding. Assosiasjon ligg på det personlege planet.

Det er nettopp disse uventete vriene/vendingene (eller hva jeg skal kalle dem) i språket som er noe av det som fascinerer meg sterkt i boken. Stadige overraskelsesmomenter.
Jeg synes Karin har en fin tolkning av den setningen du trekker frem, for meg gir dette mening, ikke bare "bubbel" :-)

Jeg er blant dem som har kommet altfor langt i forhold til leseplanen, men greier absolutt ikke å ta noen pause.

"I am Pilgrim" av Terry Hayes. En fantastisk spionthriller av beste klasse.

"Think 24 meets Bond meets Bourne Ultimatum. It'll blow your mind."

Jeg er enig! Nyter boken – språket, stemningene, den underliggende spenningen, humoren. Noe av det som fascinerer meg med språket, er de overraskende vendingene det plutselig tar. Her er et par tilfeldige passasjer:

Hver mann har sin bestemte oppgave i natten, tenk om tilværelsen alltid hadde vært sånn rett på sak og lett og lese, om vi bare kunne slippe unna denne uvissheten som strekker seg bortenfor både grav og død. Men hva kan vel mildne uvissheten om ikke døden gjør det?

Vi kunne naturligvis alle sammen lært oss svømmetakene, slik som Jónas, men Herre, ville vi ikke da vise deg vår mistillit, nesten som vi syntes vi var i stand til å rette på noe i skaperverket? Sjøen er dessuten svært kald, det finnes ikke noe menneske som kan svømme lenge i den, nei, vi stoler ikke på andre enn den, Herre, og din sønn Jesus som ikke var mer svømmedyktig enn oss, men som heller ikke trengte å være det, han gikk jo på vannet.

Hvem gutten er, kan vi jo foreløpig overlate til den enkeltes fantasi :-)

Jeg har lest lite Hamsun og det er lenge siden. Det er derfor vanskelig for meg å ha noen mening om de sammenlikningene som trekkes opp. Jeg kan bare vurdere Himmelrike og helvete på denne bokens egne premisser.

Jeg slutter meg fullt ut til alle lovordene som er sagt om denne boken. En gripende vakker fortelling i et poetisk og handlingsmettet språk. Jeg kom i skade for å lese den for fort, handlingen grep meg så sterkt; denne vil jeg lese på nytt.

Det eneste jeg har å utsette på De usynlige, er tittelen. Jeg tenker at Jacobsen med den vil uttrykke storsamfunnets syn på den fattige og hardt arbeidende kystbefolkningen. De som skaper verdier uten å få så mye igjen for det. Likevel er det noe som skurrer for meg, uten at jeg helt kan sette fingeren på det. Kystmenneskene er ikke verdsatt som de skal, men usynlige.... heller ukuelige. Jeg synes dessuten tittelen mangler den poetiske klangen og rytmen som skinner gjennom bokens tekst.

Siden jeg ser at den første setningen vises, spoiler til tross, er denne setningen bare "fyllstoff", her kommer innlegget:

Jeg går ut fra at Maria ble lobotomert. Det harmonerer med arrene i tinningene (selv om en vanlig metode var å gå inn gjennom øyehulen, over øyeeplet, og så skjære over nervebaner), og den forfatningen Maria kom hjem i. Det er riktig at metoden ble utviklet i 1936, av den portugisiske nevrologen Antonio Egas Moniz. Han fikk endatil nobelprisen i medisin for behandlingsmetoden. Jeg tenker at Jacobsen har tatt seg en kunstnerisk frihet med hensyn til tidsepoken.
Elektrosjokk vil ikke gi arr.

Du skriver at du har lest om andre og tidligere kirurgiske inngrep for psykiske lidelser. Er takknemlig for informasjon om hvor du har lest om dette.

I dag ser vi på disse behandlingsmetodene som barbariske. Men vi må prøve å forstå dem ut fra sin tid. Fra tiden før man fikk medisiner for psykiske lidelser (psykofarmaka) og sto hjelpeløse overfor pasientenes sterke lidelser og symptomer. Ikke desto mindre er de et svart kapittel i vår historie.

Alt er vel eit spørsmål om kva ein legg i definisjonar, men dersom ein ser realisme som framstilling av livet slik det er, inneheld livet ikkje berre elende, men også folks moglegheit til å handle og gjere noko med livssituasjonen sin. Naturalistane, derimot, såg mennesket som einsidig produkt av arv og miljø, men slik er jo ikkje livet, da. Eg har derfor vanskeleg for å slutte meg til det du skriv om at naturalismen er "erenda mr realistisk enn realismen" (om naturalistane ville "fotografere" livet, stirte dei seg blind epå arv og miljø, på dei negative sidene). Ibsen sa forresten at Zola gjekk ned i kloakken for å bade seg, mens han sjølv gjorde det for å reinse kloakken. Dette synest eg illustrerer forskjellen på desse to litterære retningane og metodane veldig godt. Men kanskje er vi ikkje så ueinige likevel?

Ha, ha, ha! Denne bakken har jeg gått opp utallige ganger, senest i fjor høst - men det var altså før vår felleslesing av Middlemarch, så meg er det ikke, dessverre.
Du vet virkelig å pirre reiselysten, Odin!

Som mange andre lesarar var eg ei stund litt splitta: På den eine sida kunne det i lange periodar vere lite driv over handlinga. På den måten kan Dickens (på sitt beste) og Austen (også ho på sitt beste) engasjere meg meir enn tilfellet er i mitt fyrste møte med George Eliot. Men på den andre sida, når Eliot er på sitt beste, finn eg same typen gode observasjonar og karakteristikkar som hos hos Austen, ja eg trur nesten Eliot er den beste av dei to her, og ikkje minst dei vittige kommentarane til eit menneske i eit klassedelt samfunn. Handlinga flyt godt, og dei mange personane gir oss eit nyansert bilde av livet i ein småby. Litt russisk, ja, som Lillevi er inne på.

Eg ser ein interessant parallell mellom ekteparet Casaubon i Roma hos Eliot og ekteparet Tesman og Gabel hos Ibsen (i Hedda Ganler), som òg er på bryllaupsreise der faglege aktivitetar dominerer.